For et par år siden jobbet jeg med et team med toppidrettsutøvere. Disse gutta hadde vært med i gamet i mange år og visste hva som måtte til for å bli best. Eller rettere sagt, de visste hvor uendelig mye som skulle til for å kunne være med å konkurrere mot de beste. Spesielt én på teamet var veldig søkende. Han var inne i en «tørkeperiode» utviklingsmessig og måtte finne seg i å sitte mye på benken under konkurransene. Vi gikk en del turer, han og jeg. På turene kartla vi hva han skulle fokusere på, slik at den mentale sperren løsnet.

En dag, på en av turene våre, fortalte han meg at han aldri før hadde vært så langt nede som toppidrettsutøver. Han hadde aldri følt seg så slått i bakken, både fysisk og mentalt. Han ba meg stoppe opp og vente litt, slik at han kunne «fotografere øyeblikket og lagre det». 

LES OGSÅ: Slik lykkes du med å nå målene dine

Jeg må ha sett ut som et spørsmålstegn, for han forklarte videre at dette var et øyeblikk og en situasjon han aldri ville tilbake til. «Hvordan skal jeg holde meg unna denne situasjonen om jeg ikke lagrer den? Jeg må jo vite hvordan det er å være akkurat her, slik at jeg vet når jeg IKKE er her lenger. Du sier jo selv at det ligger mye motivasjon i smerte også!»