I påsken skal Cecilie Skog til Middelhavet og ha et gledelig gjensyn med hengekøya og seilskuta Fryd. Foto: Per Heimly/ Aller Press
I påsken skal Cecilie Skog til Middelhavet og ha et gledelig gjensyn med hengekøya og seilskuta Fryd. Foto: Per Heimly/ Aller Press Vis mer

Cecilie Skog

- Vi klarer uendelig mye mer enn vi tror

Cecilie Skog mener vi bare bruker en brøkdel av kapasiteten vår i hverdagen.

Her er det altså hun bor. Polfareren og tindebestigeren. I en loftsleilighet midt i tjukkeste Oslo. Med utsikt til en vårlys himmel riktignok, men ellers er det bare noen få synlige spor som røper at leiligheten eies av en blond versjon av Ronja Røverdatter.

I gangen hennes står et par langrennsski. På terrassen ligger soveposen og teltet til tørk. Og midt i stuen står Cecilie Skog, brun og vårfrisk, og stråler.

– Nå har jeg fått påfyll, sier hun.

Tilfreds med livet

Himmelen over oss er hvit. Cecilie var tilbake fra tur i går. Sammen med TV-teamet bak NRKs «Drømmeturen» og to heldige, utvalgte, har hun vært i Finnmark, på grensa til Russland. Hun har sett nordlys, et fantastisk spill på himmelen, hun har ligget i teltet og hørt på naturen og lurt på om det kanskje kommer bjørn.

Men først og fremst har hun blitt kjent med de to deltakerne, og tatt inn deres historie med hud og hår. For slik er Cecilie. Hun åpner opp for folk hun møter på sin vei. Hun er så glad i folk at det nesten er underlig å se henne for seg som en prikk i isødet, på vei til en pol. Men det er også Cecilie. Hun som må være i fred og få tenke tankene sine helt ut.
I dag er hun bare vennlighet og glede.

– Før jeg skal på tur, er jeg mye mer rastløs. Da har jeg vanskelig for å falle til ro hjemme. Men nå er jeg i vater. Jeg har klatret litt, og skal løpe en tur med søsteren min etterpå.

Du har det godt?

– Ja, jeg må ikke så mye lenger. Jeg er nesten skummelt rolig, eller det var kanskje å ta i. Jeg er veldig tilfreds med livet nå, sier Cecilie.

LES OGSÅ: Et helt spesielt vennskap

Gikk til Nordpolen

La oss ta det først som sist: Cecilie har ikke lenger amerikansk kjæreste. Cecilies ekskjæreste Ryan Waters er nå på vei til Nordpolen. De er gode venner, men ville i ulike retninger i livet, og da var det en lettelse å gi slipp på hverandre. Hva fremtiden bringer, vet ikke Cecilie. Men hun tror den blir god.

FORNØYD: I dag er Cecilie Skog fornøyd med livet sitt, og føler hun har slått seg litt mer til ro med det.  Foto: Per Heimly / Allover press
FORNØYD: I dag er Cecilie Skog fornøyd med livet sitt, og føler hun har slått seg litt mer til ro med det. Foto: Per Heimly / Allover press Vis mer

For seks og et halvt år siden, var fremtidstankene helt motsatt. Vi kjenner Cecilies historie. Den sympatiske polfareren, som vi heiet på. Hun som var nygift og forelsket.

Sammen med ektemannen Rolf Bae følte hun seg sterk, nesten uovervinnelig. De gikk til Nordpolen sammen med Per Henry Borch. Cecilie dro en pulk på 125 kilo. Mot slutten av turen falt Cecilie ut i en råk i 25 minusgrader, og ble liggende der i 11 minutter før Rolf klarte å hale henne opp. Hun kunne dødd. Men hun overlevde, og Rolf fridde.

«Endelig er det min tur til å kjøpe bryllupsmagasiner», tenkte Cecilie. Etter to måneder i de samme klærne, uten dusj, uten å vaske håret, og når kroppen er impregnert i eget kroppsfett, da er det slikt som frister; frisk frukt og glossy magasiner.

LES OGSÅ: - Jeg kunne ikke gi slipp på henne

- Sorgen var voldsom

De giftet seg, de drømte om familie.

Vi snakket mye om at vi hadde lyst på barn. Vi tenkte at vi skulle dit, og vi så ikke noen motsetning mellom å ha barn og det å reise ut i verden. Vi tenkte tvert imot at det var en fin ballast å gi barna våre, å få se verden.

Så skjedde det som ikke skulle skje. På K2, verdens farligste fjell, ble Rolf tatt av et skred. Cecilie måtte reise hjem uten kjæresten. 33 år gammel følte hun at hele hennes identitet, hele hennes fremtid var borte.  

– For første gang i livet var jeg skikkelig, skikkelig rådvill. Sorgen var voldsom, samtidig spurte jeg meg: Hvem er jeg uten ham? En enke på 33 år. Jeg følte at det var slik hele verden så meg.

Cecilie holder en hånd foran øynene og krøllene legger seg over ansiktet.

– Rolf og jeg hadde møtt masse motstand, men alltid jobbet knallhardt og nådd mål etter mål. Plutselig ble jeg alene, og alt føltes meningsløst. Bare å stå opp om morgenen føltes nesten umulig. Jeg visste ikke hva jeg skulle bruke livet mitt til. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne reise ut og være sykepleier i felt, men på det tidspunktet hadde jeg nok med å komme meg gjennom nettene.

LES OGSÅ:  Slik tilgav hun overgriperne

STYRKET: Cecilie tror at man kan komme styrket ut av svært vanskelige situasjoner.  Foto: All Over Press
STYRKET: Cecilie tror at man kan komme styrket ut av svært vanskelige situasjoner. Foto: All Over Press Vis mer

Ruset på endorfiner

Etter ulykken flyttet Cecilie inn til svigerforeldrene i Stavanger. Det føltes riktig å være sammen med dem, som hadde mistet sin eneste sønn.

– Hele dagen gikk jeg rundt og strammet kroppen, jeg var bare en knute. Når kvelden kom og jeg lukket øynene og slapp kontrollen, kom bildene fra K2. Jeg måtte ta sovemedisin og gikk til psykolog flere ganger i uka. Jeg gikk fra å fikse alt til ikke å fikse noen ting. Jeg følte meg rett og slett skrullete.

Cecilie som hadde gått til Nordpolen og besteget Mount Everest, orket nesten ikke å gå ut døra. Men så var det bare det at hun fikk ikke puste skikkelig inne. Hun måtte UT. Fylle lungene med luft.

– Jeg kjørte ut til strendene. Noen dager orket jeg bare å sitte der, noen ganger gikk jeg en tur. Så begynte jeg så smått å løpe litt, og for meg er den beste medisinen mot ekstremt tungsinn å ruse meg på endorfiner.

LES OGSÅ: Kollapset på morens stuegulv

- Klarer mer enn vi tror

Fantes det fortsatt noe å drømme om i livet? Øyeblikk av glede?

– Ganske fort kjente jeg at noe i livet fortsatt var bra. Så begynte jeg å skrive lister over ting som ga meg glede. Litt etter litt fikk jeg et svakt fremtidshåp.

Ni måneder etter at hun mistet Rolf, reiste hun til Grønland med to venninner. Ute i den åpne naturen ble sorgen nådeløst nærværende, men likevel mindre bitter. Det var godt å kjenne at hun fortsatt fikset å være på tur.

Gjør det deg sterkere i dag å vite at du kom deg gjennom sorgen?

 – Ja, og jeg tror at de aller fleste kommer styrket ut av vanskelige situasjoner, selv om du ikke føler det der og da. Ofte tenker man om andre som går gjennom noe tøft at det der hadde jeg ikke fikset, men vi klarer så uendelig mye mer enn vi tror. Vi bruker ikke en brøkdel av kapasiteten vår i hverdagen.

LES OGSÅ: Linn Skåber: - En rar sorg jeg har nå

- Aldri noen ener

Kanskje var det det hun følte på, skolejenta Cecilie da hun satt der ved pulten på barneskolen og så ut vinduet. At hun ikke fikk brukt seg selv. Hun ramlet i hvert fall ut og drømte seg bort.

– Alle barn kjenner seg nok annerledes, men jeg kjente det så sterkt, og jeg har alltid tenkt at det er jaggu ikke mye som er umulig. Samtidig er der ingenting som har kommet lett for meg

Ikke?

– Nei. Jeg var aldri noen ener i noe, jeg måtte trene hardere for å nå de målene jeg satte meg. Og fordi jeg var født for tidlig hadde jeg så dårlig lungekapasitet at jeg besvimte hvis jeg gråt skikkelig. Jeg var tre år før jeg fikk hår på hodet. Jeg var to år før jeg lærte meg å gå, og mora mi måtte gå foran meg og lokke med godteri for å få meg til å gå lengre strekker. Det er nok mange som ble overrasket over at jeg valgte den veien jeg gjorde.

Hvordan da?

Jeg var lat, jeg var den typen unge som la meg ned og hadde bein som ikke virket. Søstera mi var annerledes. Hun var en evighetsmaskin, men jeg måtte lokkes med på tur. Så jeg utmerket meg ikke på noen måte. Ingen la merke til meg. Så plutselig vant jeg en 800-meter på en idrettsdag. Jeg løp fortere enn de barna som var to år eldre, og læreren løftet meg i været. Jeg husker ennå følelsen, og hvor mye jeg gledet meg til å komme hjem og fortelle det.

I FJELLVEGGEN: Her er Cecilie under en tidligere klatretur i Kalymnos, Hellas.  Foto: All Over Press
I FJELLVEGGEN: Her er Cecilie under en tidligere klatretur i Kalymnos, Hellas. Foto: All Over Press Vis mer

LES OGSÅ:  Ville barbere av seg håret

Bygger luftslott

Hjemme hos Cecilie var de fire søsken. Hun husker en mor som alltid jobbet som en maur, som lærte Cecilie verdien av praktisk arbeid. Cecilie ville bli jordmor. Da hun gikk sykepleiehøyskolen i Oslo, syklet hun ned på Riksen på kveldstid, og spurte om hun kunne være med på nattevakt på føden. Hun så barn komme til verden, gledet seg med de nybakte foreldrene. De sendte henne takkebrev. Snart var hybelveggen dekorert av babybilder.

– Det er jo ikke sikkert jeg er skal få oppleve å få egne barn en gang, men den tanken skyver jeg litt unna, for det tror jeg at jeg skal få oppleve.

Hva tenker du når du ser norske familier utenfra?

– Jeg kom jo nettopp tilbake fra Finnmark, og der så jeg en annen type familieliv enn her i byen. Litt roligere, med færre lekekamerater på grunn av avstander, og større nærhet til naturen. Alle må finne sin måte, men det livet der du tar en unge under armen og springer hit og dit, glemmer regntøy og er konstant for sen, det synes jeg ser forferdelig slitsomt ut.

Du ønsker deg noe annet?

– Ja. Jeg er jo en mester i å bygge luftslott, og jeg tenker jo sånn at et år i Nepal med barna dine må være en flott gave å gi dem. Samtidig vet jeg jo at å være forelder er det letteste i verden – inntil du får dine egne barn.

Cecilie ler og går for å skjære opp mer epler i den lille kjøkkenkroken sin. Lette, barbeinte steg over gulvet. Så legger hun til:

Den friheten jeg har i mitt liv har jeg skapt selv. Det var ingen som gikk opp løypa for meg.

Cecilie pryder coveret av KKs påskeutgave Foto: Per Heimly/Allover press
Cecilie pryder coveret av KKs påskeutgave Foto: Per Heimly/Allover press Vis mer

LES OGSÅ: Slik feter Cecilie seg opp før en tur

Lengtet etter frihet

Og vårt spørsmål er: Hvordan gikk veien fra sykepleierstudier og full jobb som teamleder på gastrokirurgisk avdeling på Ullevål, til Nordpolen og Himalaya. Hva var det som tente gnisten i Cecilie?

– Det er mange tilfeldigheter i et liv. Jeg hadde blant annet en lærer som var veldig glad i friluftsliv, sier Cecilie kledelig beskjedent.

Det må ha vært noe mer?

– Kanskje et slags indre press? Da jeg arbeidet som sykepleier, tok jeg jobben med hjem, til de grader. Det føltes overveldende. Etter hvert lengtet jeg veldig etter frihet. Jeg var som en gullfisk som svømte rundt og rundt i en trang bolle. Jeg fikk ikke puste.

Da Cecilie ble satt opp på vakter på sykehuset hele den første jula i jobb, og hun måtte kansellere planene om jul på fjellet, var erkjennelsen klar: Hun måtte UT, UT, UT.

– Så jeg dro til Rondane. Det var folketomt der, og jeg bodde i et anneks. Etter hvert bygde jeg en iglo sammen med noen studenter. I helgene kom det ofte folk, men i ukene var jeg alene. Jeg gikk skiturer på dagen, og skrev dikt på kvelden.

Cecilie humrer over minnene.

– Og endelig følte jeg at jeg hadde det bra. Slik vil jeg leve.

Denne saken er hentet fra KKs påskeutgave, i salg fra fredag 4. april!

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: