SAMLET FAMILIE: Endelig er det de fire, samlet i samme hjem: Nils og Nina med Marie og Mats.  Foto: Geir Dokken
SAMLET FAMILIE: Endelig er det de fire, samlet i samme hjem: Nils og Nina med Marie og Mats. Foto: Geir Dokken
Adopsjon

- Vi torde ikke slippe jubelen løs før vi hadde barna på fanget

Men det øyeblikket måtte Nina og Nils vente fem lange år på.

Hvilken farge på huden har du? Er den sånn? Marie på 5 år viser moren sin en helt kritthvit fargeblyant. Moren ler og forsikrer datteren sin om at hun nok skal sole seg så snart sommeren kommer. Marie og broren Mats (6) er fulle av gullkorn som Nina Konst (42) deler på Facebook. 

– Av barn får man vite sannheten, og noen ganger ler vi oss skakke av den, forteller hun. Enebarn for eksempel, er bare «en slags type mennesker», og Nord-Norge er et sted som ligger «utenfor». Å gå opp dit vil sannsynligvis elde moren kraftig, ja, kanskje til og med medføre døden. 

Barna Mats og Marie er fulle av liv, og kilde til stor glede for foreldrene Nina og Nils Jørgen Larsen (40). En glede de måtte vente urimelig lenge på. Det mer enn fem år lange «svangerskapet» var preget av mye usikkerhet og lite informasjon. 

Og egentlig begynte det enda tidligere. Da Nina og Nils møtte hverandre, var de i begynnelsen av 30-årene. Nina visste at hun hadde utfordringer når det gjaldt å bli gravid, så da Nils tidlig i forholdet ga uttrykk for at det var to ting han virkelig ønsket seg i livet: å reise masse og å bli far, innså hun at hun måtte fortelle ham sannheten. At hun kanskje ikke kunne bli mor.

– Han ble nesten lettet da jeg sa det. Han hadde fryktet av den alvorlige tonen min at jeg ville slå opp. Så han svarte «Å, var det bare det. Men det kan vi jo gjøre noe med», forteller Nina, som der og da ble overbevist om at dette var mannen i livet hennes. 

Det skulle vise seg at det ikke skulle bli så lett å gjøre noe med det. De begynte på prosessen med IVF-behandling – assistert befruktning. 

– For meg var det ikke så viktig å gå gravid eller få biologiske barn. Men Nils hadde i alle fall lyst til å prøve, sier Nina. 

Det brukte de ett år på, og særlig Nina ble fysisk sliten av alle forsøkene. Også psykisk tok det på i tiden etter et befruktet egg var satt inn. Ville det utvikle seg og bli et barn? En ekstra belastning var alle spørsmålene fra velmenende mennesker rundt dem.

– Vi var i en alder der mange forventet at forholdet snart ville utvikle seg til flere. Vi var åpne om at vi hadde utfordringer og la til noen faste fraser om at vi tok tida til hjelp, sier Nina.

Ingen av forsøkene førte fram, og adopsjon var neste steg. Det var tungt å starte på en ny prosess, men Nina syntes det var fint at hun og Nils denne gangen stilte likt. I IVF-behandlingen var det hun som måtte «gjennomgå».

Det første steget var å bestemme hva slags land de ønsket barn fra og hvilken adopsjonsforening de skulle bruke. I Norge finnes det tre. Adopsjonsforeningen, Inor Adopt og Verdens barn. 

De landet på Verdens Barn, fordi de har flere av de asiatiske landene representert. Nina og Nils hadde ved flere anledninger vært i Thailand, og følte at de kjente landet litt. I tillegg var det flere kriterier som passet. Og før de fikk gitt beskjed til adopsjonsforeningen, fikk de tilsvarende konklusjon fra Verdens Barn: Thailand matcher dere best. 

Da var det blitt 2008. Nina var 36. Nils 34. De var mer enn klare for å bli foreldre. Begge jobbet som pedagogiske ledere i barnehage, og kjente på savnet etter egne barn hver eneste dag. De flyttet fra Oslo til Ninas hjemsted Lillehammer for å gi barna en best mulig oppvekst i en mindre by med masse turmuligheter. 

Men ennå skulle det gå noen år før de skulle få en etterlengtet beskjed. Først var det igjen papir som måtte innhentes. Helseattester. Dokumentasjon på fast jobb. Vigselsattest. Møter med barne­vernet som skulle sjekke at de var skikket til å bli foreldre. 

– Det var en lettelse å få alle papirene av gårde. Først da visste vi at den virkelige ventetiden kunne begynne, forteller Nils.

Den gjennomsnittlige ventetiden for tildeling av et barn fra Thailand var da to år. Da disse årene hadde gått, begynte de å sjekke telefonene sine jevnlig. Drømte om at stemmen i den andre enden skulle fortelle dem at nå – nå endelig er det et barn som kan bli deres. Den dagen telefonen endelig kom, var ikke Nina tilgjengelig. Hun hadde en ekstra travel dag på jobb og oppdaget først på slutten av den at hun hadde flere tapte anrop fra adopsjonsforeningen. 

– Allerede da var jeg innstilt på at det bare var en formell samtale, et spørsmål eller en opplysning om vår sak, forteller Nina. 

Det var det ikke. Det var gode nyheter. Nina og Nils ble spurt om de ville bli foreldre til ikke bare én, men til to små barn fra Thailand. Et søskenpar på 2 og 3 år. 

– «YES! Juhu!» – en jublende lykke var min første reaksjon, smiler Nina. Selv om barna var eldre enn Nina og Nils hadde blitt forespeilet, var de ikke i tvil. Dette var barna deres. Et søskenpar, en liten jente og en liten gutt fra en provins sør i Thailand. Like etter fikk paret tilsendt de første bildene av barna. 

– Det var de peneste barna vi hadde sett. Vi syntes til og med at den lille gutten hadde haken til Nils, ler Nina.

LES OGSÅ: Endy adopterte som alenemor

KARAOKE: Mats og Marie skaper liv og lyst i heimen. Foto: Geir Dokken
KARAOKE: Mats og Marie skaper liv og lyst i heimen. Foto: Geir Dokken Vis mer

Ventetiden var verst

Det føltes som om det var «meant to be». At akkurat disse fire menneskene var planlagt for hverandre. I ettertid har de tenkt mye på at de feiret nyttårsaften i hjemlandet til barna i overgangen mellom 2009 og 2010. 

– Vi satt og så på lyslyktene som ble sendt til himmelen og syntes det var rart å tenke på at vi en gang skulle få et barn herfra. I ettertid vet vi at Mats allerede var født og at Marie var underveis, forteller Nina. Så kort avstand, likevel så uendelig lenge til de kunne møtes første gang. Gjennomsnittlig ventetid etter tildeling hadde vært 6–9 måneder før man kunne hente. Men på den tiden hadde ventetiden økt til ett år. 

– Vi fikk beskjed om at vi måtte vente enda lenger før vi kunne få en hentedato, sier Nils. 

Denne ventetiden var den aller verste. Nina og Nils fikk jevnlig bilder og rapporter om barna, og de vordende foreldrene studerte fotografiene og gransket rapportene om barna og begynte å knytte seg til dem. Samtidig gikk tiden. Dager, uker, måneder. Til slutt hadde det gått et år – uten at de hadde fått en hentedato. Nina og Nils følte de satt maktesløse i Norge og bare så på at barna ble stadig eldre. 

– Det var som om å være i et stort vakuum. Jeg begynte å tvile på om vi skulle få barna likevel, forteller Nina. Denne ventetiden var såpass tøff at begge begynte å gå til psykolog for å få hjelp til å takle frustrasjonen sin. I tillegg byttet de på å peppe hverandre opp. Noen dager var det Nils som var langt nede. Andre ganger Nina. 

Der nede var det to barn som trengte foreldre, og som stadig ble eldre, samtidig som Nina og Nils satt hjemme i Norge og lengtet etter dem. Det at tiden gikk nesten uten svar eller nye opplysninger, var det vanskeligste. Etter hvert begynte de å skyve barna lenger fra seg. Som et slags forsvarsverk. Så begynte de å lage alternative planer. 

– Jeg var usikker på om jeg skulle fortelle Nina at jeg hadde bestemt meg for å flytte tilbake til Oslo dersom barna ikke kom likevel. Men da jeg fortalte henne det etter råd fra psykologen, svarte hun spontant at hun ville bli med meg. Det var en enorm lettelse, forteller Nils. De sto sammen i den tøffe tiden. 

Og så, en solskinnsdag i mars, to år etter tildeling – kom endelig beskjeden. De skulle få hente barna 17. mai. På den tiden hadde Nina og Nils opplevd så mange skuffelser at de ikke helt torde å bryte jubelen løs. Nina holdt litt tilbake, hun ville ikke riktig slippe forsvarsverket sitt før hun kunne få ungene på fanget sitt. Hele tiden var hun forberedt på at noe kunne skje rundt neste sving.  

– Jeg tenkte på det senest i dag, da jeg tok opp rullegardinen på barnerommet. På hvor ofte jeg var her inne og på hvor uvirkelig jeg syntes det var at det skulle komme to små barn og bo her. I dag føles det uvirkelig om vi ikke skulle hatt dem her, sier Nina.

Det første møtet skjedde på et varmt adopsjonskontor i Thailand. De vordende foreldrene var i samtale med en saksbehandler da Nina hørte lydene av barn utenfor døra. Og endelig gikk døren opp. 

– Marie kom først og gikk høflig bort og hilste på oss. Men storebror Mats slo seg vrang fordi søsteren fikk gå før ham, og sto og hylte ute på gangen, smiler Nina. 

Ettersom begge var vant til barn, fikk de et realistisk første møte med sønnen og datteren sin, som da var nesten fire og fem. Omsorgsrollene de var vant til fra jobbene sine, tok til med en gang. Ungene var fulle av liv, sjarmerende og uttrykksfulle. Og snakket bare thai. Den lille familien måtte den første tiden kommunisere med tydelig kroppsspråk og ord fra hvert sitt språk. 

I dag snakker Mats og Marie flytende norsk. Begge går i barnehagen og til høsten begynner de begge i første klasse. De måtte vente lenge på hverandre. Men som eldstemann Mats sa til mammaen sin en dag: – Mamma, jeg elsker deg og nå skal vi være sammen bestandig.

Så lenge må foreldre vente 

Lengst: Kina. På 90-tallet åpnet kinesiske myndigheter for internasjonal adopsjon med mer liberale kriterier enn mange andre land, og i første del av 2000-tallet mottok Kina tusenvis av søknader fra hele verden. Etter 2005 økte ventetidene dramatisk. Kina hadde tatt imot langt flere søknader enn de hadde behov for. I dag er ventetiden i Kina nærmere 9 år og fortsatt økende. 

Kortest: Sør-Korea. I dag vil nye søkere kunne få tildelt et barn fra Sør-Korea 3–12 måneder etter at de er godkjente av norske myndigheter, og kan reise til Sør-Korea for å hente barnet 12–18 måneder etter dette. 

Thailand: Cirka 20–32 måneder til tildeling for nye søkere. For søkere hos thailandske myndigheter er ventetiden forespeilet til cirka 3 år. Cirka 10–14 måneder til hentereise hos HSF og cirka 2–4 måneder hos thailandske myndigheter. 
Kilde: Verdens barn.

redaksjonen@kk.no

Til forsiden