Bak oss står bøker i stabler. Det er mange av dem, og hun som har skrevet dem har akkurat kommet inn i rommet hos forlaget som gir ut bøkene hennes. Selv om sola skinner ute, og termometeret viser 21, har Unni Lindell kledd seg godt.
– Jeg hater å fryse, sier krimdronningen, og drar opp bukselinningen.
– Se, jeg har strømpebukse på meg.
Unni smiler.
Å fryse er bare en av mange ting hun frykter. Frykt. Redsel. Alltid på vakt. Unni Lindell skriver så det kan gå kaldt nedover ryggen på leseren, men det er fiksjon. Hennes egen frykt er der hele tiden, i virkeligheten.
Norske Roda måtte skjule kjærligheten
Ser farer overalt
– Jeg er en veldig redd person. Jeg har mye redsel, ikke angst - det er jo en alvorlig diagnose. Men jeg ser farer overalt. Hvis jeg går rundt på et kjøpesenter, tenker jeg alltid at det kan komme en person som begynner å skyte. Jeg sjekker alltid om det finnes en nødutgang. Å fly er jeg redd for, og er jeg på en togstasjon står jeg alltid langt inne på perrongen, så det ikke kan komme noen å dytte meg ut i skinnegangen, forteller Unni.
– Og så er jeg selvfølgelig alltid livredd for at det skal skje noe med dem jeg er glad i. Med en sønn som er flykaptein er det grobunn for mye frykt. Redselen preger meg og jeg blir veldig masete. Fryser barnebarna? Er de sultne? Passer noen på at de ikke går alene ned til vannet?
– Jeg er både redd og kontrollfrik. Det kan bli ganske slitsomt.
– Hva med å være alene på hytta? Tør du det?
– Jeg liker det ikke, men vi har overvåkningskameraer og alarmer overalt - så da er jeg litt mindre redd. Men jeg går aldri alene på tur. Det tør jeg ikke.
Unni mener hun har arvet redselen fra moren sin.
– Hun var veldig redd for alt mulig, og vi måtte alltid passe oss - for, fremmede menn, skarpe gjenstander og dyr. Hunder var for eksempel livsfarlige. Så hun en hund, løftet hun meg og søsteren min opp. I dag er jeg redd for hunder.
– Kunne du ønske du ikke var så redd?
Unni Lindell smiler.
– Nei. Det er jo der jeg har tjent millionene mine, vet du.
Melding fra politiet
Nå har hun skrevet nok en bok. Nok et dypdykk i vold og ondskap. Denne gangen er det kvinnemishandling det dreier seg om. Uavhengig av tematikk er det angst som driver henne.
Unni retter litt på det prikkete chiffonskjerfet hun har rundt halsen, og skal til å si noe om den nye boka hun er aktuell med da hun plutselig får en sms.
– Jeg må nesten bare svare. Det er politiet.
Det er nesten for absurd. Har Unni Lindell begått en kriminell handling?
Unni skriver raskt. De røde neglene taster bokstaver og ord på den lille skjermen.
– Det var en skremmende opplevelse. På E18 innover fra Høvik var det en eldre fyr som bråstoppet midt på motorveien, og gikk ut av bilen, og begynte å ordne noe. Han bare smilte som om det var helt normalt. Det var jo livsfarlig! Jeg tok bilde og meldte fra til politiet. De må jo ta fra ham lappen.
Tilbake til boka «Fremmedlegeme». Mishandlete kvinner. Voldelige menn. Og et par overraskende vendinger. Som ofte i Unni Lindells bøker er ikke ting som man tror.
– Har du selv opplevd kvinnemishandling på nært hold?
– Ja, men ikke for egen del. Jeg kjenner jo mange, og ser hva det har gjort med dem, sier Unni og ser bekymret ut i luften.
Kvinner er ikke alltid ofre
– Disse mennene – i virkeligheten og i den nye boka - prøver du å forstå dem?
– Ikke denne gangen, her handler det mer om kvinnene, det finnes farlige menn. Men det finnes også farlige kvinner. Kvinner er ikke alltid ofre. Vi må tåle å si ifra, både trøkke på og tåle en trøkk.
Unni Lindell vil ikke gå inn i noen Metoo-tematikk, men er opptatt av å utfordre tanken om det svake kjønn.
– Jeg er ingen politisk korrekt forfatter, jeg skriver det jeg vil. Kvinner er ikke bare engler. Kvinnfolk er som andre folk, det finnes både hyggelige og grusomme damer. Men vi blir opplært til å passe oss for menn, og det kan være fornuftig. Det er ikke sånn at jeg tror alle menn er potensielle mishandlere eller voldtektsforbrytere. Jeg elsker menn!
Unni smiler. Selv har hun vært gift med samme mann i 45 år, og oppdratt to gutter. Og nå tre guttebarnebarn.
– Jeg tror jeg er ganske maskulin, sier 65-åringen.
Trening? Nei takk
At Unni Lindell holder seg så godt, er slank, sprek og frisk skyldes ikke strenge dietter eller trening. Hun trener aldri.
– Jeg er veldig imot de kroppsgreiene! Nordmenn er jo helt hysteriske når det kommer til trening og tur. Jeg mener hvile er undervurdert, jeg får energi av å ikke gjøre noe. Hadde jeg trent hadde jeg jo brukt opp energien.
Unni retter på de svarte krøllene. Det eneste hun har gjort for å holde seg i form, er å ikke røyke.
– Begge foreldrene mine røykte. Og begge døde av lungekreft.
Som liten ble Unni dratt med ut på tur som i en hver norsk familie med respekt for tradisjoner.
– Jeg hatet det. Da jeg var 30 år brente jeg skiene mine, og har aldri gått på ski siden. Det var treski, presiserer hun.
– Sorg tar lang tid
Liker ikke natur
Skog, fjell, grantrær. Unni liker det ikke.
– Den stygge granskauen! Jeg blir i dårlig humør når jeg ser en gran. Og fjell – det er ikke pent.
– Men det er mye natur i bøkene dine?
– Ja. Men da er naturen farlig. Mørk skog. Skremmende vann.
Unni vet hun er litt spesiell, litt unorsk som hun har innsett. Selv på hytta i Grimstad 15 meter fra havet, liker hun seg best inne. Bade gjør hun sjelden.
Vil ikke være bestemor
- Jeg badet i fjor, men jeg hadde ikke badetøy så jeg badet med skjørt og topp.
Unni ler. Hun har sagt hun helst vil ta bilder inne.
- Nå skjønner du hvorfor. Jeg liker meg ikke ute, og unngår det hvis jeg kan.
Men sammen med barnebarna skjerper hun seg, og blir med ut. I noen sommeruker har hun ikke vært Unni, men Nunne. Det er det barnebarna kaller henne, hun har fire av dem nå og de har vært sammen på hytta.
- Jeg liker å være Nunne. Kaller de meg bestemor, dreper jeg dem. Unni ler.
Kan fortsatt bli bedre
Drap kan hun mye om, men det er ikke virkelige, alle de bestialske utspekulerte mordene hun har diktet opp, og som har gjort henne til Norges krimdronning får bli mellom to permer.
Unni Lindell har mistet tellingen på hvor mange bøker hun har skrevet.
- Jeg tror det nærmer seg hundre.
- Blir bøkene bare bedre og bedre for hver gang?
- Det vet jeg ikke. Men jeg har ennå ikke skrevet min beste bok.
Unni reiser seg. Vi har snakket lenge nå. På vei ut ser hun en løs ledning. Er den ikke godt festet? Er det fare for brann? Redsel igjen.
