Verdens beste på én ski sitter rank og bredskuldret foran oss på skjermen. Når KK møter både Jesper og moren hans til digitalt intervju, har han akkurat ankommet hotellrommet på Hafjell. Marit sitter fremoverlent hjemme i Åkrehamn, ferdig med arbeidsdagen som lærer.
Når dette intervjuet publiseres, har Jesper Saltvik Pedersen allerede tatt tre gull under historiens først Para-VM i vintersport, som ble gjennomført der i januar.
Da han tok det første gullet, kjørte han med et bilde av faren sin på seg.
Nå venter Paralympics i Beijing, som starter 4. mars.
Mens Stina (39) ventet på ny nyre, syklet hun Norge på langs
Arven fra pappa
Begge mesterskapene er de to største hårete målene, som Jesper satte seg sammen med faren Bjørn allerede for flere år siden.
Oppkjøringen skulle bli helt annerledes enn noen kunne ane. For han som var Jespers aller fremste støttespiller, døde brått og brutalt av hjerteinfarkt i november 2020, bare 51 år gammel.
Vi har spurt på forhånd om det vil være i orden å snakke om farens bortgang, vil nødig være den som ødelegger et mesterskap ved å grave i noe som ikke skal graves i akkurat nå.
Da glemmer vi toppidrettsutøverne vinnerskaller, som kan fokusere knallhardt kun på det som gjelder akkurat nå.
- Det går fint, forsikrer Jesper.
- Sorg er en spesiell greie. Det er et år og noen måneder siden nå. Jeg føler jeg har fått det litt på avstand. Jeg satser på å kjøre fort med ham i tankene, og gjøre ham fornøyd.
- Hvem var han for deg?
- Han er den som har hatt størst betydning for den jeg er i dag. Fra han tok med meg som toåring på ski …mamma og pappa har aldri satt noen begrensninger, men gjort alt på rette måten.
Han sparket aldri i mammas mage. Tre uker før fødselen, fikk Marit og Bjørn vite, at barnet de ventet trolig hadde ryggmargsbrokk.
- Vi søkte det opp, og forstod det kunne være alvorlig. Jeg husker faren min sa «Jaja, om tre uker skinner sola». Vi var i sjokk, og forstod ikke helt hva han mente.
Marit har snakket rolig på den karakteristiske karmøydialekten. Nå stopper hun litt opp før hun fortsetter med et smil.
- Men da han ble født, stemte det. Spesielt Bjørn, fra dag én, så bare muligheter.
- Jeg tror Bjørn tenkte med én gang vi fikk Jesper, at idretten skulle være sentral. Han var veldig sportsinteressert. Det ble noe de to har hatt sammen.
- Jeg tror han ville ha vært stolt om han så meg i dag
Freste rundt i rullestol
Kanskje husker hun bare det gode, innrømmer hun. Da Jesper var liten, var det mange sykehusinnleggelser og operasjoner. Men hun kan aldri huske at han klaget.
- Alle har heiet på Jesper. Vi har vært på det samme laget.
Han var bare ti måneder da han fikk sin første rullestol som han freste rundt med.
- Jeg tror ingen i barnehagen tenkte på ham som annerledes. Jesper utstrålte en styrke. Vi har aldri tenkt at han har hatt en funksjonsnedsettelse. Jesper har nok arvet mye av det fra Bjørn. At du må ha fokus på det du kan gjøre noe med.
Marit forteller om fysioterapeuten som fulgte ham gjennom hele skoletiden, om gymtimene der det aldri var snakk om at Jesper skulle ha et eget opplegg. På barneskolen stod han i mål på fotballaget, han spilte håndball og var med på friidrett.
- Fokuset var på, at jeg skulle kunne gjøre alt det kameratene mine gjorde, sier Jesper.
Da han gikk på ungdomsskolen, var det Jesper som fikk seg jobb som godt betalt fotballdommer. Han har siden takket de lokale idrettslagene for at de var så flinke til å inkludere ham.
Trude Vasstrand: - Jeg visste at vi kom hjem til inkasso og havregrøt
Følelsen av å fly
Størst av alt var likevel skigleden. De hadde leilighet på fjellet, rett ved Røldal skisenter. Dit kjørte familien de to timene hver eneste helg for å stå på slalom.
Jesper var bare to år første gangen han kjørte sitski, som det heter på engelsk, sitteski på norsk - en ski med et sete på. Faren stod bak ham ned bakken og ploget med Jesper foran seg på sitteskien.
- Han pleide å holde meg lenge i luften over hoppene, så jeg kunne få følelsen av å fly litt lengre.
Slik kjørte de, tur etter tur ned bakken, far og sønn svevende over hoppene sammen, helt fram til Jesper ble seks. Da kjørte han alene ned bakken på Beitostølen, og kjente den store frihetsfølelsen av å klare noe helt på egen hånd.
Det var ikke likevel ikke gitt at det var alpint som skulle bli hans paradegren. At det ble det, handler om følgende.
- Det er frihetsfølelsen. Å ikke være låst til rullestolen, og kjøre i bakken med vennene mine og familien. Så er alpint en sport du alltid kan bli bedre i. Det er veldig givende å ha noe å strekke seg etter.
Han var tretten da han debuterte i konkurranser på nasjonalt plan, i storslalomrennet under Ridderuka, verdens største årlige vintersportsuke for syns- og bevegelseshemmede.
- Da følte jeg at dette var noe jeg kunne bli skikkelig god på, sier Jesper.
Å bo på Karmøy, som verken har fjell eller snø, innebar alltid å måtte kjøre flere timer til nærmeste skibakke. Faren tok gladelig på seg oppgaven, både som sjåfør og trener.
- Det var aldri et fokus på å bli olympisk mester, men på å ha det kjekt i bakken. Å ha det gøy, ligger alltid i bunnen.
Lene var så svimmel at hun ikke turte å løfte barna sine
Pappa som motivator
Fra de mange bilturene de to hadde sammen, er det spesielt én ting som sitter igjen.
- Han sa jeg alltid måtte kjøre den siste porten. Det er et poeng å ikke gjøre noe halvveis når man bruker så mange timer i bil. Det gjelder for så mye annet enn skikjøring også.
I årene som fulgte ble det flere pallplasseringer. Det store gjennombruddet kom i 2017-2018 sesongen, da Jesper vant verdenscupen totalt og tok gull i storslalåm i Paralympics i Sør-Korea.
Bjørn var med ham på startstreken den gangen.
- Han var ingen alpinekspert, men visste hva slags knapper han kunne trykke på.
Den neste sesongen fortsatte Jesper med å være på toppen av pallen, og vant verdenscupen enda en gang.
Høsten 2019 flyttet han til Oslo - både for å studere og for å kunne trene enda bedre sammen med teamet på Olympiatoppen.
Bjørn fortsatte med å være det han alltid hadde vært for Jesper - hans aller nærmeste støttespiller.
Heine Totland: - Jeg ba syvåringen svømme for livet - og dro fra henne
Hjerteinfarktet
Det var så mye mer de to skulle ha fått gjort sammen. Men den 2. november 2020, døde Bjørn brått etter et hjerteinfarkt.
«Takk for alt pappa», skrev Jesper på Facebook noen dager senere, sammen med noen bilder han la ut.
Et av dem viser de to sammen, på vei ned skibakken - en liten gutt som alltid hadde faren sin i ryggen.
Leser man noen av de nesten 600 kommentarene innlegget fikk, er det lett å forstå at faren til Jesper var et sjeldent menneske. «Bjørn var en person som brydde seg om alle» skriver en. «En fantastisk pappa som det er mange gode minner etter», skrev en annen. «Det er helt ufattelig. Jeg snakket med Bjørn på fredag. Han var så utrolig stolt av deg. Ta vare på hverandre».
Hjemme på Karmøy veier Marit ordene sine. Hun ønsker å holde det meste privat, men kan si dette:
- Vi har mange som heier på oss. Men vi var veldig sterke vi fire sammen. Det er et stort tomrom etter han.
Selv om det fortsatt er tunge stunder, forsøker Jesper å fokusere på målene, på å alltid kjøre ned den siste porten.
- Jeg sluttet på diett, og fokuserte på følelser i stedet
For ham har det vært godt å ha et alpinlandslag å trene sammen med. Dra bort sammen med og få tankene over på noe annet. Fra Olympiatoppen har han også fått god oppfølging fra psykolog.
- Jeg har hatt bra folk rundt meg, både i teamet, venner og familie. Det er klart det er stunder som er tyngre enn andre. Men jeg klarer å fokusere på de tingene jeg kan gjøre noe med.
Han smiler.
- Som både toppidrettsutøver og student lærer du deg å bli effektiv og holde fokus.
Birk Ruud: - Pappa er alltid med oss i hjertene våre
Premie: Ost!
En gang kjørte han og faren i timesvis for å komme til skibakken. I Oslo, der han nå bor, har han et helt annet apparat rundt seg, og trener til daglig ved Olympiatoppen - 900 timer i året.
Mens funksjonsfriske alpinister kan stabilisere med to bein i de stupbratte hengene, må Jesper stabilisere med mage og rygg. Eller som han sa som gjest hos Lindmo: Han må bare satse på å komme rett på hoppet og lande nogenlunde i balanse.
Han trener sammen med alpinlandslaget. Teknikkene han bruker i sitteski er stort sett de samme som de funksjonsfriske alpinistene bruker, de trener og terper på mye av det samme, forteller Jesper. Rammene for para-idretten, er likevel noen helt andre.
Funksjonsfriske alpinister kan vinne hundretusenvis av kroner i premiepenger. Da Jesper vant et verdenscuprenn i Sveits i fjor vinter, var premien fem kilo ost. Han luftet frustrasjonen på instagram den gangen, og la ut osten for salg til høystbydende.
- Det handler mye om at folk ikke har vært klar over forskjellene. De fleste synes det er feil at det skal være så store forskjeller.
Under VM i Hafjell, som en følge av Jespers stunt - ble det for aller første gang i paraidretten utbetalt premiepenger til vinnerne.
- Jeg håper det skjer internasjonalt også.
Klar for paralympics
Men akkurat nå, er det Paralympics i Beijing vinnerskallen fokuserer på. Mye er skrevet om at et autoritært regime som Kina står som arrangør.
- Det er litt synd at det bare er sånne land som kan arrangere sportsarrangementer de siste årene. Men som utøver er det ikke så mye jeg får gjort.
Han gliser.
- Jeg har allerede fått 55 sider med corona playbook.
Målet er å dra ned, stå fort på ski og komme seg fort hjem igjen.
For Marit er det en glede i dét, i den svært krevende tiden etter ektemannens bortgang, at Jesper fortsetter på den veien han og Bjørn startet på sammen, og gjennomfører de to mesterskapene de to satte opp som de store langsiktige målene.
De var en god gjeng som hadde bestilt tur - før det ble bestemt at både OL og Paralympics skulle gjennomføres uten publikum. Nå kommer hun til å heie ivrig fra sidelinja hjemme istedenfor.
- Jeg vet det betydde utrolig mye for Bjørn. Jeg er glad for Jesper og på Bjørn sine vegne. Han er med oss på en måte. Vi tenker at han er med oss på dette.
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
