Selvmord

«Vi sees i et senere liv, Sidsel»

Trebarnsmor Sidsel Skauby (55) stod midt i ettermiddagsrushet da meldingen fra ektemannen tikket inn.

SELVMORD: Da ektemannen døde, ble Sidsel alene med tre barn. Foto: Ole Martin Wold
SELVMORD: Da ektemannen døde, ble Sidsel alene med tre barn. Foto: Ole Martin Wold Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Rakk du det ikke?»

Klokken har passert tolv, en dag i april 2017, når Sidsel skriver til Klaus.

De skulle møtes på en kafé i Trondheim sentrum før et felles møte, men Klaus dukker ikke opp.

Sidsel har vært redd for han de siste månedene. Følt at hun må passe på han, har ikke turt å reise eller være borte om natten.

Men da Klaus ikke dukker opp på møtet heller, begynner Sidsel å skjelve ukontrollert.

Hvor er han?

Etter møtet blir hun sittende i bilen. Lurer på når ungene kommer hjem fra skolen og når de skal kjøre til datterens håndballkamp. Så vurderer hun å dra og se etter Klaus. For det er ikke likt han å ikke møte opp, ikke svare.

«Kan du ringe meg?❤️»

Sidsel kjører hjem, håper Klaus kommer etter henne. Men da klokken nærmer seg halv tre har han fortsatt ikke dukket opp.

«Vær så snill å gi lyd fra deg, nå er vi veldig redde for deg!❤️»

Men Klaus svarer ikke. I sofaen sitter dattera i håndballklær, klar for kamp. Sidsel begynner å bli ordentlig redd, prøver å skjule det for barna.

«Det blir ikke noe av den kampen», sier hun til datteren, later som om hun får en melding om at den er avlyst.

Litt før klokken tre piper endelig mobilen hennes.

«Vi sees i et senere liv, Sidsel».

Vinger

- Ringte du på, eller?

- Ja.

- Gjord du? Æ hørt ittj det.

Med unntak av Sidsel Skauby (55) som tester ringeklokken, er det stille i den røde eneboligen utenfor Trondheim sentrum.

«Her bor Sidsel, Stella, Juni og Ada», står det på døra, men bare den mellomste dattera er hjemme, forklarer Sidsel. Hun yngste er på høstferie i Spania, mens hun eldste flyttet ut i går.

- Det føles litt tomt, men det tror jeg gjelder alle foreldre når barna deres flytter ut. Det blir en liten sorg, men det tar ikke knekken på meg, jeg koser meg med det, og er så glad for at de får vinger.

SØSTRENE: Juni (18) (fra venstre), Ada og Stella (20). Foto: Privat.
SØSTRENE: Juni (18) (fra venstre), Ada og Stella (20). Foto: Privat. Vis mer

Høy på livet

De ble sammen i 1996. Klaus var kaptein i Forsvaret, og høy på livet. Var en som fiksa alt, en med masse selvtillit.

- No begynne æ å skrik med engang.

Sidsel ler kort og blir blank i øynene. Vi har akkurat spurt henne hva hun falt for da hun møtte Klaus.

- Jeg synes han var råtøff … Barsk, kjekk å se på, kul å være sammen med. Veldig galant, veldig gentleman.

TROMS: Klaus i Rosdalen i Troms i 1996. Foto: Privat
TROMS: Klaus i Rosdalen i Troms i 1996. Foto: Privat Vis mer

Den gangen kunne ikke Sidsel se for seg at Klaus noen gang kunne slite psykisk, men når hun tenker tilbake, ser hun at noe skurret allerede den gangen.

For av og til kom det en annerledeshet over Klaus. Han ble liksom «utenpå seg sjøl».

- No e du sånn rar igjen, kunne Sidsel si.

- Ka e det for nå?

Det var som om noe plaget han. Han stresset, kavet. Virkeligheten ble en irritasjon, og hun fikk han ikke til å diskutere jobb eller økonomi. Så kunne han bli hyper og kranglete, Sidsel fikk ikke øyekontakt eller satt i gang en samtale. Han bare flyktet.

- Kjente han ikke igjen

Men han var ikke den tilstanden hele tiden. Sidsel beveger hånden frem og tilbake i lufta.

- Han drifta ut og inn.

Det var ikke noe drama eller fortvilelse, Sidsel bare merket at tilstanden hans var helt spesiell.

MINNER: Når jeg går i terrenget på fjellet, som vi gjorde sammen, så minner nesten hver en busk eller hvert fjell meg på han, sier Sidsel. Foto: Ole Martin Wold
MINNER: Når jeg går i terrenget på fjellet, som vi gjorde sammen, så minner nesten hver en busk eller hvert fjell meg på han, sier Sidsel. Foto: Ole Martin Wold Vis mer

- Hvordan spesiell?

Sidsel ser opp i taket. Tenker i flere sekunder, så sukker hun.

- Før han prøvde å ta livet av seg første gangen, gikk jeg rundt med en redsel. Hver gang jeg låste meg inn døra tenkte jeg at nå finner jeg han et sted. Vi hadde aldri snakket om det da, jeg hadde bare den angsten. Jeg kjente han ikke igjen.

Etter flere år med følelsesmessig uro, ble Klaus for første gang diagnostisert med en alvorlig depresjon i 2009. Han ble sykemeldt og lå nesten bare inne på soverommet i tre måneder.

- Det var en slags utladning, han var ferdig med stresset og kranglinga, da var det bang ned.

I disse periodene var Klaus helt rolig, nesten helt energiløs. Han beskrev et fravær av følelser, en grå og fargeløs tilværelse. En likegyldighet til alt.

- Jeg var opptatt av om han hadde det fælt, men han sa at jeg hadde det verre, for han var ikke fortvilet, kjente bare på et ork for å komme seg gjennom dagen, og gjøre helt hverdagslige ting.

Avklart

På vei opp til hytta, påskeferien 2011, var Klaus usedvanlig rolig. Det var så hyggelig mellom dem, husker Sidsel.

Det var fordi alt var avklart, skal Klaus ha fortalt Sidsel i ettertid. Han var ikke lenger fortvilet, og hadde allerede planlagt å ta livet sitt.

- Jeg tror han så frem til det. At det skulle bli en løsning på alt.

- Sa han hvorfor?

Sidsel ser mot vinduet.

HOLD FAST: Hvis det er mørkt, så hold fast i at det er sinnet som lurer deg - for det blir bra igjen. Være tålmodig i det mest voldsomme, ting går alltid i bølger, og det er mye av hjelp som ikke er prøvd ennå, råder Sidsel. Foto: Ole Martin Wold
HOLD FAST: Hvis det er mørkt, så hold fast i at det er sinnet som lurer deg - for det blir bra igjen. Være tålmodig i det mest voldsomme, ting går alltid i bølger, og det er mye av hjelp som ikke er prøvd ennå, råder Sidsel. Foto: Ole Martin Wold Vis mer

- Han hadde fått den depresjonen som gjorde at han ikke fant seg igjen seg selv. Jeg følte at jo mer han beskrev hvordan han hadde det, jo mer fremmed ble det. Depresjon og angst kan man forstå, men dette forsto jeg ikke, og jeg tror det skremte han også.

Klaus skal ha følt at han sto og betraktet seg selv fra andre siden av en elvebredd. Han var ikke lenger denne personen, de gikk bare parallelt, og når han skulle ta avgjørelser prøvde han å gjøre det han trodde denne andre ville gjort.

- Det ble veldig sånn... Tap av seg selv på en måte, sier Sidsel.

Hun tar en kort pause.

- Det rare er at jeg snakker om alt det her og ikke tar til tårene, men du må bare gråte du, jeg er så vant til det.

Intens uro

Døra i gangen åpner seg, og Sidsel eldste datter, Stella, kommer inn i spisestua.

Koss gikk det? spør Sidsel, og forklarer at datteren hadde vannlekkasje første natta i ny leilighet.

- Det ordna seg heldigvis. Det var et rør som var løst, så det fosset vann utover hele kjøkkenet, sier Stella.

- Kjæm dem å tørke det?

- Æ har tørka, så det e så å si helt tørt.

Fire år senere ringte politiet. Sidsel var på jobb, da kvinnen i telefonen ba henne sette seg ned.

«Har du noen rundt deg?» Spurte hun.

«Herregud, er jeg med i en film», tenkte Sidsel, fant ingen å sette seg med, og gikk inn til sjefen sin. Hun skalv mens hun snakket med i telefonen for også denne gangen hadde hun merket at Klaus hadde vært annerledes. Irritabel, urolig og vanskelig å få i prat. Så ble han rolig, flat og energiløs. Men hun holdt likevel stemmen rolig i telefonen, brukte bare den rasjonelle delen av hjernen.

Hvor er han? Hvordan skal jeg komme meg dit?

I ettertid fortalte Klaus at han hadde våknet den formiddagen med en intens uro, en panikk som bare var helt uutholdelig.

- Jeg spurte hvorfor han ikke bare reiste ned til sykehuset, men sa han ikke holdt ut. Han måtte gjøre det slutt.

Det var bare flaks som gjorde at Klaus overlevde den gangen, og da Sidsel kom til han på sykehuset var alt han sa, igjen og igjen:

«Faen, æ greid itj det.» «Faen, æ greid itj det.»

Motløs

Klaus fikk etter hvert diagnosen bipolar lidelse, noe han slet å identifisere seg med, forteller Sidsel. Han var en stolt mann, og det å miste kontrollen ble så feil for han. Han ville ikke snakke om det, det skulle dekkes til.

- Han var like redd og sjokkert som alle rundt seg. Var det virkelig jeg som gjorde det der? Han hadde jo tre barn, og bare tanken på at han kunne finne på å forlate barna på den måten, det var så fælt for han.

For på tross av alt, var Klaus en fantastisk far, forteller Sidsel.

- Jeg tror ikke ungene fikk med seg så mye.

Men Sidsel var sliten, hun hadde vært redd i snart ti år. Redd for at han skulle ta livet sitt, redd for hvordan alt ville gå. Lenge tenkte hun at situasjonen var uholdbar.

Klaus prøvde ulike medisiner og var til tider innlagt på sykehuset. Ingenting hjalp nok, og de siste årene gikk Sidsel hver dag og ventet på en telefon. For Klaus var motløs mye.

- Må være syk

I hjørnet av rommet står et piano med barnebilder av de tre jentene, men også av et ungt par som kysser.

BRUDEBILDET: Sidsel og Klaus giftet seg i 2006. Foto: Ole Martin Wold
BRUDEBILDET: Sidsel og Klaus giftet seg i 2006. Foto: Ole Martin Wold Vis mer

De ser lykkelige ut der, men selv om ingen visste at Klaus var syk den gangen, var tiden preget av at Klaus ikke hadde det helt bra.

- Det finnes vel folk som tar livet av seg i fortvilelse, det vet jeg ikke, men jeg har alltid tenkt at det må være en sykdom. For det er en så ekstremt grotesk handling, at jeg tenker du må være syk for å gjøre det.

Etter at Sidsel fikk den siste meldingen fra Klaus, den vårdagen i 2017, ringte hun politiet. De ba om telefonnummeret til Klaus, og ett kvarter senere ringte de Sidsel opp igjen. De hadde funnet han.

- Og da ble jeg merkelig nok helt rolig.

Stemmen til Sidsel sprekker. Tårer drypper ned på spisebordet.

Foto: Ole Martin Wold
Foto: Ole Martin Wold Vis mer

- Jeg tror den natta så sov jeg ordentlig for første gang på flere år. Jeg tenkte liksom, at ja, nå var det som du var redd for, og det du hadde ansvar for å ordne opp i... Plutselig var alt for sent, og jeg fikk veldig den følelsen: okei, nå er alt det der ferdig.

Stor arbeidsmengde

Et par brune øyne myser opp fra et hjørne på kjøkkenet, reiser seg og strekker på beina. Flora heter hun, oppkalt etter et sted familien har hytte. De fikk henne etter Klaus døde, forteller Sidsel. En pengegave fra offiserene som han gikk på Krigsskole med.

FLORA: Familiens nyeste tilskudd. Foto: Ole Martin Wold
FLORA: Familiens nyeste tilskudd. Foto: Ole Martin Wold Vis mer

Sidsel husker alt fra tiden etter dødsfallet. Hun var veldig rasjonell, nå har dette skjedd. Nå må vi gjøre sånn, sånn og sånn. Det var en voldsom arbeidsmengde. Plutselig var hun alene med tre barn på åtte, 12 og 13 år, og hun måtte ordne med begravelse, henvendelser fra folk, skolen og SFO.

Til de tre døtrene fortalte hun det bare akkurat som det var, med et kriseteam i bakgrunnen, bare en halvtime etter dødsfallet.

De fikk sjokk alle tre. Sidsel beskriver hvordan den yngste dattera spratt opp fra sofaen og løp ut på gulvet. Det var som om noe eksploderte inni henne, skal hun ha forklart moren etterpå. Verden var i fritt fall.

For Sidsel handlet tiden etterpå å sørge for at ungene skulle tåle det. Hun ville gi dem fremtidshåp, og en følelse av at ting var trygt og normalt.

- Hvis jeg skulle grått ut min egen sorg hadde det ikke vært noen mamma her i huset, så det var aldri et alternativ. Det var bare å brette opp ermene og være der for dem.

Pakket i bomull

I starten følte Sidsel en distanse til alt, som om kroppen var pakket inn i bomull.

Men innimellom var det uutholdelig.

Hjelp, nå henger jeg ikke sammen, kunne hun føle, og forteller om den gangen hun bare måtte gå opp til datteren og sitte på en stol.

- Jeg skal bare være her litt, sa hun.

Det gjorde fysisk vondt å tenke på Klaus, som om hun hadde strøm utover armene. Sidsel fikk voldsomme gråteanfall hun ikke kunne styre, husker hun så på en boks med leverpostei i butikkhylla, og tenkte at hun ikke ville rekke å komme seg hjem før det begynte.

- Det hjalp å tenke på hva Klaus ville sagt og gjort, og han ville at vi skulle ha det bra.

Før han døde hadde Klaus lagt igjen et skriv med passord og et kjærlig brev til dem alle. Han skrev at det var vanskelig for noen som var frisk å forstå den fargeløsheten, og følelsen av å miste meningen med alt.

Men Sidsel forsto.

- Alle rundt oss var sjokkert, men i mitt hode var alt avklart, sier hun.

- Jeg satt ikke igjen med noen spørsmål. Vi hadde vært gjennom så mye, snakket endeløse timer om hvordan depresjonene føltes og hvorfor de hadde blitt sånn. Han var syk og det var ikke for sin egen del at han holdt ut så lenge. Jeg er ganske stolt av ham.

Mangler en

Etter tre, kanskje fire år sluttet det å gjøre vondt. Gråteanfallene ble gradvis sjeldnere, og ikke alt rundt minnet om han.

- Hvordan er det å snakke om dette nå?

- Helt greit, men jeg kjenner at jeg blir skjelven.

Sidsel viser frem to dirrende hender.

- Og litt sliten.

Det vil aldri gå over, men det går over at det er fælt, sier Sidsel. Men hun savner han fortsatt. Savner den han var da han hadde bra og tenker på hvordan ting kunne ha vært.

BARE DAMER - I lang tid føltes det som om vi var en amputert familie, men de siste åra synes vi at det er litt kult at det er fire damer som bor her, sier Sidsel, her med de to eldste døtrene, Stella (t.h) og Juni (t.v). Foto: Ole Martin Wold
BARE DAMER - I lang tid føltes det som om vi var en amputert familie, men de siste åra synes vi at det er litt kult at det er fire damer som bor her, sier Sidsel, her med de to eldste døtrene, Stella (t.h) og Juni (t.v). Foto: Ole Martin Wold Vis mer

- Selv om barna begynner å bli voksne og klarer hverdagsting selv, så er det fortsatt mye på meg, sier hun.

- Støtter jeg den ene, er det en annen som venter, jeg klarer ikke alltid å dele meg. Sånn som vannlekkasjen i sted da tenkte jeg: Men hvor er faren hen? Og i går da jeg slepte en kommode fra andre etasje og ned, sa jeg høyt:

Kor e du hæn no da? Du må jo hjælp te!

Sidsel ler.

- Det vil alltid mangle en.

For stort og skummelt

Det går bra med dem nå, forteller Stella.

- Det har gått såpass langt tid at det er ikke hovedfokuset i hverdagen lenger, det er nesten ikke fokus i det hele tatt.

MUSIKK OG FRILUFT: Det er de fine tingene jeg tenker på når jeg savner pappa. Han var glad i musikk og friluft, var en som ordna opp, sier Stella (t.h). Foto: Ole Martin Wold
MUSIKK OG FRILUFT: Det er de fine tingene jeg tenker på når jeg savner pappa. Han var glad i musikk og friluft, var en som ordna opp, sier Stella (t.h). Foto: Ole Martin Wold Vis mer

Hun var 13 år da faren døde, og i lang tid ville hun ikke snakke om det. Det var for stort og skummelt. Lenge lot Stella som alt var bra, ble veldig sosial og nesten litt hyper, bare for å bevise at det skulle gå fint.

- Så kom det en knekk to år etterpå. Det var da jeg var lei meg.

Lillesøster Juni (18) er enig. For henne var dødsfallet også noe ikke hun turte å tenke på i starten.

- Det ble verre noen år senere, men nå går det fint. Jeg tenker på han hver dag, men ikke på en skikkelig trist måte, mer på alle minnene vi hadde sammen.

Det samme føler Stella. I dag går det greit å tenke på pappa.

- Men, sier hun.

- Vi ville heller hatt en pappa som det er mye styr og problemer med, enn å ikke ha en pappa i det hele tatt.

Lever videre

Vi trekker ut. Tar en runde rundt det røde huset. Det er 11 grader og opphold, uvanlig varmt for Trondheim i oktober, får vi høre.

Foto: Ole Martin Wold
Foto: Ole Martin Wold Vis mer

Rundt hushjørnet åpenbarer spisse trehus, skogbelagte åser og Trondheimsfjorden seg. Sidsel viser frem en jacuzzi som er gravd ned i hagen. Oppi her kan det bli 40 varmegrader, forklarer hun.

- Jeg hadde tenkt til at jeg skulle ligge her og slappe av med champagne, men det har ikke skjedd, det er som regel fullt av unger her. Mamma må gå bort.

Sidsel humrer.

FREMTIDEN: Jeg skulle gjerne møtt en ny mann, og har tenkt det har tatt så lang tid fordi jeg ikke har orket noe mer følelsesmessig turbulens. Men jeg ser lyst på fremtiden.Foto: Ole Martin Wold
FREMTIDEN: Jeg skulle gjerne møtt en ny mann, og har tenkt det har tatt så lang tid fordi jeg ikke har orket noe mer følelsesmessig turbulens. Men jeg ser lyst på fremtiden.Foto: Ole Martin Wold Vis mer

- Jeg tenker hele tiden på hvor heldig jeg er som får leve videre og oppleve alt med ungene. Det er de som har holdt meg oppe, og jeg tror ikke det hadde gått så bra med meg uten dem.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet