Han var så nennsom med saga, Ingvills storebror. Fra hun var gammel nok til å springe rundt i skog og mark, lærte storebror Kristian den ti år yngre Ingvill at det ikke nyttet å bruke makt på saga. Man måtte la bladet gli forsiktig gjennom treverket, med et mykt grep om håndtaket. Ble man sterk i klypa kilte sagbladet seg fast. Dagene kunne gå sånn. Årene. Ja, en barndom kunne gå sånn, med en storebror som visste at man måtte være med myk med saga.

40 år senere var Ingvills bror borte. Nennsomme fingre om saga var blitt til et hvitknoket grep om livlina. I planken sto saga fast. I Ingvills notatbok begynte ordene å hogge ut en karrig sti, som tenner i treverk:

Min brors føtter

setter ingen spor.

Ikke engang gresset

trenger å bøye seg

for ham. Vinden blåser

og møter ingen motstand.

Fuglene synger

i min brors

stillhet.

Sorgen over Kristian

Ingvill Solberg er aktuell med diktsamlingen «Sangene og somrene». Diktene handler om sorgen over storebror Kristian, som hun mistet i 2018. Over finstemte linjer forteller Ingvill om en bror – og om en sterk kjærlighet.

Naturskildringer fra barndommens landskap danner rammen en sorg som kanskje ikke alltid får nok plass. For et voksent søsken som blir borte, det er kanskje bare noe man må holde ut?

Fikk alltid være med

Ingvill og Kristian var to i en søskenflokk på fem. Han i midten, med to eldre brødre, hun attpåklatten som var så glad hver gang hun fikk være med Kristian.

– Jeg skrek ganske mye da jeg var liten, og Kristian brukte å trille meg rundt i vogna. Eldre brødre kan ofte være nedlatende overfor småsøsken, men ikke Kristian. Vi delte rom og jeg var alltid så glad for å få være med ham på ting, forteller Ingvill Solberg (46).

Født i Etiopia

Ingvill ble født i Etiopia i 1974. Pappa jobbet som lege i en landsby, og Ingvills første leveår var i Etiopias grønne åssider. Etter å ha tilbrakt barneårene på Toten, flyttet familien tilbake til Etiopia da Ingvill begynte i 2. klasse.

Hun forteller om huset i landsbyen Gidole, der broren Kristian under et friår bodde sammen med foreldrene. Og hun forteller om hovedstaden Addis Abeba, hvor Ingvill og storesøsteren gikk på skole og bodde på hvert sitt internat.

– Vi reiste hjem kun i feriene. Det kan høres tøft ut, og jeg hadde veldig hjemlengsel i starten. Men jeg hadde masse venner og aktiviteter på skolen, og når jeg møtte Kristian og de andre i landsbyen i feriene var det alltid fint.

Kristian ble snekker

Tilbake i Norge gikk Ingvill og tre av søsknene etterhvert i foreldrenes fotspor og tok høyere utdannelse. Kristian valgte annerledes. Snekker, det var det han ville bli.

Ingvill minnes dukkesengen han bygget til henne da hun var tre år, og han selv var 13. Og gitaren han snekret til henne da han var 15 og Ingvill snart fem.

Og gyngehesten.

Den staselige hesten som galopperte så det suste over parketten hjemme på stua, og som Kristian hadde snekret spesielt til henne.

– Kristian og jeg var veldig nære da vi var små, men kanskje ikke like mye da vi ble voksne. Han var veldig praktisk. Vi var veldig forskjellige der, men selv om ikke så mye ble sagt mellom oss, kjente jeg alltid at han var glad i meg, forteller Ingvill.

Kanskje lå kjærligheten i det han snekret? Ingvill husker bokhylla han bygde til henne da hun hadde utgitt sine første to bøker. Den med skrivebord. For storebroren så hva som var Ingvills talent, og at ordene trengte et sted å bli til.

– Kristian var veldig snill. Kanskje litt for snill, noen ganger. Han var veldig omsorgsfull og hjalp de eldre naboen med praktiske ting. Han var på mange måter en gammeldags mann, minnes Ingvill.

Mistet sønnen i ulykke: - Sorg er hardt arbeid, dag og natt

– Jeg ble helt sjokkert

Årene går. Spikre ruster på yttervegger. Ingvill og Kristian var opptatt hver på sin kant, hun med å stifte familien og skrive bøker. Diktsamlingene Gehør og Ly kom i 2001 og 2003, og på 10-tallet kom tre nye utgivelser, to av dem barnebøker.

Kristian jobbet som snekker og fikk familie, han også. Men alltid spilte broren på en streng i Ingvill. En finstemt melodi om barndommens somre og grønne enger på Toten.

Så kom dagen i 2016 med den ubegripelige beskjeden: Kristian var syk. Han hadde fått tykktarmskreft.

– Jeg ble helt sjokkert. Det kom helt ut av det blå, forteller Ingvild.

– Tykktarmskreft er jo er kreftform som mange blir friske av, og vi håpet det skulle gå bra og vekslet mellom håp og å miste håpet. Det gikk veldig opp og ned. Både for ham og for alle oss rundt.

– Jeg måtte gjøre ting et barn ikke skal være med på

Kristians krig

Kampen varte i to år, og utfallet var uavhengig av krigsinnsats. For det er bare i filmer og helteepos at krigen vinnes av den sterkeste. I Kristians krig var han den sterkeste. Og likevel tapte han.

Ingvild beskriver i boken brorens kamp slik:

Jeg har søkt på et nattlig akademi

bak trekronene, sa du, der vi lærer

å holde oss våkne. Der vi lærer

å holde ilden ved like og motet oppe.

For det finnes en time mot slutten

av natta da mange vil gi opp.

Hvis du våkner en natt

og senga mi står tom,

vet du hvor jeg er.

Taust fellesskap

Besøkene kunne foregå omtrent slik: Ingvill og Kristian som satt sammen uten å si så mye. Kanskje hjalp hun ham å brette opp skjorteermene eller hentet kaffe. Kanskje snakket de om noe de hadde lest i avisen.

– Vi snakket ikke så mye om sykdom, og aldri om døden. Vi prøvde bare å ha det fint sammen. Mange kan ha behov for å si unnskyld eller uttrykke anger når de vet det går mot slutten, men mellom Kristian og meg var det så ukomplisert. Jeg hadde ingenting jeg trengte å si ham. Det at jeg besøkte ham var et uttrykk for kjærlighet, og det var nok.

– Hun så noe i meg jeg ikke visste var der

Satt ved sengen

Faren deres var død seks år tidligere. Ingvill hadde nå mann og to sønner. Moren og Ingvills tre søsken byttet på å sitte ved Kristians sykeseng. Ingvill husker en bror som etterhvert var inn og ut av bevisstheten, og som svarte dem med avkreftede fakter.

– De siste dagene visste vi at det gikk mot slutten, men jeg tror han merket at vi var der. Hvert fall innimellom, forteller Ingvild.

Da Kristian døde en tidlig augustmorgen i 2018, hadde Ingvill vært der kvelden før. Da hun våknet var storebroren borte.

I et av diktene beskriver hun sorgen:

Jeg er her for å bringe deg tilbake.

Jeg har med min egen hest, og din.

Når vi kommer hjem, skal det være sent,

og det skal lyse i vinduet. Vi skal leie

hestene inn i stallen. Og du skal nøle

en stund, og jeg skal nøle en stund,

før vi går inn i de varme stuene,

før vi går inn til de lave stemmene,

før vi går inn til de lyse sangene.

– Vil gi vanlig sorg en stemme

Ingvill husker begravelsen til Kristian, og talen hun holdt. Hvor mye hun strevde for å prøve å inkludere alle. Kanskje dekket diktet vel så mye hva hun følte? Ordene kom til henne i bilen dagen etter at Kristian var død:

Min bror er en drage.

Jeg løper på bakken

med snora i hånda.

Snora løsner,

min bror flyr

høyere og høyere,

bort, bort.

Ingvill mener det å skrive om sorgen har vært til stor hjelp, og en måte å holde fast i broren og dagene før han døde.

– Mange vil glemme dødsøyeblikket, men for meg var det godt å skrive om det. Kanskje diktene kan gjøre godt for andre også? Kanskje kjenner noen seg igjen? Jeg vil gi vanlig sorg en stemme. Søskensorg er jo på en måte mindre forferdelig enn det å miste et barn, men likevel er det tungt.

Hun utdyper:

– Det var en lettelse at han slapp smertene, men Kristians død åpnet samtidig en stor undring i meg: «Hva vil det si å være borte?». Det er nesten så jeg ikke kan tro at det er sant.

– Selv om barnet er dødt, er man like stolt

– Kristian er med meg

Storebror Kristian viser seg stadig for Ingvill. I vinden, i gresset, i solen. Og i ordene.

– Det er så mange ting som minner meg om Kristian. Stadig tenker jeg: «Sånn ville Kristian ha tenkt. Sånn ville Kristian ha gjort». Han er med meg ennå.

Ingvill nikker.

– Jeg har det veldig fint, men sorgen er med meg fortsatt. Den gir livet en dybde som jeg setter pris på. Vi skal alle dø. Sånn er det, og jeg har en dypere erkjennelse av det nå. I dag er det mer vemodig og trist, enn det er tungt. Men jeg sender Kristian en tanke hver dag. Han er med meg, selv om han ikke er med.

Det sterke minnet

Hva er hennes kjæreste minne av broren? Ingvill trekker frem nettopp da Kristian lærte henne å sage. Fantes det noe mer fantastisk enn å være fem år og ha en bror på femten, som sa at du kunne klare det? Ingvill beskriver hvordan han viste henne. Den nennsomme hånden som var så viktig.

– Det var det samme da han skulle lære meg å slå enga med ljå. Han viste meg at man måtte la ljåen gli forsiktig over stråene. Ikke hogge.

– Det sa kanskje noe om hvordan han var?

Ingvild smiler. Blikket er blankt, som solas spill i sagbladet.

– Ja. Det sier nok mye om hvordan han var.