Karen Marie Berg:

- Vi skylder de døde å leve

Karen Maries (40) store kjærlighet, og far til deres to små barn, falt brått om og døde på en joggetur. Først etter seks måneder kunne hun begynne å sørge.

PARET: - Jeg er blitt forelsket i deg, sa Hans Kristian en dag til Karen Marie. Det ble starten på et lykkelig samliv, med to barn, helt til det brått stoppet. FOTO: Privat
PARET: - Jeg er blitt forelsket i deg, sa Hans Kristian en dag til Karen Marie. Det ble starten på et lykkelig samliv, med to barn, helt til det brått stoppet. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

Det var en av de siste dagene i juli i 2018. Hans Kristian Amundsen la ut på en joggetur han aldri kom hjem fra. Et hjerteinfarkt stoppet ham, bare 58 år gammel.

For mange var han kjent som Jens Stoltenbergs betrodde statssekretær og tidligere redaktør for avisa Nordlys. For Karen Marie Berg og barna Agnes og Jørgen, sju og fem år den gangen, var han verdens fineste mann og pappa.

Hun har sørget knallhardt, men nå sitter NRK-journalisten med et stort smil midt i Oslo sentrum, i lobbyen på Amerikalinjen, boutiquehotellet med kontinental schwung over seg.

Hun er på et annet sted i livet nå. I januar slippes podcasten hun har laget om sorg, «Sorgens kapittel».

Gjennom hele høsten har hun møtt et knippe kjente mennesker som også har opplevd stor sorg, men mest av alt har hun ønsket å høre hvordan de kom seg gjennom den mørke tunnelen og fant tilbake til en god hverdag.

- Podkasten jeg lager nå, er en jeg selv hadde behov for å høre da dette skjedde meg. Det var så ekstremt smertefullt. Jeg hadde så behov for å få kontroll på livet. Jeg ville vite sånn cirka hvordan livet mitt kom til å se ut. Jeg var helt ute å seile. Men jeg fant ingen som kunne fortelle meg det.

- Jeg tror jeg er blitt forelsket i deg

Han er fortsatt hennes favorittema. Ansiktet lyser når hun forteller om det aller første møtet.

Hun var 22, og hadde sin første dag på jobb som journalist i Nordlys, der Hans Kristian var redaktør. Hun ble vist rundt i redaksjonen da han kom forbi i lett trav - han var en mann som alltid småløp. Da han ble bedt om å hilse på den nyansatte, snurret han rundt og spurte hvor hun kom fra.

Gratangen, sa Karen Marie som sant var. «Jeg har vært gift i Gratangen» svarte han, men i noen lange sekunder kunne han ikke for sitt bare liv komme på hva ekskona het.

Lattermilde ble de stående og se på hverandre.

- Det var der vår kjemi oppstod. Jeg skjønte at han var en jeg kunne tulle med, at han ikke tok seg selv så høytidelig.

Da de ble venner, ble han en hun kunne ta kontakt med for å spørre om hjelp til hva som helst.

I over seks år var de nære venner og kolleger. Aldri tenkte hun tanken om at de to kunne bli et par, ofte lo hun over hvor sær han kunne være. Til den dagen han innkalte henne til et møte og sa de hadde et problem.

«Jeg tror jeg har blitt forelsket i deg», sa han. «Det er ikke noen problem, for jeg elsker deg», svarte hun, og trodde knapt det hun selv hørte, men hjertet visste det hodet kjempet imot.

ENKE: Karen Marie og Hans Kristian hadde egentlig bestemt seg for at aldersforskjellen var for stor til at de skulle bli et par, men ... FOTO: Astrid Waller
ENKE: Karen Marie og Hans Kristian hadde egentlig bestemt seg for at aldersforskjellen var for stor til at de skulle bli et par, men ... FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Redd for å miste ham

Hun hadde ikke sett for seg å bli sammen med en mann som var 20 år eldre, en som alle i nord visste hvem var. Og han hadde i hvert fall ikke lyst til å bli sammen med en tjue år yngre blondine.

- Ingen av oss ville det. Vi hadde bestemt oss for at aldersforskjellen var for stor. Men det kunne vi ikke gjøre noe med. Av og til må man ikke jobbe i mot. Man må bare seile med på bølgen.

Det var ikke bare idyll, det var opp og nedturer og mange sterke meninger som ble fyrt av mellom dem, det ble småbarnskaos og lite søvn.

To uker før han døde var familien på ferie i Tyrkia. De hadde vært sammen i ti år, bygget relasjonen stein for stein. Nå lå hun på solsenga ved bassengkanten og så på han som lekte med barna i bassenget - og kjente seg lykkelig helt inn i margen.

- Fordi jeg hadde han, og nå lekte han i bassenget med ungene våre. Våre barn! Han og mine sine barn! Det ga meg en så varm og god følelse. I tillegg kjente jeg på hvor redd jeg var for å miste han. Såpass at jeg gråt av tanken på hvis han skulle bli borte fra oss. Lite visste jeg at det skulle komme til å skje to uker seinere.

Frisk luft, skog og venner

Syresorg kaller hun det. Den rå sorgen som kjennes som syre i kroppen, og som hun fortsatt kjenner på hver kveld hun legger seg, når alle dagens gjøremål er unnagjort, og det bare er henne og tankene tilbake.

Da hun satt alene tilbake med to små barn og et stort hus på Tåsen uten ham, var livet nesten ikke til å holde ut.

Venner, familie og naboer slo ring om henne og barna. De fortsatte oppussingen familien hadde stått midt oppe i da Hans Kristian døde. De kom på døra med mat, de vasket og passet på at ungene hadde det godt.

- Det første året der alt var svart, måtte vi bare komme oss igjennom. Karen Marie

- Det året henger som en tung tåke over meg. Når jeg ser på bilder fra den tiden vil jeg bare gråte, fordi den bunnløse sorgen og savnet verket i hver celle. Jeg ser på bildene at jeg prøver etter beste evne å smile, men øynene er ikke med.

Hun som hadde så stort behov for å finne en måte å håndtere sorgen på, leste at det var viktig å være sosial, holde hjulene i gang, holde på rutiner, dyrke hverdagene, at ungene måtte få kose seg på fritidsaktiviteter.

- Jeg var var sosial etter beste evne. Møtte gode venner og mange som kjente Hans Kristian og var glad i ham. Snakket om ham og delte sorgen med dem.

Det første halve året etter at han døde gikk det i ett, det var så mye praktisk som måtte ordnes, huset som måtte fikses ferdig, boka Hans Kristian var i gang med, måtte hun fullføre. Først utpå nyåret i 2019, var det rom for å starte egen sorgbearbeidelse.

Det var da hun begynte å gå på ski med noen venninner.

- Vi dro ut på tur rett etter at ungene var levert på skole og i barnehage. To timer med gode folk, frisk luft og skog var som balsam for sjela. Det fylte opp energilagrene mer enn noe annet.

- Du må gå videre

Hans Kristian hadde ingen stor krets av venner, men han hadde to nære venner i livet sitt, som var helt avgjørende, forteller Karen Marie.

I fjor jul, halvannet år etter at han døde, kom de begge til henne med kort tids mellomrom.

- Du må gå videre med livet ditt. Hans Kristian ville ha ønsket det, sa de.

Hun bestemte seg da, for at både hun og ungene fortjente et godt liv.

Da hadde hun allerede klart å komme tilbake på jobb som programleder i Nitimen på NRK P1.

«Vi må ikke holde igjen på kjærligheten. Vi må si det når man kjenner tanken på at fy søren jeg elsker kona mi, eller mannen min eller ungene mine. Ikke dropp å si det. For livet skjer og døden skjer», delte hun med lytterne den gangen, med bristende stemme.

I sommer ledet hun Reiseradioen sammen med kollega og venn Claus Wiese. Da hadde en podkast om sorg, og hvordan livet sakte men sikkert kan gå videre, surret i hodet hennes lenge. Da hun foreslo det for kollegaene i NRK, fikk hun umiddelbart grønt lys.

Hun bryter ut i latter.

- Jeg ser meg selv som ganske gjennomsnittlig. Hvis jeg lurer på noe, så tenker jeg at det er ganske mange mennesker som lurer på det samme.

UTE: - Jeg gikk på ski hele den vinteren etter at han døde. Eller syklet eller løp en tur. Jeg blir så glad av å være ute.FOTO: Astrid Waller
UTE: - Jeg gikk på ski hele den vinteren etter at han døde. Eller syklet eller løp en tur. Jeg blir så glad av å være ute.FOTO: Astrid Waller Vis mer

Finnes ingen snarveier

Gjennom høsten har hun møtt dem en etter en, kjente folk som har opplevd sorg, men som har klart å finne tilbake til en god hverdag likevel.

- Verdien, om man kan kalle det for det, er at jeg også har opplevd bunnløs sorg. Jeg kjenner meg igjen i deres opplevelser. Og vi kan dele tanker og erfaringer sammen. Det er skikkelig fint.

- Jeg blir så glad over å møte folk som har så gnist i livet. Jeg blir så inspirert av måten de håndterer livet på, og hvordan de takler motgangen.

Hun som så gjerne ville ha svar på hvordan livet kunne leves videre, har funnet noen holdepunkter. En stor fellesnevner både for henne og de hun har møtt, er tid.

- Tiden må gå, man kan ikke springe fra noe i sorgen. Du må stå i det, det finnes ingen snarveier. Erkjenn at dette har skjedd meg. Sånn ble det.

En annen stor sorgmedisin, har vært å møte andre i samme situasjon. Allerede før Karen Marie laget podcasten, hadde hun fått en hel gjeng med det hun kaller enkevenner. De er i alle aldre og møtes jevnlig for å dele både sorger og gleder.

- Fordi, helt ærlig, så er det bare folk som har opplevd det samme, som forstår hvordan jeg har det. Og har hatt det. Alle andre skal jo heller ikke skjønne det.

Hun setter hendene i siden på den lyseblå skjorta. Lener den lange, smale ryggen framover.

- Så gjelder det å ikke grave seg ned, men komme seg ut i frisk luft. Jeg gikk på ski hele den vinteren etter at han døde. Eller syklet eller løp en tur. Jeg blir så glad av å være ute. Bare å sykle ned hit, se folk, se høstens farger…

MISTET FAREN: Agnes og Jørgen var bare fem og sju år da de opplevde å miste faren. FOTO: Privat
MISTET FAREN: Agnes og Jørgen var bare fem og sju år da de opplevde å miste faren. FOTO: Privat Vis mer

De viktige vennene

Så er det en ting til hun gjerne vil understreke viktigheten av.

- Invester i gode venner før katastrofen skjer. Har du det ikke, må det gjøres NU! Du må ha dine venner når det skjer, da har du et sikkerhetsnett ut av en annen verden. Jeg har vært veldig heldig.

- Livet må jo leves av oss som står igjen. Vi må sørge for å leve videre. Vi skylder de døde å leve. Så her må det bare leves. Og jeg må jo følge mine egne råd.

- Hvordan kan du gjøre det?

Hun synker litt sammen der hun sitter, blir tenksom.

- Ja, hvordan kan jeg gjøre det? Det er lett å si det, men å gjøre det er noe annet. Når det kommer til å finne ny kjærlighet i livet, så er den tanken vanskelig å se for seg. Hvem vil ha dette følelsesmessige vraket her? Jeg som har opplevd denne store sorgen, er alene med små barn, og som heller ikke har tid til en mann…

Det er når hun begynner å snakke om barnas tap, tårene begynner å renne.

- Det er ingen som kommer til å elske ungene våre så høyt som vi gjorde sammen. De kommer aldri til å kunne si pappa til noen igjen. Det er nesten ikke til å bære. De savner han så hinsides mye.

Karen Marie tørker tårene.

- Jeg ser jo etter en ny Hans Kristian. Han var klok, sjarmerende, barnslig, gutteaktig... Den kjærligheten vi hadde er nærmest ødeleggende for mitt videre liv. Jeg er en “one mans woman”. Da blir det vanskelig når «the one guy» blir borte. Jeg skjønner at her har jeg noe å jobbe med.

Glimtet i øynene er tilbake.

For det er dette med Karen Marie. Hun har vært rå på å sørge, er fortsatt i sorg. Men hun er også rimelig rå på livsglede.

- Jeg er heldig. Jeg er et overbegeistret menneske. Det bare bobler i meg. Blir jeg irritert er det en osende sky over meg - men jeg elsker å leve livet.

- Jeg storkoser meg med det her, sier hun og slår ut med hendene i lobbyen der vi sitter, som gir henne følelsen av å være i Stockholm.

- Det er veldig godt å leve. Vi vet ikke hvor lenge vi har. Så det er bare å sette i gang å nyte. Det må nytes nå. Derfor trenger vi en fest. Jeg vil holde en fest her! Livets fest!

- Jeg følte meg så elsket

Det er noe med den brutale innsikten det brå dødsfallet har gitt henne. Du kan stå opp om morgenen, men når du legger deg er livet et annet.

Og det er noe med å forstå at den kjærligheten hun fikk oppleve, slettes ikke er alle forunt.

- Jeg har vært veldig heldig som har fått oppleve så sterk kjærlighet. Jeg følte meg så utrolig elsket.

- Jeg vil så gjerne være Kirsten giftekniv, vil så gjerne at mine venninner skal få oppleve den store kjærligheten også.

- Alle jeg har møtt på min vei, som mitt hjerte har banket for, skal bli invitert. Det er mange, fordi jeg elsker folk. Og alle som kommer må ta med seg sine venner. Det skal være bul på veggen. Jeg er så heldig. Jeg har verdens beste venner. Og verdens beste venner kjenner verdens beste folk.

- Det er starten på en nytt kapittel nå. Der sorgen ikke skal få så mye plass lenger. Jeg har sørget så mye, så hardt og lenge. Av og til må man bare bestemme seg. Sorgen kan ikke være hoveddelen av livet. Det hjelper jo ingen.

I sommer tok hun av seg gifteringen. Det var ikke slik at hun bare tok den av, og så var det gjort. Hun satte den på igjen, hånda var så naken uten. Hun tok den av. Det kjentes ikke riktig, hun tok den på igjen. Nå ligger begge gifteringene i et skrin, barna skal få dem når de blir store.

- Jeg har vært veldig heldig som har fått oppleve så sterk kjærlighet. FOTO: Astrid Waller

Snart skal hun suse hjem på el-sykkelen, glede seg over sola i ansiktet, smile til de hun passerer på sin vei. Livet akkurat nå er to hjul som ruller parallelt med hverandre, tenker hun på det som.

- Jeg må leve med at sorgens hjul følger meg på veien. Sorgens hjul er bekmørket. Det er fylt med savn over Hans Kristian, at han ikke fikk leve, han som gnistra av energi, at han ikke fikk oppleve alt han skulle, både personlig og sammen med oss. At han ikke fikk se Jørgen og Agnes vokse opp, være der for dem når de trenger han, og at livet vårt må leves videre uten han.

Ved siden av sorgens hjul, ruller livets hjul.

- Det er fylt med glede, med venner som er blitt til storfamilie, livet med ungene, den sammensveisa trioen vi er blitt, den kjærligheten vi har for hverandre og for folkene rundt oss. Det er jobben som er så god og kollegaene mine på NRK.

- Det var så ekstremt smertefullt å miste Hans Kristian. Men nå kjenner jeg at livet er så sinnsykt godt å leve, sier Karen Marie.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer