Kk Reportasje

– Vi hater ham ikke

Etter at NRK-profilene Elin Ruhlin Gjuvsland og Arild Opheim ble brutalt ranet, bestemte de seg for å besøke overfallsmannen i fengselet.

TRUET PÅ LIVET: Elin Ruhlin Gjuvsland og Arild Opheim ønsker at ransmannen skal få et godt liv, på tross av det han gjorde mot dem. Foto: Charlotte WiigAll Over Press
TRUET PÅ LIVET: Elin Ruhlin Gjuvsland og Arild Opheim ønsker at ransmannen skal få et godt liv, på tross av det han gjorde mot dem. Foto: Charlotte WiigAll Over Press Vis mer
Publisert
Sist oppdatert
Elin våkner brått av en lyd i leiligheten.

I lyset fra badet ser jeg en skikkelse i hettegenser som står i åpningen mellom stua og gangen. Nei. To skikkelser. Plutselig høres et skrik. Var det jeg som skrek? I neste øyeblikk bykser de mot meg. «Sleep. Don’t look» … «If look, we kill.»

Det er natt til søndag, to uker før jul i 2011. For et par timer siden gikk NRK-journalistene Elin Ruhlin Gjuvsland (39) og Arild Opheim (36) og la seg. Stuptrøtte etter oppussing i Elins nye leilighet på Refstad øst i Oslo, og med vinduet åpent for å lufte ut malingslukta.

Det er første gang Arild overnatter i Elins nye leilighet, forholdet mellom dem er nytt og uavklart. 200 meter nede i gata ligger Elins to døtre og sover hos pappa, i dette rolige boligstrøket. Dagen etter venter håndballkamp for Elins eldste datter, søndagsmiddag, kanskje en tur i parken?

Men nå?

LES OGSÅ: Slik lærer du selvforsvar.

– Skal de drepe oss?

Skal de drepe oss? Jeg prøver å huske om jeg kunne se noe våpen. Tror de hadde noe i hendene, men det var for mørkt å vite hva … De er sikkert bevæpnet. Helvete heller! Vi kan jo ikke bare ligge her og vente på å bli likvidert.

Arild kjenner at han vil kjempe imot, men all fornuft sier nei. Og av alle ting lurer han på hva Elin vil synes om ham hvis han ikke gjør noe. Nå ligger de her på magen, side om side. De tør ikke kikke, ikke bevege seg det minste.

Elin har en mann over seg, han presser hodet hennes så hardt ned i puta at hun nesten ikke får puste. Skal han voldta henne?

Arild har hendene fri, mobiltelefonen i jakka som ligger over ham, men tør han gripe den? Hva om hans lille bevegelse gjør at de dreper Elin? Han tenker på Elins to døtre på fem og sju år. De trenger mammaen sin. At Elin overlever er det viktigste. Brått blir Arilds armer brukket ned mot korsryggen hans. Armene knyttes sammen. Anklene knyttes sammen. Og til slutt et tau mellom hender og føtter. Han ligger spent i en stram bue. Så merker han at Elin får panikk.

Pusten min går fort. Jeg sliter med å roe meg ned. Kommer de til å drepe oss? Jentene mine! De ligger og sover i et hus like ved. Jeg må få oppleve å se dem igjen. Se smilene deres. Kjenne våte, små kyss, spinkle armer rundt halsen og lubne fingre ta tak i hånden min igjen.

– Da jeg begynte å tenke på jentene mine, klarte jeg ikke å roe meg ned lenger. Jeg prøvde å rømme, og det kunne ha veltet hele ranet, sier Elin Ruhlin Gjuvsland.

Det er snart to år siden hun lå på en madrass og kjempet med pusten. Så ble hun kneblet og bundet på hender og føtter. Det var ikke mer å gjøre. Bare vente. Da melder en tanke seg: Hvem er disse menneskene? Hvorfor gjør de dette?

LES OGSÅ: Utviklet nesten tvangstanker.

Etter to timer forlot de leiligheten

Nå sitter Elin og Arild på Villa Paradiso, den hjemmekoselige pizzarestauranten på Grünerløkka hvor de fant roen etter ni timer i politiavhør den lange søndagen etter ranet. Det var her de satt og lurte på om de ville få sove, hvordan de skulle holde ranet hemmelig, hva de skulle si til Elins døtre, hvem som skulle få vite.

Også blaffet av en tanke: Er den asiatiske mannen på nabobordet farlig? Det skal bli flere slike frykt-blaff i månedene som kommer. Nesten to meter høye Arild skal kjenne kaldsvetten komme kastende på ham når han møter mørke menn på gata. Men denne kvelden kjenner han mest på en veldig lettelse over å ha overlevd.

– Jeg husker ranet som en enorm berg-og-dal-bane, med brå vekslinger mellom håp og panisk dødsangst. På et tidspunkt var jeg sikker på at jeg skulle dø, men det var ikke det verste, for da hadde jeg gitt opp. Det verste var når jeg slet med å bestemme meg om jeg skulle kjempe mot eller overgi meg.

Etter to timer hører Elin og Arild ranernes skritt ut av leiligheten. De tar med seg kredittkort, mobiltelefoner, data. Men er de borte for godt? Arild bare handler. Får lirket seg løs, hjelper Elin løs, og fra en gammel mobil får de ringt politiets nødnummer. Da politiet kommer, løper Arild dem i møte på parkeringsplassen i bare boksershorts. Blodet pumper i ham, han vil at de skal kjøre med én gang og fange tyvene. Men politiet, som møter en delvis bundet, skjelvende Elin som kjemper med pusten, kan ikke annet enn å se på Arild som en mistenkt en kort stund.

– Arild og jeg reagerte helt ulikt etter ranet. Jeg var så utmattet at jeg knapt kunne snakke. Som om jeg hadde løpt ti mil, sier Elin.

Samme dag blir en av ranerne tatt av politiet. Han er 18 år, fra Algerie, men med oppholdstillatelse i Spania. Den andre raneren kommer seg unna. Så kommer den første kvelden, der både Elin og Arild forbausende nok får sove. Det første morgenmøtet på jobb, der ingen skal vite hva som har skjedd. Den første gangen Elin møter igjen jentene sine, som er for små til å få vite noe. Den første jula, som Elin og Arild ikke har sjanse til å klare å feire.

– Vi klarte ikke å kjøpe gaver og ordne til jul. Så vi reiste til fjells, og det var noe av det lureste vi har gjort, sier Arild.

Og så: Hverdagen. Mørke vinterkvelder i bygatene. På vei til butikken får Arild panikk når en mørkhudet mann går bak ham. Han merker at han begynner å skanne rommene han går inn i etter fare. Og fare, det forbinder han med mørke mennesker. Han liker det ikke.

– Jeg kjente fremmedfrykten i kroppen, og ble redd for å få holdninger jeg ikke ville ha.

LES OGSÅ: Slik tilga Monika voldtekstmennene.

– Jeg så bare en puslete tenåring

Elin på sin side sliter med hverdagsstresset. Som nyskilt alenemor til to aktive jenter er timeplanen full. Og Elin som alltid har taklet det, kjenner halsen snøre seg og tar seg i å hive etter pusten stadig oftere. «Bli sint», sier fastlegen. Men Elin kjenner snarere et behov for å få svar: Kunne de ha drept oss? Og hva om jentene mine hadde vært der, hva hadde skjedd da?

Under ranet hadde hun en følelse av at en av gjerningsmennene, han som ble arrestert, var snillere enn den andre. Han løsnet litt på tauene og tok på henne en genser. Hadde han litt empati med henne?

En iskald morgen en måned etter ranet, får Elin og Arild se ransmannen som sitter fengslet i Oslo for første gang. Det er fengslingsmøte.

– Jeg var veldig spent på min egen reaksjon. Jeg lurte på om jeg ville bli så sint på han at jeg bare ville storme mot ham, sier Elin.

Men da Elin og Arild ser tynne Sofiane på 18 år stå foran dem, vekkes ikke sinnet.

– Jeg så bare en puslete tenåring som ville snakke med mammaen sin, sier Elin.

Kjente du et morsinstinkt?

– Nei, men jeg kjente nok litt på Stockholms-syndromet etter hvert.

Stockholm-syndromet kalles det når offeret får så mye sympati med forbryteren at de til slutt utvikler negative følelser overfor politiet. Elin og Arild kom aldri dit, men de kjente på Sofianes avmakt.

– Da han sto der og fortalte om livet sitt, ble det så tydelig at vi hadde vunnet på alle mulige måter. I rettsvesenet og i livet, sier Arild.

LES OGSÅ: – Drikkingen kostet for mye

Saken er fra KK 42. Les dette, og mange flere spennende intervjuer i bladet, som er i salg nå.
Saken er fra KK 42. Les dette, og mange flere spennende intervjuer i bladet, som er i salg nå. Vis mer

Det viktigste spørsmålet

Hvordan kunne Sofiane havne i fengsel i Norge? En gutt fødes i Algerie. Hans foreldre søker et bedre liv i Spania. De jobber og sliter. Sønnen deres, med det søte smilet, strever mer og mer på skolen. Men hvem skal hjelpe ham når alle har nok med sitt?

Elin og Arild ville vite mer om Sofiane. Hvor kom han fra? Hva hadde formet ham? Hadde han noen gang en sjanse i livet? De ber forsvareren om å få møte ham i fengselet. Det skal de få, men først skal de reise til Spania. Ni måneder etter ranet, og få dager etter at Sofiane blir dømt til ett år og sju måneder fengsel, setter Elin og Arild seg på flyet til Baskerland.

Ut fra Sofianes identitetspapirer, skal han ha bodd en tid her i Nord-Spania.

Elin og Arild har bestemt seg for å skrive bok om ranet, og det føles godt å være i gang med å finne svar. Slik fjerner de seg fra offerrollen. Spania-turen gir ikke så mange svar, og Elin og Arild skjønner at de må dra til Valencia hvor Sofiane vokste opp.

Men først skal de endelig få besøke Sofiane i fengselet. 17. oktober 2012 går Elin og Arild inn porten til Oslo fengsel. Da de har levert fra seg alle eiendeler og gått gjennom sikkerhetskontrollen, er det bare å sette seg ned på besøksrommet og vente.

Plutselig kjenner Elin stresset komme kastende på henne. Hva gjør hun her? Så kommer han. «Hello. Good morning», sier han med spak stemme. Han setter seg så langt unna Elin og Arild han kan i sofaen.

Blikkene deres møtes kun i korte glimt, og det er noe hjelpeløst over hele gutten. Så, etter noe famlende prat om forholdene i fengselet, kommer det. Sofiane lurer på om han vil få noe ut av å prate med ofrene sine. Om han kan få noe av inntektene på boken de skriver. Han forteller at han skal vises ut fra Norge. «Mine muligheter er begrenset. Jeg får ikke jobb. Jeg prøvde å studere litt, men …»

Elin og Arild kjenner seg oppgitt. Her sitter de plutselig og nesten unnskylder seg overfor gjerningsmannen fordi de ikke kan gi ham penger.

Elin tenker at han først og fremst er umoden, ikke ond. Han forteller om drømmen sin. For Sofiane har drømmer som alle andre. Hans drøm er å få et godt liv, som bilmekaniker og med egen familie.

– Jeg vet ikke hvor mange ganger Elin gjentok til ham at han bare er 18 år, at han har livet foran seg. Plutselig hadde vi havnet en situasjon hvor vi følte omsorg for ransmannen, og ønsket at det skulle gå ham godt, sier Arild.

Besøkstiden nærmer seg slutten, og Elin stiller det viktigste spørsmålet:





– Hva ville dere gjort om døtrene mine hadde vært der?

– Da ville vi snudd og løpt derifra, sier Sofiane.

LES OGSÅ: Levde med falsk HIV-diagnose

– Tilgivelse er et sterkt ord

Det er et høstgrått Spania som møter Elin og Arild på deres andre researchtur til Spania. Sofiane er innforstått med at de skal reise til hans hjemsted, og han har bedt dem ta bilder.

Ja, han har til og med foreslått at han skal ta dem med til Algerie, og være deres guide, når han kommer ut.

Men Elin og Arild har ikke fått seg til å spørre om de kan oppsøke moren hans. Sofianes gamle nabolag er ikke preget av optimisme og vekst. Grå boligblokker ved en motorvei. En skole som sliter med få ressurser og fraværende foreldre.

Men de møter Sofianes gamle lærerinne. En ildsjel som åpenbart er lettet over at Sofiane har kommet seg til Norge. I Spania er det ikke mye håp for unge mennesker nå. Elin og Arild har ikke hjerte til å fortelle sannheten. At de om noen måneder skal følge ham til Gardermoen når han sendes ut av landet, som kriminell.

– Har dere tilgitt Sofiane?

– Tilgivelse er et sterkt ord, og dit kommer vi nok aldri. Vi hadde et ønske om å forstå, og vi forstår mer nå. Drømmer er et stikkord. Sofiane hadde en enkel drøm om familie og jobb. Hadde han valgt annerledes om han øynet håp for denne drømmen, spør Elin.

EPILOG:

Elin og Arild mailet Sofiane to uker etter at han ble sendt ut av landet. De har ikke hørt fra ham, og vet ikke om han befinner seg i Spania eller Algerie. Den andre ransmannen ble tatt i Finland og er der dømt blant annet,for draps- og voldtektsforsøk. Arild og Elin valgte aldri å oppsøke ham.


Arild supplerer:

– Vi må ikke tilgi for å kunne møtes og snakke sammen. Vi hater ham ikke, vi er ikke redde for ham lenger, og vi ønsker å følge ham opp og se hvordan det går med ham.

– Fikk dere svar på de viktige spørsmålene?

– Jeg spurte meg selv: Kunne alle gjort som Sofiane om de var i hans sko? Svaret er «tja». Men et viktig svar fikk jeg: Han kunne ikke ha drept oss, sier Elin.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer