DEN STORE KJÆRLIGHETEN: - Å møte Gro var som å «komme hjem», forklarer Anja. Gro på sin side forteller at jo mer hun hang med Anja, jo sterkere ble følelsen om at dette kunne være kvinnen i hennes liv. FOTO: Thomas Qvale, HÅR OG MAKEUP: Sissel Fylling, STYLING: Kjersti Andreassen
DEN STORE KJÆRLIGHETEN: - Å møte Gro var som å «komme hjem», forklarer Anja. Gro på sin side forteller at jo mer hun hang med Anja, jo sterkere ble følelsen om at dette kunne være kvinnen i hennes liv. FOTO: Thomas Qvale, HÅR OG MAKEUP: Sissel Fylling, STYLING: Kjersti Andreassen Vis mer

Gro og Anja

- Vi tror kjærlighet er sterkere enn hat og fordommer

Anja flørtet, kanskje mest for å sette ut Gro litt? Gro falt egentlig ikke for sånt. Også ble det de to - og to til.

At det skulle bli Anja og Gro, og senere også Mio og Leo, sto det skrevet i stjernene? Neppe. Mer sannsynlig var det vel at to håndballstjerner av deres støpning på et eller annet tidspunkt var nødt til å møte hverandre på landslaget. En stjernesmell av kosmiske dimensjoner ser vi for oss, hvis vi skal tillate oss dra på litt her.

To av Norges største håndballprofiler. Gro med en merittliste få spillere kan matche, kortversjonen er gull i «alt». Kaptein på alle lag hun har spilt på, i tillegg til utmerkelser som «Årets forbilde» og «Verdens beste håndballspiller». Anja, supertalentet som alltid ville leke på banen, med en magisk underarm og en kreativitet som raskt gjorde henne til en publikumsfavoritt både i Larvik håndballklubb og på landslaget.

To sterke personligheter. En mørk og en lys. En høy og en litt lavere. To kvinner i toppidretten som valgte hverandre. Med alt det innebærer av ekstra oppmerksomhet fra presse og fans. Nå vil vi ha historien om dem. Om hvem de var før de møtte hverandre på håndballbanen, om forelskelsen, familieforøkelsen og om en hverdag som toppidrettspensjonister – uten kampnerver og larmen fra tribunen.

Og så dette overordnede, store, krevende spørsmålet som føles relevant å stille disse to kvinnene – er det ok å leve som en familie litt utenom normen i Norge i dag?

I SALG FRA FREDAG 14. JUNI: Intervjuet med Gro og Anja er hentet fra KK nr. 12 2019. FOTO: Thomas Qvale
I SALG FRA FREDAG 14. JUNI: Intervjuet med Gro og Anja er hentet fra KK nr. 12 2019. FOTO: Thomas Qvale Vis mer

GRO

Jo mer hun snakket med Anja og var rundt henne, desto mer kjente hun at dette kunne være kvinnen i hennes liv.

OM BARNDOMMEN

– Jeg er blitt fortalt at jeg var en forholdsvis rolig og medgjørlig unge. Snill og omsorgsfull, men som også likte å ta kommandoen i noen sammenhenger, forklarer Gro.

– Slik jeg husker det, var jeg litt sjenert. Jeg var lillesøster og hang mye med storebroren min, som var et og et halvt år eldre, så vi var virkelig tette i alder og fysikk. Jeg ville gjøre alt han gjorde. Vi konkurrerte om alt, mange trodde at vi var tvillinger. Ganske tidlig opplevde jeg mestring i gym og sport. Jeg begynte med fotball, for pappa var trener. Så ble det håndball som tiåring, forteller Gro, født og oppvokst på Gjøvik, i det som utenfra må kunne sies å være en over gjennomsnittlig idrettsglad familie.

Både foreldre, storebror og etter hvert lillebror drev med ulike idretter. Gro prøvde seg på friidrett i tillegg til at hun spilte håndball, fotball og drev med ridning. Håndballen slapp hun ikke før for et par år siden, da hun la opp som 37-åring. Det blir omtrent som en ballettdanser som holder på til hun er femti. Det skal liksom ikke gå an.

– Ballsport var noe jeg likte umiddelbart, sier Gro og innrømmer at det betydde noe for motivasjonen å få til noe ganske bra sånn med en gang. Men det var ikke bare spillet som tiltrakk henne.

– Særlig likte jeg det å være en del av et lag. Det var en sånn god følelse av å høre til.

OM KONKURRANSEINSTIKT

– Jeg har alltid elsket å konkurrere. Konkurranseinstinktet mitt er sterkt, noen ganger lurer jeg på om det er for sterkt? Jeg er litt sånn at når jeg gjør noe, så vil jeg gjøre det skikkelig, sier Gro og ler.

På håndballbanen har vi sett det utallige ganger. Måten hun går i kampmodus på. At hun ikke ser ut til å la seg skremme eller stoppe av noe, heller ikke potensiell smerte. I 2013 la hun opp som landslagsspiller, men fortsatte som klubbspiller i Larvik. Tanken var å skåne kroppen litt.

I 2017 la hun helt opp som håndballspiller, men takket ja til å delta i NRK-serien «Mesternes mester». Du vet den serien der tidligere toppidrettsutøvere konkurrerer om hvem som tåler smerte best, litt flåsete sagt. Det ble Gro som vant. Den blonde amasonen på 1,80 gikk seirende ut av konkurransen som første kvinne noensinne. Selv mener hun at evnen til å holde hodet kaldt, var avgjørende. Og at hun uhyre sjelden blir satt ut av konkurransesituasjonen.

– Det betyr ikke at jeg har vært en sånn som er flink til å sette meg mål. Jeg hadde for eksempel aldri et uttalt mål om å bli landslagsspiller. Jeg har i grunnen bare holdt på med det jeg elsker å gjøre, og så har det gitt mange muligheter. Det høres kanskje litt rart ut, men det er sånn det har vært.

VINNERSKALLE MED OMSORGSGEN: - Joda, jeg elsker å konkurrere, men jeg er opptatt av at alle rundt meg skal ha det bra også, sier Gro og ler litt av den motsetningen. FOTO: Thomas Qvale
VINNERSKALLE MED OMSORGSGEN: - Joda, jeg elsker å konkurrere, men jeg er opptatt av at alle rundt meg skal ha det bra også, sier Gro og ler litt av den motsetningen. FOTO: Thomas Qvale Vis mer

OM UNGDOMSTIDEN

– Jeg var stille og rolig fram til jeg var rundt 17 år. Da hadde jeg mitt lille ungdomsopprør. Ikke at det var noe voldsomme greier, men jeg følte vel at jeg var blitt voksen, at jeg ikke trengte foreldrene mine til å bestemme alt, sånn det ofte er for tenåringer, tror jeg. Jeg flyttet hjemmefra som 18-åring, riktignok i en leilighet i en bygård pappa eide, men jeg husker at det ga en frihetsfølelse. Håndballen fortsatte å være viktig for meg. Jeg kom på et lag der det var en gjeng som satset litt mer. Der møtte jeg jenter som jeg er venner med den dag i dag.

OM Å BLI FORELSKET I JENTER

– Min første kjæreste var en gutt. Etter hvert ble det en jentekjæreste. Det opplevdes ikke som krevende eller dramatisk på noe vis, dette med å komme ut. Ikke for meg. Det er klart jeg var litt spent, og jeg ga folk rundt meg lov til å bli overrasket. Det bryter jo med en forventning om det som er det vanligste. Men jeg følte meg trygg på at det ville gå bra, at familien min ville støtte meg, forklarer Gro, og legger til at hun er takknemlig for all rausheten hun har vært omgitt med. Fra idretten, venner og familie.

«Min første kjæreste var en gutt.» Gro.

– Jeg er klar over at jeg har vært heldig, og at ikke alle opplever det sånn som jeg har gjort. Det at jeg ikke har en litt mer dramatisk historie rundt dette, overrasker kanskje noen. Men det er sånn det er. Og kanskje er det litt fint å vite også, at det ikke nødvendigvis er en vond prosess, sier Gro.

OM Å TREFFE ANJA

– Det var litt rart at jeg ikke hadde møtt henne før. Håndballverdenen er ikke så stor. Jeg hadde vært mange år i Danmark, og jeg møtte henne på landslagssamling i 2010. Jeg synes jo at det er litt typisk å møte noen på jobb, jeg da, sier Gro og ler. Hun husker det første møtet godt.

– Anja tok skikkelig «heisen» på meg, sier Gro og forklarer at det er å ta en skikkelig kikk, fra topp til tå, uten å være redd for at motparten merker det.

– Ganske skamløst var det! Hun torde å flørte. Jeg ble litt lattermild, og tenkte at hun var en litt kjepphøy type. Jeg skulle liksom ikke la meg affisere av det der, sier Gro og ler, fullt klar over at Anjas flørting hadde ønsket effekt – på sikt, i alle fall.

– Det var ikke før neste samling at jeg kjente at det var noe der. At jeg ville snakke mer med henne, at jeg var nysgjerrig og interessert i hvem hun var, sånn ordentlig. Sannheten var jo at jo mer jeg snakket med henne og var rundt henne, desto mer kjente jeg på at dette kunne være kvinnen i mitt liv. Så tenkte jeg rett etterpå at hun umulig kunne være så bra som hun framsto. Det er jo mange som kan gi et godt førsteinntrykk. Jeg kan ikke falle for det her, liksom. Så gjorde jeg jo det, da, sier Gro.

– Litt galskap var det. I etterkant har jeg fått høre at det ikke var Anjas intensjon å falle for meg heller. Men at hun syntes at det var gøy å rykke meg litt ut av balanse, for jeg framsto så kontrollert. Kanskje er det noe med disse forskjellene mellom oss? Anja er veldig ulik meg på mange områder. Hun snakker på en annen måte. Hun stiller andre spørsmål. Hun er modig, og blir veldig lidenskapelig opptatt av ting. Litt nerdete, egentlig, sier Gro og ramser opp ulike Ted-talks og meditasjonskurs som kona blir oppslukt av.

«Ganske skamløst var det! Hun torde å flørte.» Gro om det første møtet med Anja.

– Jeg blir veldig fascinert av folk som brenner for noe. Og sånn er Anja, sier Gro og smiler.

– Jeg tror ikke at jeg kunne vært sammen med en som meg selv. Jeg har veldig godt av at Anja arresterer meg litt innimellom. «Det gjør ikke noe at det er rotete når vi får besøk, Gro. Det går bra! De kommer fordi de liker å være sammen med oss. Ikke fordi vi er flinke til å støvsuge.» Sånne ting. Anja er god på å sortere hva som er viktig.

OM Å BLI MAMMA

– Jeg tenkte at det kom til å være stort og fint, og så ble det enda større og finere enn jeg hadde forestilt meg, sier Gro og gir noen skjeer grøt til Leo, han som ankom verden i august i fjor.

Hun forsøker å sette ord på følelsen av å bli mamma. Det er snart sju år siden Mio ble født og hun lot seg overvelde av hvor annerledes livet ble. At alt ble snudd på hodet, samtidig som det falt på plass. Det første svangerskapet ble det bok av: «Anja + Gro = sant. Kunsten å få barn». En bok som både redegjør for det praktiske rundt prosessen å bli gravid med sæddonor fra Danmark når man er to kvinner, og alle følelsene som dukker opp underveis.

For Gro, som gikk gravid, var det alle tankene om hvordan det skulle bli, spenningen, stresset og forventningene. For Anja var det rollen som medmor som skulle fylles med mening. Begge skrev egne kapitler, der de delte sjenerøst av egne opplevelser. Anmeldelsene var nesten overraskende positive. «Boka er rett og slett både politisk oppegående og medmenneskelig rørende», skrev Dagsavisen.

– Jeg tenkte ikke mye på hva folk ville tenke om valget om å bli foreldre. Men jeg tenkte nøye igjennom alle mulige potensielle konsekvenser av å skrive en personlig bok. Der er Anja friere enn meg. Jeg bruker lang tid på å tenke ut hva jeg vil si. Hvordan jeg vil si det. Anja er raskere. Mer uredd. Jeg husker at jeg tenkte mye på hvordan andre ville oppfatte valget vi tok om å bli foreldre på den måten vi hadde gjort.

– Og jeg tenkte så klart igjennom hva slags samfunn barnet vårt ville møte. Hva som eventuelt kunne bli vanskelig for ham eller henne med tanke på at det fortsatt eksisterer noen fordommer og en del uvitenhet. Jeg kom vel fram til at det viktigste var at jeg var trygg på at Anja og jeg ville gjøre alt vi kunne for å være gode foreldre for Mio. På vår måte. Alle foreldre løser jo den oppgaven ulikt. I tillegg betydde det mye for meg at familiene våre og nære venner støttet oss, sier Gro. Hun vet at ikke alle er positive til «nye» familiekonstellasjoner slik som hennes egen. Likevel er de negative opplevelsene få.

– Det er nok ikke så mange som tør å si noe til oss direkte. Sleivete kommentarer kan heller komme til folk som kjenner oss. Det vet jeg har skjedd. Men i den store sammenhengen har det vært veldig lite, sier Gro, som har tro på at verden går framover. At definisjonen på hva en familie er, er i utvikling, og at evnen til omsorg ikke har noe med kjønn å gjøre. Noe helt grunnleggende endrer seg likevel ikke.

– Det viktigste jeg kan gi Mio og Leo, er betingelsesløs kjærlighet. At de skal føle trygghet, forklarer Gro. Det føler hun seg sikker på at hun og Anja kan gi dem. De står støtt. Nå er de en Larvik-familie på fire, med masse rot i bilen og grøtflekker på mobilen. Hverdager slik Gro setter pris på.

OM EN NY TID

– Da jeg la opp, følte jeg meg klar for det. Kroppen hadde fått kjørt seg rimelig hardt i mange år, og det var på tide å tenke nytt. Vi la opp sammen, for to år siden, og det var riktig for oss begge, forteller Gro.

– Det som derimot var litt tøft, var den perioden da Anja fortsatt spilte på landslaget og jeg ikke gjorde det lenger. Da følte jeg på det å være håndballkone på sidelinja med Mio på fanget. Jeg som hadde høstet så mye anerkjennelse gjennom idretten, som var vant til mye positiv oppmerksomhet. Jeg unte jo selvsagt Anja den opplevelsen, men det var absolutt uvant for meg. En stor del av meg lengtet etter å være på banen, sier Gro.

Hun forteller at hun har brukt tid på å finne ut av hva hun vil gjøre i tiden etter idrettskarrieren. Noe vil hun gjøre med Anja: holde foredrag, arrangere jentecamper og formidle gjennom tekst, bøker og potensielt podkast.

– Jeg synes at det er skikkelig gøy å jobbe med Anja. Det gir meg masse. Men det var viktig for meg ikke bare å hoppe rett inn i firmaet hennes på fulltid med en gang, jeg er litt sta. Jeg må liksom ha mitt eget også.

Gro liker å skrive. Å bruke stemmen sin. Hun omtaler seg som feminist. Hun er opptatt av at jenter trenger synlige rollemodeller i enda flere roller, yrker og settinger i samfunnet. Hun heier på dem som våger å ta utradisjonelle veier for å bane vei for seg selv og andre.

Da hun la opp, manglet det ikke på tilbud. Noen sa hun ja til. Som «Mesternes mester» og å kommentere håndball-VM for TV 2. I tillegg brenner hun for å bekjempe fordommer mot annerledeshet. Og å tørre gjøre noen av de tingene hun kanskje har gruet seg for tidligere.

– Det tror jeg at man vokser på i lengden.

MOTSETNINGER: - Jeg bruker lang tid på å tenke ut hva jeg vil si. Hvordan jeg vil si det. Anja er raskere. Mer uredd, forteller Gro til KK. FOTO: Thomas Qvale
MOTSETNINGER: - Jeg bruker lang tid på å tenke ut hva jeg vil si. Hvordan jeg vil si det. Anja er raskere. Mer uredd, forteller Gro til KK. FOTO: Thomas Qvale Vis mer

ANJA

Mye falt på plass for Anja da hun skjønte at det gikk an å være en guttejente.

OM BARNDOMMEN

– Jeg vokste opp på en 300 år gammel gård i Porsgrunn, der fikk vi lov til å leke fritt. Jeg var nysgjerrig og elsket å leke ute, forteller Anja, som var eldst av etter hvert tre søsken.

– Jeg ble tidlig opptatt av ball. Den var med overalt. Jeg tror til og med den ble med opp i senga, ler Anja, og beskriver noe som høres ut som kjærlighet ved første ballberøring. Håndball fikk hun mast seg til å bli med på allerede som fireåring.

– Jeg presset meg med på trening sammen med noen som var to år eldre. Så gira var jeg. Skole var jeg ikke så interessert i. Jeg likte religion og gym. Det første fikk meg til å lure, til å stille spørsmål. Det andre var noe jeg mestret. Idretten ble en stor del av livet mitt, ganske tidlig. Mamma var treneren min fram til jeg var seksten. Hun lot oss spillere få utfolde oss, ga oss lov til å leke. Det ga meg en form for frihet innenfor de rammene lagspill er. Det er jeg veldig takknemlig for, forklarer, Anja.

OM MENTAL TRENING

Anja var et talent. Ikke nødvendigvis et godt utgangspunkt, ifølge henne selv. For da lagvenninnene begynte å komme på nivå med henne i tenårene, tenkte Anja at hun hadde «mistet» det. At hun ikke var noe god likevel.

– Jeg måtte jobbe med hodet, forklarer Anja, som tidlig ble interessert i det som i dag kalles mental trening, men som Anja ikke visste hva var, bare at da hun hørte motivatoren Frank Beck holde foredrag i tenårene, kjente hun med hele seg at nettopp dette ville hun også gjøre: få andre til å føle seg sånn. Føle at de hadde alle muligheter i verden.

– Jeg husker at jeg sa til mamma at jeg ville jobbe med det han gjorde. Jeg tror at hun lo og sa at da ble vi to i den bransjen. Frank og meg, liksom, det var ingen som drev med sånt den gang, ler Anja. I dag driver hun selskapet Fearless Mind, der mental trening er kjernevirksomheten.

– Det handler om å leve et liv uten stengsler. Være fri. Og det har vi en seriøs tilnærming til, med de flinkeste folka jeg kan tenke meg, sier Anja, som har skrevet bøker om talentutvikling i idretten og om Fearless-tankegodset. Drømmen om å løfte andre, få folk til å bruke hele seg, leve det livet de har lyst til å leve, det ble Anjas oppgave. Akkurat slik hun så det for seg.

OM UNGDOMSTIDEN

– Det var mye idrett. Det var da jeg virkelig satset på håndballen. Og jeg elsket det. Jeg elsket å være en del av et lag og alt det innebar, samtidig hadde jeg behov for å bestemme noe selv, sier Anja. Men ungdomstiden var også en tid for å kjenne på annerledeshet. Det ikke å være like feminin som de andre jentene, for eksempel. Ikke å ha lyst til å kle seg som dem. Men heller ikke ha lyst til å være en annen.

– Mye falt på plass da jeg skjønte at det gikk an å være en guttejente. At det finnes mange måter å være jente på, selv om det rommet kan virke veldig lite og kanskje enda mindre i dag enn da jeg vokste opp. Jeg hadde så klart et ønske om å passe inn, det har alle mennesker. Det ligger dypt i oss at vi vil være en del av flokken, at det er da vi er trygge. For meg var det også sånn, men jeg fant ut at det var plass til meg som den jeg var, forklarer Anja.

Hun opplevde aldri å føle seg utenfor i idretten. Der fikk hun være seg selv. Som voksen, derimot, har hun opplevd å bli ringt opp av pressen med spørsmål om hun vurderer å skifte kjønn. Hun lurer på om det er på grunn av klesstilen.

– Det synes jeg var ganske drøyt. Det har aldri vært aktuelt for meg å skifte kjønn, og jeg husker at jeg ville si noe som klargjorde det, samtidig som jeg ville formidle at jeg har enorm respekt for dem som står i en sånn prosess, forklarer Anja. Hun rister på hodet. Synes at det er trist at dersom det å gå i saggebukser og være en jente som utfordrer de feminine stereotypiene er nok til at folk tror at du vil være en gutt.

– Jeg har vært så heldig at jeg har fått snakket med ungdom som har spørsmål knyttet til kjønn og identitet gjennom jobben min. Og jeg opplever at noen av dem sier at det hadde vært enklere å være et annet kjønn, for da ville de passet inn. Det synes jeg er alvorlig. Jeg synes at kjønnsnormene i dag er veldig satte. Altfor mange strekker seg langt for å passe inn, sier Anja.

FOR TRANGT ROM FOR JENTER: - Altfor mange strekker seg langt for å passe inn, sier Anja til KK. FOTO: Thomas Qvale
FOR TRANGT ROM FOR JENTER: - Altfor mange strekker seg langt for å passe inn, sier Anja til KK. FOTO: Thomas Qvale Vis mer

OM Å FORELSKE SEG I JENTER

– Den første kjæresten var en gutt. Jentekjæreste kom litt senere. Men jeg kan faktisk huske at jeg syntes den danske håndballspilleren Anja Andersen var helt rå. Kanskje var det en slags avstandsforelskelse, eller bare en sånn klassisk idoldyrkelse. Men det var noe ved henne, ler Anja.

– For meg var det å få jentekjæreste helt naturlig. Jeg hadde ikke en sånn tøff ut-av-skapet-opplevelse. Jeg var heldig som hadde familie og venner rundt meg som ikke syntes det var noe problematisk i det hele tatt. Det er jeg selvfølgelig veldig takknemlig for. Åpenhet er bra, men Anja tror at det også kan oppleves som litt stressende for noen.

– Dette med at man skal fortelle venner og familie med en gang at man har en jentekjæreste, det er ikke så lett for alle. Kanskje trenger man litt tid. Det hender også at den ene parten ikke ønsker å være åpen, i hvert fall ikke med en gang. Det er ikke så uvanlig blant unge. Venner og familie kan da si etterpå «hvorfor sa du det ikke? Jeg ville jo støttet deg?» Det kan oppleves som en belastning. Dette vet jeg etter å ha snakket med unge i denne situasjonen, de blir stresset av om venner og familie skal bli såret over at de ikke fikk vite det før, sier Anja.

«For meg var det å få jentekjæreste helt naturlig.» Anja.

OM Å TREFFE GRO

– Første gang jeg møtte Gro, var på landslagssamling. Jeg husker at jeg dro skikkelig «heisen» på henne, at jeg tillot meg å se skikkelig nøye på henne. Nå blir jeg nesten litt flau av å tenke på det. Jeg lurer på om Gro merket det? Jeg tror det. Jeg tenkte at hun virket så rolig og kontrollert. Jeg hadde lyst til å utfordre henne litt. Men det endte jo med at jeg ble hodestups forelsket, sier Anja og ler. Om ikke altfor lenge har de tiårsjubileum som kjærester. Hva hun falt for, er ikke vanskelig å sette ord på.

– Å møte Gro, det var som å komme hjem. En følelse av total aksept, at det var plass til alle sider av meg. Gro er genuin, og hun er hel ved. Og så har hun ubegrenset med varme og omsorg for de menneskene hun har i livet sitt. Jeg setter også enorm pris på at Gro er så god på hverdager. At hun lager den morgenkaffen og har den stunden sammen med meg. Og at hun har evnen til å være romantisk, at hun passer på at vi ikke går i vennefella, sier Anja.

Hun har stor tro på viktigheten av å snakke godt om hverandre som par. At det er noe Gro og hun er gode på. At det å løfte fram det man er stolt av ved partneren, gjør at du faktisk blir enda stoltere. I tillegg understreker hun at det å gi hverandre plass til å følge egne drømmer og dyrke egne interesser, er viktig.

– Hvis jeg vil dra på meditasjonscamp i to uker, eller Gro vil reise for å være ekspertkommentator på tv, vel da strekker vi oss langt for å prøve å få det til.

OM Å TAKLE FORDOMMER

– I likhet med Gro har jeg få kjipe opplevelser rundt det å være homofil i idretten. Når det gjelder pressen, har vi heldigvis fått lov til først og fremst å være Gro og Anja, uten bindestrek-homo, hvis du skjønner? Det at legningen din omtales hver gang du er i mediene for en idrettsprestasjon, det tror jeg de færreste ønsker, sier Anja, som tror det kan føre til at flere vegrer seg for å være åpen om egen legning.

– Hvis jeg skal trekke fram noe jeg har opplevd som litt tøft, var det da Gro og jeg ble sammen. Da var det et stort trykk fra mediene om å gå ut som et par nesten før vi hadde definert oss som kjærester selv. Det var uvant for meg, jeg var ikke vant til å være i søkelyset i like stor grad som Gro, forklarer Anja. Med oppmerksomhet følger også reaksjoner. Ikke alle mener at det å etablere en familie som homofil er moralsk forsvarlig, av ulike årsaker. Noen er dypt ¬religiøse. Andre argumenterer biologisk. Ifølge Anja kan også det homofile miljøet komme med kritikk.

– Deler av det homofile miljøet har sterke meninger om hva som er «den riktige» homo-livsstilen. Noen mener at det å etablere en familie som homofil er å «leke hetero». Jeg drømmer om en verden der vi er snille og rause med hverandre, uten så mange menneskeskapte «regler».

OM Å BLI MAMMA

– Det var ikke mulig å forberede seg på de følelsene som kom. Hvor stort det føltes, sier Anja. I det øyeblikket hun så Mio inn i de mørke øynene, var det ingen vei tilbake. Nå var det dem. For alltid. Men for Anja, som var medmor på papiret, ble den første tiden som nybakt forelder preget av en rekke byråkratiske og til dels sårende problemstillinger.

I boken hun skrev med Gro, forteller hun åpent om alle spørsmålene hun bar på i tiden før Gro ble gravid og om alt som dukket opp etterpå. Særlig var frykten for ikke å bli regnet som en fullverdig forelder fra det offentlige, vond.

– Boken ble til for å informere dem som vurderer å bli foreldre på den måten vi ble, med donor, og for andre som måtte ha en del spørsmål rundt hvordan dette foregår. Og så håpet vi jo at en del ting kanskje kunne bli bedre, at politikere og helsevesen kunne bli mer bevisste i en del sammenhenger ved at vi delte vår fortelling, forklarer Anja.

Temaet betyr mye for henne.

Under Pride-festivalen for et par år siden var temaet familie, og da holdt hun tale på Youngstorget om rollen som ikke-biologisk forelder. Siden den gang har Leo kommet til verden. En gutt til i familien. En å leke med, undre seg med. Le sammen med. Alt det Anja drømte om at det skulle være. Bare på deres måte.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: