Det er august 2022. Jonathan er i ferd med å sette i gang noe som vil endre livet hans, slik han kjenner det. Foran han ligger 16 uker med helvete, bokstavelig talt. 20 av de 117 kiloene han bærer skal få bein å gå på. Men det skal ikke bli lett.
Jonathan ble opprinnelig kontaktet av Discovery da de skulle lage første sesong av «16 ukers helvete» i 2021. Han takket egentlig ja til det.
Men på det tiden studerte datteren Sarah på Hawaii, og skulle ha bachelorutdelingen sin samtidig som sluttfasen av programmet skulle være. Han ville prioritere å være sammen med datteren i stedet for å jobbe. Det har nemlig ikke alltid vært en selvfølge tidligere.
Han reiser til Hawaii for å feire datterens grad, men da hun får vite hva han har takket nei til, reagerer hun ikke som han hadde trodd.
- Da blei hun så innmari sinna og spurte «Hvorfor i all verden gjorde du det, det kunne endra livet ditt for godt.» Så jeg ble litt lei meg samtidig som jeg var veldig glad. Det endte opp med at vi kjøpte noen shotter og drakk oss veldig fulle den kvelden, forteller han.
For snart 10 år siden ble motorsportstjernen lagt i koma - nå letter kona på sløret
Det siste man vil
Men sjansen var ikke tapt. Han ble oppringt igjen til andre sesong og da tenkte han at han ikke skulle si nei. At ingen skulle få sette stopper for den reisen.
Spesielt kona og døtrene ble veldig glad for det.
- Nå må dere være helt ærlige, jenter. Ikke hold tilbake noe, spøker Jonathan idet han serverer en perfekt americano i en hvit kopp.
KK møter han sammen med de yngste døtrene, Julie og Sarah på restauranten han eier i Rådhusgata: «Aquarie».
Han forteller om hvordan programmet har endret hans syn på forholdet mellom mat og trening, men at det var en tøff vei dit. Han er glad for at han hadde støtte fra jentene sine.
Sarah forteller litt om hvordan det var i den tiden før faren ble med i programmet:
- Vi har prøvd å få pappa til å slanke seg lenge. Vi to er jo veldig glade i å trene og vi har sett at pappa må gjøre en kostholdsendring. Men på grunn av jobben han har i restaurant, er det veldig vanskelig fordi han konstant må smake på mat og utvikle retter. Det er mye kalorier som går inn i løpet av en dag.
Hun har likevel stor forståelse for at det ikke har vært helt enkelt for faren å sette i gang med «prosjekt sunn og sprek». For det å jobbe i restaurant er ikke noe tull, men en veldig, veldig slitsom jobb. Og at det siste man vil etter en lang arbeidsdag er å dra på Sats.
- Da blir det gjerne kjappe løsninger når man kommer hjem fra jobb og ikke har lyst å lage mat igjen, sier hun.
- Det blir fort en popcorn-pose og en halv sjokoladeplate, i tillegg til en stor middag, skyter Jonathan inn.
- Smør er jo så godt. Det er ikke noe som er bedre enn det. Det er vondt godt! Steike godt! Jonathan Romano
Holdt på å gi opp
Jentene forteller at faren ikke rett ut har nektet å være med å trene i årenes løp. Men at det har vært sporadiske sykkelturer og treningsøkter.
- Vi greide ikke å få han hekta på det eller få han til å inkludere det i rutinene sine, sier Julie. Det var det største problemet.
- Jeg slet jo med maten, sier Jonathan og forteller: I programmet sier jo Sarah og Julie at de ikke ville komme hjem og spise fordi jeg brukte alt for mye smør og fløte i maten.
Og nettopp på grunn av sin svakhet for fet mat, ble nok endring av kosthold noe han så litt mørkt på til å begynne med. For plutselig skulle halve tallerkenen være grønnsaker mens den siste halvparten skulle deles i en protein- og en karbohydratkilde. Noe som var en helt ny måte å tenke på for Jonathan.
- Da ble jeg veldig negativ, og tenkte at: «Det her finner jeg meg ikke i, jeg er en voksen mann.» Jonathan Romano
Lar sønnen (8) få fri tilgang til skjerm
Samtidig skulle han plutselig trene to ganger om dagen, fem dager i uken. Det virket ugjennomførbart for 46-åringen.
- Helt ærlig. Den første uka, da holdt jeg på å gi opp. Det var så umulig. Tanken på at det skulle gjennomføres virket helt fjernt. Jeg hadde veldig lyst å gi opp. Vi skulle trene to ganger om dagen, fem dager i uka. Så det var faktisk fra himmel til helvete. Jeg ringte Julie i den tiden for å få peptalk.
- Hva tenkte du, Julie, da han ringte deg og ytret sin frustrasjon?
- Jeg så den egentlig komme litt, for dagen før innspilling spiste han kebab til frokost. Vi rådet han til å begynne litt mykt, så det ikke kom så brått på. Jeg sa til han at: Det at du føler for å gi opp nå, det er helt naturlig. Jeg tipper at alle de andre, som er med, føler på det samme. Men du kan ikke være den eneste som er med, som ikke klarer å gå ned i vekt. Alle de andre hadde gått ned, mens han hadde gått opp og det er jo flaut. Jeg ba han om å gå helhjertet inn i det og stole på prosessen.
Etter to uker måtte Jonathan virkelig gå i seg selv, og han bestemte seg for å gjennomføre programmet. Han peker på hvor forskjellig alle deltakerne var. Fra toppidrettsutøverne Steffen Iversen og Trine Haltvik til positive Jenny Jensen, morsomme Alex Rosén og unge Mads Clemmetsen.
- Til jeg som var den tjukkeste av oss, jeg hadde jo 36 i fettprosent. Så en tredjedel av meg besto av fett. Jeg vil kalle «16 ukers helvete» for livreddende faktisk, sier han.
«Speilet jugde»
For familien hadde i flere år vært bekymret for helsen hans. Da Jonathan begynte med programmet i fjor veide han 117 kilo. Han forteller at han på sitt tyngste veide 125 kilo og familien hadde de siste årene merket at han hadde lavt energinivå og ikke orket så mye.
- Mamma sa hovedsakelig at «Nå begynner du å nærme deg 50-årene og da kommer hjerte-og karsykdommer. Du må ta tak nå, for det er rett rundt hjørnet. Men det gikk aldri inn hos han, forteller Sarah som sier at de og moren pleide å snakke om hvordan de skulle få faren til å innse alvoret i situasjonen.
- Hva følte du når du fikk disse oppfordringene fra damene i familien?
- Jeg skal være helt ærlig å si at jeg følte at speilet jugde - for det jeg så var en kjekk fyr. Og rett som det var kunne jeg gå bort til de andre, dra opp t-skjorta og spørre: Er jeg virkelig så tjukk? Ler Jonathan og fortsetter:
- Helt oppriktig så syns jeg at jeg var og er en kjekk kar, ikke for å være innbilsk. Jeg visste jo at jeg var overvektig, men ikke så tjukk. Men når jeg ser på bildene i dag så tenker jeg: Shit, han var saftig!
Jentene er glad for at faren aldri skammet seg over å være stor og at han var stolt av seg selv uansett og hadde selvtillit. Selv om vekten går litt opp og ned, greier Jonathan i dag å holde den stabil. Han forteller at sist han veide seg var han 97 kilo, altså 20 kilo mindre enn det han var sist august. Målet hans har aldri vært å bli tynn, men å være sunn og frisk. Som han sier selv: Han vil være en sterk Large.
En stor dose vilje
«16 ukers helvete» har endret livet hans. Han har, til tross for en fortsatt travel hverdag, greid å flette inn en to-timer lang treningsøkt hver dag. I tillegg er han blitt mer opptatt av å følge opp familien sin.
Han roser Sarah og Julie for hvor flinke de er til å lage god og sunn mat, og blir selv inspirert når de sender bilder av det de lager til ham. Dessuten sier han at han nå forstår mer av hvordan døtrene alltid har spist, og at han nå spiser bedre enn dem.
- Nei det vet jeg ikke om jeg syns med tanke på alle de smellene du går på, ler Julie.
Far og døtre er nå sammen på trening så ofte som de kan og Jonathan er glad for bekreftelsen han får fra familien sin. Dessuten får han mange henvendelser fra dem som har fulgt progresjonen hans på TV. Og de spør han ofte om råd til hvordan selv å endre livsstil. Han er veldig opptatt av være et forbilde for andre som også ønsker å gjøre en endring og håper at de som leser om han og trenger inspirasjon, finner nettopp det.
- Folk liker ikke å høre det, men klarer jeg det, så klarer du det også. Man må ha en stor dose vilje. Mølla går av seg selv, men det er noen som må gå på den. Det er progresjonen som er morsom. Første gang jeg rodde, så slet jeg med å ro 1000 meter, nå ror jeg 10 000 meter, sier han stolt og understreker at det selvsagt en lang og tøff prosess.
Men Jonathan er ikke ukjent med å måtte kjempe for å komme seg dit han vil i livet.
Stor søskenflokk
Moren hans kom alene til Norge som innvandrer på slutten av 1970-tallet. Her jobbet hun og sparte opp penger, for i Filippinene hadde hun seks barn hun ville ha hos seg. Etter en tid hadde hun spart opp nok til å kunne hente tre av dem og Jonathan, som var yngst og bare to år, kom dermed til Norge. Året etter hentet hun de tre siste.
Til å begynne med bodde familien på sju i en leilighet med ett soverom før de flyttet til Tøyen der de hadde to soverom.
Moren møter med tiden en norsk mann som hun gifter seg med og familien vokser når de får to sønner til. De er nå en søskenflokk på åtte. Jonathan tilbringer resten av oppveksten sin sammen med familien på Holmlia. Her bygger han flere sterke vennskap som skal vise seg å vare.
Allerede 18 år gammel blir han pappa til datteren Celina. Han slutter på videregående og reiser i militæret. Da han kommer tilbake fra Madla, får han jobb med å kjøre mattraller i regjeringskvartalet. Her møter han og forelsker seg i sin kommende kone.
- Det var veldig tilfeldig at det ble oss. Vi begynte og date og hadde det veldig gøy sammen. Så ble vi bare veldig glad i hverandre og endte opp med å bli seriøse. Og når man har sex, så blir det jo også barn - og da fikk vi disse to, sier han og smiler varmt til døtrene.
«Ikke klart det uten henne»
Men det å være i oppstartfasen med både familie og karriere er ikke bare enkelt. Spesielt ikke når man ikke kommer fra en bemidlet familie. Han forteller at det var en tøff periode både rent økonomisk og fordi de ikke hadde så mye hjelp utenfra. Men det skulle bare gjøre paret tettere knyttet sammen.
- Jeg tror grunnen til at jeg og Anne Lene har vært så sterke sammen er at vi kjenner hverandre så godt i de dårlige og etter hvert også de beste tidene. Det er jo mye positivt med de dårlige tidene også, for man lærer mye av dem. Jeg har jo sett tilbake på mange av de stundene når jeg hadde en melkesjokolade og måtte dele den opp i fire for å ha den i en måned. Da har du dårlig råd da, mimrer han og legger til:
- Men vi har klart oss ganske greit og det er jo et resultat av det harde arbeidet jeg har gjort, men det har ikke vært alene. Anne Lene har vært med på det i aller høyeste grad og det er noe som jeg har vært opptatt av å fortelle til hele verden. Jeg hadde nok ikke klart det uten henne.
Derfor ville hun ikke hete Agnes
For i den perioden tvillingene kommer til verden og er små, er Anne Lene hjemme med dem. Jonathan jobber på, han drar på arbeid før de andre står opp og kommer hjem etter at de har lagt seg. Han beskriver kona som en slags rettesnor i livet hans og en viktig person som fortjener all honnør. Dessuten roser han henne for den oppdragelsen hun har gitt Sarah og Julie.
- Jeg fikk jo ikke vært så mye sammen med dem i oppveksten, derfor har jeg jo lyst å være sammen med dem nå.
- Har dere kjent at dere har savnet han under oppveksten?
- Ja, jeg tror ikke vi ble kjent med pappa før vi var 14 kanskje, og vi var veldig vant med at det var oss to og mamma i alle år. Vi tenkte ikke så mye over at pappa var der. For når vi sto opp og skulle på skolen så lå han og sov og når vi kom hjem så var han på jobb og når vi la oss var han fortsatt på jobb. Så det er først nå de siste ni årene at vi har fått et veldig godt forhold til pappa, forteller Sarah åpenhjertig.
- Folk ser gjerne bare suksessen og ikke baksiden, og baksiden er jo gjerne den støyten som familien tar. Sarah Navarsete Romano
Må alltid ofre noe
Da Anne Lene gikk gravid med tvillingene spådde legene at de kom til å få en gutt og en jente. Jonathan hadde derfor begynt å glede seg til å få en gutt å leke med biler med. Men så kom det altså to flotte jenter.
- Så jeg ble jo etter hvert den gutten som pappa aldri fikk, jeg var med på fjellturer og med å vaske bilen sammen med han. Jeg følte veldig på at pappa ikke var så mye til stede og at jeg skulle ønske at vi hadde det dype båndet fra starten av, sier Julie.
Tvillingene har så å si har vokst opp i farens restaurant og dro ofte dit for å tilbringe tid med han. Der kunne de stå side om side med han og hjelpe til med å skrelle scampi mens han kuttet løk og fileterte fisk og at det var den tiden de fikk med han utenom ferier. De syns det er litt synd å tenke på at det var den eneste løsningen for at de skulle kunne være sammen. Jonathan er også tydelig preget av hva døtrene forteller.
- Pappa sa i konfirmasjonstalen at hvis det var en ting han angret på, så var det nettopp det at han ikke hadde så mye tid med oss under oppveksten. Julie Navarsete Romano
- Ja, det er jo sånn vårt liv var, men jeg kan ikke skru tiden tilbake. Samtidig som jeg ser på det nå, så er jeg veldig ydmyk over hva vi har fått til. Det er kanskje ikke så mye for andre, men for meg er det mye mer enn jeg noen gang trodde jeg kunne få til. Det er det ingen som kan ta fra meg og jeg er ekstremt stolt av det. Jeg prøver å lære alle tre døtrene mine at man må være fornøyd med det man gjør, sier han.
- Man må alltid ofre noe på veien, du hadde jo ikke vært der du er i dag hvis ikke det hadde vært for den tiden det tok å bygge det opp, sier Julie forståelsesfullt.
Døtrene synes det er beundringsverdig hvordan faren har jobbet hardt for å oppnå alt han har gjort kontra det å bli født inn i en familie med penger. Og at det har gjort ham til et bedre menneske og ikke et overflatisk menneske.
Familien er gevinsten
Det å komme fra lite og ha mindre enn andre har gjort at Jonathan vil dele med andre.
- Jeg er kanskje et av de rauseste menneskene på jorda, det mener jeg. Alle må gjerne komme til oss, det vi har å spise, får du også.
Mange spør han om hva han ville gjort dersom han ikke hadde hatt denne suksessen. Selv mener han at han ville vært like lykkelig med mindre. Men det er tydelig at etter hvert som Jonathan fikk etablert seg som en bauta i restaurantbransjen og ble stadig mer profilert som kokk, kunne han også velge bort mer av det som stjal tid fra familielivet.
Og her er vi tilbake til der vi begynte: Han takket altså nei til å være med i sesong én av «16 ukers helvete» for å stille opp på en av de hittil viktigste dagene i datterens liv.
- Vi hadde dårlig råd når jeg vokste opp og derfor måtte jeg bruke de samme vinterskoene fem år på rad. Mens i dag har jeg fem par, men det er ikke pengene som er viktig liksom. Belønningen og gevinsten for meg i dag er å være sammen med familien min.
I dag er familien det som er det viktigste for Jonathan- noe som gjør ham rikere enn om han skulle eid all verdens gull, eller kryptovaluta, som en ville sagt i 2023. i En alder av 41 år ble han dessuten bestefar for første gang. Hans eldste datter, Celina har i dag to barn som er veldig glad i morfaren sin.
- Alba er fem år og Samuel blir fire år i dag faktisk. De er så morsomme. Før pleide de å se at magen min var tjukk, mens nå sier de: Morfar, nå er magen din borte.
Kjendiskokken erkjenner privilegiene han har opparbeidet seg over tid og det materielle som følger med det. Men så er det det vi mennesker så ofte tar som en selvfølge, men som Jonathan kanskje har blitt enda mer bevisst på etter at han fikk mer innsikt i egen helse:
- Jeg er veldig takknemlig for å få lov å våkne hver dag.
- Med god helse, legger Julie til.
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
- Jeg vet veldig godt at hun ikke er her for pengene mine
«Latterlig romslig» veske går viralt
