<strong>DA ADOPSJONSPROSESSEN VAR I GANG BLE LENE GRAVID:</strong> Ifølge legene var sjansene for at Lene skulle bli gravid forsvinnende små. Sondre (2) var uenig, og meldte sin ankomst akkurat da Lene og Terje var blitt foreldre til Paula (snart 8) og Leihla (snart 7) i Chile. Siden har ting stått litt på hodet, kan du si. Foto: Julie Christine Krøvel/KK
DA ADOPSJONSPROSESSEN VAR I GANG BLE LENE GRAVID: Ifølge legene var sjansene for at Lene skulle bli gravid forsvinnende små. Sondre (2) var uenig, og meldte sin ankomst akkurat da Lene og Terje var blitt foreldre til Paula (snart 8) og Leihla (snart 7) i Chile. Siden har ting stått litt på hodet, kan du si. Foto: Julie Christine Krøvel/KK Vis mer

Adoptere Fra Chile

– Vi måtte fort slutte å sammenligne oss med andre familier

Hørt om de som ble gravide på hentereisen da de skulle adoptere to barn?

Publisert
Sist oppdatert

KK.NO: Det gikk ikke helt etter planen da Lene og Terje endelig skulle bli foreldre. Sjansene for å bli gravid ved naturmetoden var minimale, og legene hadde begynt å snakke om prøverør. Men Lene og Terje var ikke så opptatt av å bære fram sine egne barn. Adopsjon fristet mer enn hormonbehandlinger, og er det egentlig så stas med baby?

– Vi hørte at stadig flere adopterer eldre barn. Hvis vi åpnet for å ta imot barn med helseanmerkninger også, ble ventetiden kortere. Det viktigste for oss var ikke barnas alder eller at de var friske, vi var mest opptatt av å bli en familie, sier Lene.

De krysset av for ja til søsken, ja til eldre barn, ja til barn med spesielle behov. Og traff jackpot: For i Chile satt Paula (4 ½) og lillesøsteren Leihla (3 ½) og ventet på en mamma og pappa. At Paula var hjerteoperert og hadde én arm så ikke Lene og Terje på som et problem. De skulle bli en familie!

– Barna våre levde – i Chile! Når du vet det, er det vanskelig å vente på at adopsjons-
prosessen skal gå sin gang. Ventetiden føltes uendelig. Vi heiste det chilenske flagget i hagen, inviterte familien på fest og tapetserte huset med bilder av jentene, de var så søte at vi begynte å si «vi hadde jo aldri fått så pene barn om vi skulle lagd dem selv», ler Lene.

<strong>NY FAMILIE:</strong> Overveldende er ordet som best beskriver Lene og Terjes første tid som foreldre. Foto: Privat
NY FAMILIE: Overveldende er ordet som best beskriver Lene og Terjes første tid som foreldre. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: - Han ringte plutselig etter 48 år

En lang vei å gå

Adopsjon er rørende scener av familier som blir til. I teorien. I praksis kan det å adoptere store barn spesielt oppleves hjerteskjærende. Lene og Terjes jenter hadde ikke foreldre, men  hadde tross alt et hjem på barnehjemmet som de kjente som trygt. De hadde løpt rundt og fortalt de andre barna at «i morgen skal vi få mamma og pappa og reise herfra og aldri komme tilbake!» Men derfra til å godta sine nye foreldre og føle seg trygg hos dem, er en lang vei å gå.

– Vi hadde gått på spanskkurs. Jeg hadde skrevet jukselapp over hele underarmen med setninger som «Jeg er mammaen din» og «Jeg skal passe på deg». Men de var bare redde.

Overveldende er ordet som best beskriver Lene og Terjes første tid som foreldre. De visste ikke hva godt de kunne gjøre for jentene sine, men ingenting hjalp.

– Jeg glemmer aldri den enorme følelsen av maktesløshet. Når andre adoptivforeldre beskriver hentereisen som forelskelse ved første blikk, skjønner jeg ikke hva de snakker om. Samme hva vi gjorde, ble ikke jentene trygge på oss. Og DET var tøft, det. 

Hadde de enda kunnet konsentrere seg om ett barn hver! Men ingen av jentene ville knytte seg til sin nye pappa. Begge valgte mamma, og Terje var helt satt på sidelinjen. Derfor husker han fortsatt første gangen Paula ga ham hånden – i rulletrappen på et kjøpesenter i Chile.

– Endelig fikk jeg lov å nærme meg litt, jeg tok det som en bekreftelse på at vi hadde gjort noe riktig, forteller han.

– Men avvisning gjør vondt. Jeg måtte hele tiden minne meg på hvorfor det var sånn: Store barn har ikke den bunnløse tilliten som en nyfødt baby har. Den må læres sammen med andre ting, som at det hjelper å få trøst når du har slått deg eller bare er lei deg, at det er greit å ta av seg jakka når du er varm. 

<strong>FORSKJELL:</strong> – Det er stor forskjell på å adoptere og å få barn biologisk. Vi lærer oss fortsatt hva det vil si å være en familie, hver dag, forklarer Terje. Foto: Privat
FORSKJELL: – Det er stor forskjell på å adoptere og å få barn biologisk. Vi lærer oss fortsatt hva det vil si å være en familie, hver dag, forklarer Terje. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: - Mamma ofret alt for meg

Gravid?

Vel hjemme igjen på Ski i Akershus var Lenes form sjaber. Hun kunne vel ikke … være gravid? Jentene var så avhengige av henne at hun ikke kunne forlate huset alene, så det ble Terje som kjøpte testen som bekreftet mistanken.

Ni måneder etter at Paula og Leihla kom inn i livet deres, ble Sondre med i gjengen. Jentene hadde ikke begynt i barnehage ennå, det tar minst ett år før du introduserer enda flere nye mennesker i livet til store adoptivbarn. 

Terje mener husets katt hadde en passende reaksjon på den plutselige endringen i heimen.

– Hun forsvant ned i kjelleren, og kom ikke opp på ett år, sier han tørt, og legger til at han noen ganger kunne hatt lyst til å gjøre det samme.

– Det er stor forskjell på å adoptere og å få barn biologisk. Vi lærer oss fortsatt hva det vil si å være en familie, hver dag, forklarer Terje.

– Vi måtte fort slutte å sammenligne oss med andre familier. Vi hadde i praksis tre barn med babybehov, selv om to av dem var store, legger Lene til.

– Oppgaven vår er å prøve å skape situasjoner som kan bli hyggelige, du vet de stundene der du kjenner «nå var det bra. Nå vil jeg trykke 'save'». Målet er å få flere av de øyeblikkene, sier Terje.

– Verden er full av overmennesker, og ingen av oss blir Årets foreldre, i hvert fall ikke etter facebookstandard. Men vi strever heller ikke etter å bli det, konstaterer Lene.

Og barna ser ikke ut til å savne noe. De har sin egen definisjon av hva det betyr å være en familie, og den handler verken om flere leker eller dyrere ferier.

– Det beste med å være en familie er at vi holder sammen og har det fint sammen, sier Leihla. 

– Og at alle hjelper til, sier Paula.

Hva mer kan to foreldre be om?

redaksjonen@kk.no

Denne artikkelen står også i KK nr 49/50

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer