Dødfødsel

- Vi ventet en liten jente. Men gleden ble kortvarig

Da Kenneth og Therese ble stilt overfor valget om abort eller ikke for den syke jenta i magen, reagerte de helt ulikt.

FRISK STOREBROR: Treåringen Lucas er frisk og rask og gleder seg til å bli storebror til en frisk baby, snart. FOTO: Privat
FRISK STOREBROR: Treåringen Lucas er frisk og rask og gleder seg til å bli storebror til en frisk baby, snart. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

Therese Wilhelmsen (27) og Kenneth Haugan (29) var sammen i flere år før Therese ble gravid. Første graviditet endte i en spontanabort. Lykken var stor da alt gikk bra med Lucas (3), som ble født to måneder for tidlig. I april 2021 ble Therese gravid igjen, denne gangen med en liten jente.

Lucas gledet seg til lillesøster skulle komme, han koste og susset på mammas mage.

Therese og Kenneth forteller rolig om lillesøster Linnea, som de aldri vil glemme. Følelsene er sterke, av og til bryter Therese ut i gråt, og samboeren må fullføre setningene. De to er samkjørte og gjør hverandre sterke. En vond periode var det ikke slik.

Følte at noe var galt

– Jeg ba om tidlig ultralyd i uke seks, bare for å forsikre meg om at det virkelig var et foster der, og det var det, forteller Therese.

- Likevel hadde både Kenneth og jeg en helt annen følelse i dette svangerskapet i forhold til gleden vi kjente da jeg gikk med Lucas. Vi snakket om det, men regnet med at vi bare var bekymringstanker vordende foreldre kan ha.

Ingen av dem kan forklare hvorfor, men Therese og Kenneth stolte ikke på at alt var som de skulle. De hadde et intenst ønske om å få et friskt og sunt barn rundt termindato 8. januar 2022, men var redde for nok et prematurt barn.

– Den fjerde august var vi på ordinær ultralyd på Kalnes sykehus. Da var jeg i uke 18, og vi fikk vi vite at vi ventet en liten jente. Men gleden ble kortvarig, sier Therese.

Kenneth forklarer at han skjønte at noe ikke var som det skulle, da jordmoren brukte ekstra lang tid på ultralyden rundt jentas hjerte. Han så at Therese også forsto det, de fulgte begge med på skjermen. Paret fikk beskjed om at det var «noe» med hjertet.

De ble henvist til Rikshospitalet, der det ble ny ultralydundersøkelse to dager senere. Beskjeden de fikk vil ingen av dem glemme, heller ikke de vonde ukene som fulgte.

Klarte ikke å støtte hverandre

Legen forklarte rolig at babyen hadde en svært alvorlig hjertefeil med flere kompliserte tilstander. Og så kom alle «hvis’ene». Hvis hun overlevde svangerskapet og fødselen, ville hun trenger flere store operasjoner i løpet av de første leveårene. Hvis hun overlevde operasjon nummer én, måtte de vente til hun var sterk nok for å utføre operasjon nummer to. Hvis hun overlevde den også… Slik fortsatte det.

– Jeg var helt klar på at jeg ikke ville sette et så sykt barn til verden. Jeg har vokst opp med mange barn i familien, og bestemte meg allerede som 16 åring for at jeg ville gjøre det som gagnet barnet, hvis jeg noen gang skulle bli pappa, sier Kenneth.

Therese var ikke like rasjonell. Hun klarte ikke å gi slipp på tanken på at legene kanskje tok feil, kanskje var ikke Linnea så syk, kanskje ville hun få et godt liv likevel.

Paret fikk komme til ny samtale med legen på Rikshospitalet. Han forsto veldig godt begges holdning, men ville ikke råde dem. Det eneste han kunne bekrefte, var at Linneas hjertefeil ville medføre svært omfattende hjertekirurgi over flere år. Hvis hun overlevde.

Kenneth holdt på sitt. Paret hadde to uker hjemme i Sarpsborg, en vanskelig periode der de nesten ikke snakket sammen. De var begge i sorg, men taklet det ulikt. I stedet for å støtte hverandre, gikk de rundt som to tause roboter. Det gjorde alt det vonde enda verre.

GRAVA: – I begynnelsen var vi ofte på graven, nå går vi når vi føler behov. Det er fint å ha en grav å gå til, sier Therese. FOTO: Privat
GRAVA: – I begynnelsen var vi ofte på graven, nå går vi når vi føler behov. Det er fint å ha en grav å gå til, sier Therese. FOTO: Privat Vis mer

Fødte på vanlig måte

– Jeg trengte mer tid på å bearbeide følelsene før jeg kunne ta en endelig avgjørelse, sier Therese.

Hun forteller at hun og Kenneth fant tilbake til nærheten og samholdet, og at hun innerst inne visste at Kenneth hadde rett. Hun følte seg overhodet ikke presset til å gjøre noe hun ikke selv ville. Therese var enig i at det ville være egoistisk å sette et så sykt barn til verden. Barnet hadde ikke bedt om å bli født, det var Therese og Kenneth som ønsket seg barnet.

De kunne ikke la sitt eget behov gå foran hensynet til barnet og de lidelsene hun måtte gjennom. Kanskje ville hun dø i løpet av de første leveårene. Dessuten hadde de allerede Lucas. Hvordan ville det gå hvis én av foreldrene måtte bo på sykehuset med Linnea, mens den andre var hjemme med Lucas?

– Den av oss som var hjemme, ville uansett ha hodet hos Linnea, og dermed aldri være hundre prosent til stede for guttungen. Vi ville alltid tenkt på hvordan det gikk på sykehuset, hver dag. Kanskje i mange år. Det ville ikke vært rettferdig overfor verken Lucas eller Linnea, sier Kenneth.

– Det var mange faktorer som spilte inn, da vi sammen tok avgjørelsen om å avslutte svangerskapet, og vi fikk full støtte av alle i familien. Vi ringte til Kalnes sykehus og sa vi var klare, forteller Therese.

Reagerte voldsomt

Hun fikk sin første tablett en dag i august, hun var da i svangerskapsuke 20+4. To dager senere ble hun innlagt, fødselen ble satt i gang og Therese fødte Linnea på vanlig måte. Hun savnet litt mer oppfølging i abortprosessen, hormonene raste og det var mange følelser å sortere når hun visste hun skulle føde sin døde datter.

Therese forteller at hun var umotivert, men gjorde det hun skulle, ville bli fortest mulig ferdig med fødselen. Linnea kom ut i fostersekken, morkaken måtte fjernes kirurgisk senere.

– Jeg ble overrasket over hvordan jeg knakk sammen da jeg fikk datteren vår i armene, sier Kenneth, som regnet med å bli trist, men ikke å reagere så voldsomt. Han hikstet ukontrollert mens han holdt den lille bylten inntil seg.

– Jeg visste nesten ikke hva jeg skulle gjøre, for jeg hadde aldri sett Kenneth slik før, legger Therese til. Hun lå lenge med babyen i sengen, også etter at Kenneth hadde dratt hjem til storebror.

Lillebror kommer til sommeren

Begge foreldrene forteller om mye omsorg de første timene og døgnene etter fødselen. De fikk holde Linnea så mye de ville, og de tok fotavtrykk av de små føttene hennes. Linnea kom stille til verden, hun veide 258 gram og var 24 centimeter lang. Therese og Kenneth valgte en enkel begravelse med de nærmeste i sykehuskapellet. Kenneth bar selv den hvite kisten ut til bilen, og hjalp til da kisten ble senket i jorden på gravlunden ved Tune kirke.

– I begynnelsen var vi ofte på graven, nå går vi når vi føler behov. Det er fint å ha en grav å gå til, sier Therese.

– Termindatoen var spesiell for meg, da tente jeg lys for Linnea både på graven og her hjemme.

Kenneth forteller at bamsen Lucas ga lillesøster var en giraff, og at han selv har en maken hjemme. Foreldrene var vært påpasselige med å fortelle at lillesøster er død og aldri kommer tilbake, det godtar Lucas. Det er helt naturlig å snakke om at lillesøster og bamsen er i kisten, mens Lucas er hos mamma og pappa med sin bamse.

BROR: Bamsen Lucas ga lillesøster var en giraff - han har selv har en maken hjemme.FOTO: Privat
BROR: Bamsen Lucas ga lillesøster var en giraff - han har selv har en maken hjemme.FOTO: Privat Vis mer

Nå kan storebror igjen kose og susse på mammas voksende mage. Inni den bor det en lillebror, som etter planen skal komme i begynnelsen av juli.

– Siden det har tatt lang tid å lage barn tidligere, fikk vi vel begge litt sjokk da Therese ble gravid bare to måneder etter at vi mistet Linnea. Men det er veldig fint å få et nytt barn å glede seg over. Ikke som en erstatning for Linnea, men som et nytt familiemedlem, sier Kenneth.

– I begynnelsen var jeg redd det samme kunne skje igjen i dette svangerskapet, men nå er jeg trygg. Vi har fått tett oppfølging hele veien og føler oss godt ivaretatt. En ekspert i Oslo har sjekket organene til babyen, og alt ser veldig bra ut. Lillesøster vil aldri bli glemt, og lillebror skal også få vite om henne når han blir stor nok, sier Therese.

Både Therese og Kenneth er takknemlige for all hjelp og støtte de har fått, og mener de som par har kommet styrket ut av den vanskelige perioden.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer