Unge enker

- Vi vil elske livet slik de elsket oss

Midt i sorgen over å ha mistet hver sin mann, fant Elisabeth og Mariann et helt spesielt vennskap.

ENKER: Elisabeth (t.v) og Marianne fant hverandre i sorgen over å ha mistet sine ektemenn i ung alder. Begge satt igjen med fire barn. FOTO: Astrid Waller
ENKER: Elisabeth (t.v) og Marianne fant hverandre i sorgen over å ha mistet sine ektemenn i ung alder. Begge satt igjen med fire barn. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Det er to år siden Mariann Valderhaug (38) leste om Elisabeth Kock Steinsland (39) i et intervju hun hadde gitt til TV2. Om hvordan hun brått og brutalt mistet mannen sin i en fallulykke, og nå satt alene igjen med fire barn.

- Jo lenger ned i saken jeg leste, jo mer kjente jeg meg igjen i hennes situasjon. Jeg sendte Elisabeth en melding, og en halvtime senere fikk jeg svar.

Hun ser på Elisabeth som sitter ved siden av henne i den stille bakhagen på hotellet Amerikalinjen i Oslo.

- Jeg tror vi har snakket sammen hver dag siden, sier Elisabeth.

- Det har vært en fallulykke

Elisabeth bor i Bergen med barna på 12, 9, 5 og 3 og jobber som lærer. Mariann bor i Ålesund med barna på 15, 13, 9 og 2, og jobber som regnskapsfører.

Nå er de på jentetur til Oslo, et kjærkomment avbrekk fra den hektiske hverdagen hjemme. For å shoppe, drikke prosecco, gråte og le sammen. For å fortelle om ekstreme sorgen etter at de begge mistet sitt livs store kjærlighet - men også om et helt spesielt vennskap.

- Hun er min skjebnesøster, sier Elisabeth.

- Jeg tror ikke det finnes ord som kan beskrive det hun har betydd for meg, sier Mariann.

Elisabeth mistet sin elskede Mats en desemberdag i 2017. Datteren deres Henny var halvannet år den gangen, og de ventet barn nummer to. Fra et tidligere forhold har Elisabeth også to gutter. Livet var hektisk, men perfekt.

«Dere er det lykkeligste paret vi vet om» sa folk rundt dem. De planla bryllup. Han hadde fridd da hun kom over målstreken i et Ultraløp, å løpe langt var en felles lidenskap de delte. De skulle flytte til en større leilighet, og Mats skulle begynne i ny jobb. Han skulle bare på en siste fest med kollegaene først.

Elisabeth lå søvnløs den natten, ble urolig og ringte politiet. Det var så ulikt ham å ikke svare på meldinger. Morgenen etter ringte en politimann på døra. Hun stod med lille Henny på armen, og var fire måneder på vei med deres neste barn. Men slike hensyn tar ikke livet.

«Jeg har dårlige nyheter» sa politimannen. «Det har vært en fallulykke. Vi har funnet Mats. Han er død.» Han hadde bedt henne sette seg ned i sofaen, men nå reiste hun seg opp, med den lille fortsatt på armen og skrek.

- Det er lungekreft

Ett år senere i Ålesund, i november 2018. Mariann og Daniel hadde akkurat vært på kjærestetur til Paris. De hadde tre barn hver fra tidligere forhold, nå ventet de sitt første felles barn, et kjærlighetsbarn. Han var hennes livs store kjærlighet.

De gjorde det meste sammen, delte interessen for kampsport, fjell og trening. Selvsagt var det opp og ned som i alle forhold, men livet føltes helt perfekt. Mariann hadde nylig startet i ny jobb, de hadde flyttet inn i nytt hus, neste høst skulle de gifte seg i Italia, landet der Daniel gikk ned på kne året i forveien.

LYKKELIGE: Marianne og Daniel hadde det så bra man kan ha det, da den fryktelige beskjeden kom. FOTO: Privat
LYKKELIGE: Marianne og Daniel hadde det så bra man kan ha det, da den fryktelige beskjeden kom. FOTO: Privat Vis mer

- Det var han som lærte meg å elske, sier Mariann med blankt blikk, men slike hensyn tar ikke livet.

Hjemme igjen fikk de svar på noen prøver Daniel hadde tatt, han hadde følt seg dårlig.

«Det er lungekreft» sa legen til ham.

«Med spredning til skjelettet.»

- Han hadde bare kort tid igjen å leve. Med én setning var hele livet forandret. ... Der sitter du, midt i noe som bare skjer på film, og lurer på hvordan det er mulig å havne i den situasjonen.

- Det å følge den du elsker mest ut av livet, på samme tid som du bærer et nytt liv inn... det var ubeskrivelig tungt, sier Mariann.

- Det er livet, det, sier Elisabeth. Hun har spist i taushet, mens hun har lyttet til venninnen.

- Det er så brutalt at det nesten ikke er til å ta innover seg? Elisabeth fortsetter.

- Vi klarer det ikke selv heller. Jeg kan fortsatt lure på om det virkelig skjedde.

Fikk problemer med å puste

Da Elisabeth mistet Mats var sorgen så massiv at hun nesten ikke klarte å puste.

- Jeg gikk og holdt meg fast i rekkverket da jeg gikk over Puddefjordsbroen, i frykt for hva jeg kunne gjøre i et øyeblikks desperasjon for å få se igjen Mats.

Så er det en ting til. En måned før hun ble kjæreste med Mats ble hun utsatt for et brutalt overfall. Hun hold på å blø ihjel. Den som blåste liv i henne igjen da, var Mats - den mest livsglade hun noen gang hadde møtt.

- Jeg fikk noen verktøy den gangen. Jeg lærte at livet er skjørt og at jeg måtte være glad i livet. Den hendelsen har gjort at jeg overlevde tapet av Mats.

- Jeg tror Daniel og Mats var litt like der, sier Mariann, og fortsetter.

- De overøste oss med kjærlighet, tid og oppmerksomhet, og fortalte oss hver dag hvor fantastiske vi var. Når du får høre det hver eneste dag, så er det umulig å ikke tro på det.

- Da det plutselig stoppet opp, ble det et enormt vakuum. En overveldende følelse av å ikke være elsket mer, som varte veldig lenge. Men alt de var for oss mens de levde, ble verktøy som fikk oss gjennom tapet av dem senere, sier Mariann.

LEVE VIDERE: - Vi har duracell-genet begge to, sier de to venninnene. FOTO: Astrid Waller
LEVE VIDERE: - Vi har duracell-genet begge to, sier de to venninnene. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Ville rekke å se sønnen

Da Daniel fikk kreftdiagnosen, handlet resten av Marianns svangerskap om cellegift, om at Daniel skulle leve lenge nok til å rekke å møte sønnen. «Vår regnbue i stormen» kalte de ham. Mens Marianns mage ble større og større, ble Daniel dårligere og dårligere. En måned før termin ble fødselen framskyndet.

- Han kjempet en umenneskelig kamp for å holde seg i live lenge nok. Vi hadde et fantastisk team rundt oss på sykehuset, begynner Mariann før tårene kommer, og hun stopper opp.

Det blir stille i bakhagen på Amerikalinjen. Elisabeth ser på Mariann.

- Det er rart. Vi har aldri grått sammen før. Bare på telefon, sier Elisabeth.

Takket være et enormt samarbeid mellom sykepleiere, jordmødre og leger fikk Daniel mulighet til å være med på fødestuen, klippe navlestrengen og holde sin nyfødte sønn i armene. De rakk å gifte seg også. Drømmebryllupet ble byttet ut med en hastevielse på lindrende avdeling, med to sykepleiere og den nyfødte gutten som vitner.

Fire dager senere pustet Daniel ut for aller siste gang, med Marianns hånd i sin. Hans eldste datter holdt den andre hånden. Og ved fotenden sov syv dager gamle Irjan Etaniel.

Løp for Mats

Fra de lange løpene var Elisabeth vant med å sette seg delmål underveis. Slik begynte hun nå å stykke opp hverdagen også, dag for dag, av og til time for time, gjennom bursdager og høytider. Å løpe ble hennes frirom. Sammen med Mats hadde hun planlagt å løpe enda et ultraløp, Lysefjorden Inn, der han fridde til henne. Nå satte hun seg også et stort hårete mål: Å løpe det for Mats. De hadde begge vært aktive i løpegruppa Fjellgeitene - nå overtalte hun dem alle til å bli med.

FORELSKA: Elisabeth og Mats var sporty og hade livet foran seg som familie. FOTO: Privat
FORELSKA: Elisabeth og Mats var sporty og hade livet foran seg som familie. FOTO: Privat Vis mer

I mai 2019, halvannet år etter å ha mistet Mats, løp hun over målstreken sammen med løpegruppa. Det var denne ekstreme etappen i Elisabeths liv, TV2sporten lagde en langlesing om. Da hun ga intervjuet, var hovedmotivasjonen å kanskje kunne bety noe for andre. Å sende ut et budskap om at livet kan gå videre likevel - fra en som selv hadde trodd hun kom til å dø av sorg. I Ålesund var Mariann desperat etter å finne noen som hadde opplevd det samme.

- Jeg hadde aldri trodd det skulle gjøre så fysisk vondt, sier Mariann om den overveldende sorgen.

- Sorgen over Daniel var en ting, men det var også sorgen over alt han ikke fikk oppleve. Han hadde ingen store drømmer - han pleide å si at han hadde funnet meg, og hadde alt han kunne drømme om. Det han ønsket seg, var hverdager, livet sammen, og å få trille babyen vår rundt vannet der vi bor. Det var tungt å oppleve alene, alt det han gikk glipp av.

Å dra andre ned i det hun beskriver som en mørk grop, var ikke noe hun ønsket. Det var derfor vanskelig å lene seg på de nærmeste rundt. Hun søkte etter sorggrupper for unge, men fant ingen der hun bodde. Det var da hun leste om Elisabeth, sendte en melding og fikk en venn for livet.

- Vi har grått og ledd og sørget. Alt er lov. Det er ingenting som ikke kan sies, sier Mariann og fortsetter.

- Noen har sagt at det er som å sitte i et jordskjelv som aldri tar slutt. -Det er som å hoppe i strikk. Mariann er strikken, skyter Elisabeth inn.

- Du er gull og diamanter kvitterer Mariann.

- Mariann er blitt min hverdag. Hun er mer enn en venn. Hun er min partner in crime. Hun er informert om alt som har med barn. familie og dating å gjøre, sier Elisabeth.

- Hun er sprø som et knekkebrød, smiler Mariann.

- Den jeg søker til når det er tungt. Den jeg kan lene meg på i tykt og tynt.

Det er stort sett på telefon og meldinger de holder den tette kontakten. På jentetur i Oslo er det bare tredje gangen de møtes fysisk. Sist gang var da Mariann hjalp Elisabeth med å flytte. Først sent på kvelden, da alle andre gode hjelpere hadde dratt, oppdaget de at det manglet en sofa, bar det digre beistet inn alene, og sovnet sånn cirka der de stod.

LIK SORG: - Du hører ofte at sorgen er individuell, men jeg har opplevd at vi sørger på litt like måter, sier Mariann (t.v). FOTO: Astrid Waller
LIK SORG: - Du hører ofte at sorgen er individuell, men jeg har opplevd at vi sørger på litt like måter, sier Mariann (t.v). FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Noen trenger deg hele døgnet

De er laget av jern begge to. Det er rå sorg og rå humor om hverandre når de møtes. Elisabeth har ringt Mariann og bare skreket i telefonen. Eller de kan fjase på chatten, som før en Halloween-fest i fjor høst.

«Jeg kler meg ut som revisor» skrev Mariann.

«Jeg kan komme som enke og firebarnsmor» svarte Elisabeth.

«Shit, du vinner» avsluttet Mariann.

- Det å finne noen som har opplevd det samme er utrolig viktig, fastslår Mariann.

«Jeg kan ikke si dette høyt, da blir jeg bura inne» har hun tenkt om mye av det de har delt.

«Det har jeg også tenkt. Det er helt normalt», har Elisabeth svart.

Eller: «Det jeg sier til deg nå, kommer til å føles som om det ikke stemmer, men gi det et år!»

- Jeg er halvannet år foran henne i sorgløypa, sier Elisabeth.

- Du hører ofte at sorgen er individuell, men jeg har opplevd at vi sørger på litt like måter, sier Mariann.

Det å kunne dele sine tanker, opplevelser og følelser med noen som forstår akkurat hvordan du har det, gjør veien så utrolig mye lettere å gå. For Elisabeth har det vært spesielt viktig at de har samme antall barn.

- Det har vært noen heftige år. Hele døgnet er det som trenger deg. Du er oppe om dagen og natten med de små, og på kvelden med de store. Det er uforståelig om du ikke står i det selv. Det er bare Mariann som kan forstå det.

- Jeg er så stolt av ungdommene, de er så flotte og empatiske, men jeg skulle så gjerne ha fulgt dem bedre opp, som å følge dem på trening. Men det er alltid de minste som vinner den kampen.

- Jeg vet hvordan du har det, sier Mariann.

- Jeg er klar for å leve igjen

Andre erfaringer de deler, er hvor vanskelig det er å be om hjelp, hvor tungt det kan være å takke når energien ikke er der, og hvor ulidelig det kan være å få spørsmålet “hvordan har du det?”.

- Jeg var redd for at jeg aldri kom til å slutte å gråte om jeg svarte ærlig på det spørsmålet, sier Mariann.

- Ikke spør meg hvordan jeg har det, bare gi meg en klem. Eller gå ved siden av meg. Vi trenger ikke ord, sier Elisabeth.

For Elisabeth er det annerledes å få det spørsmålet nå. Hun som kunne grue seg til å gå på butikken av redsel for spørsmålet om hvordan hun har det, forteller om hvordan en gammel bekjent kurerte henne for redselen. Hun stod i butikken, skulle handle, men ante ikke hva hun skulle ha. Da kom venninnen hun ikke hadde sett på kjempelenge. Hun sa ikke så mye, begynte bare å fylle opp handlevognen for Elisabeth, mens de gråt sammen.

Mariann forteller om hvordan bestevenninnen fylte fryseren med hjemmelaget mat da Daniel ble syk, og da naboen i rekkehuset etter to år ringte på og sa han skulle flytte - og at det var han som hadde klippet plenen, men at en annen nabo litt lenger ned i rekka var klar til å klippe videre hvis det trengtes.

- Jeg hadde ikke fått det med meg en gang. Men først da hadde jeg overskudd til å kjenne på en takknemlighet.

Det er også en annen svart grunn til at de fant hverandre, peker Mariann på. Det er mangel på tilbud om psykiatrisk hjelp ved alvorlig sykdom, har hun erfart. Å se Daniel brytes ned av den brutale kreftsykdommen, var traumatisk. Å få hjelp til å håndtere det, har tatt lang tid, og bydd på mange avslag og stengte dører.

- Det er et kjempetabu at unge mennesker skal dø eller bli syke. Vi snakker ikke om det, og vet ikke hvordan vi skal håndtere det når lynet først slår ned. Heller ikke vet andre hvordan de skal forholde seg til det. Det fører til en ekstra belastning for den som står midt i stormen.

- Håpet er at vår historie kan oppmuntre andre til å ta kontakt med noen, enten oss eller andre, hvis de trenger det. Ingen skal trenge å gå gjennom dette alene, sier Mariann.

I den stille bakhagen på Amerikalinjen gjenstår bare spørsmålet de begge en gang fryktet, men som i dag ikke er fullt så vondt å svare på. Hvordan går det med dem?

- Jeg liker hver dag faktisk. Det har jeg ikke alltid gjort. Det er veldig krevende på hjemmebane, men jeg det fint, sier Elisabeth.

- Jeg har det ok, svarer Mariann.

- Det er hektisk. Det er ikke det livet jeg ønsket meg. Jeg gråter ikke like ofte lenger. Bortsett fra i dag. Jeg kan smile og le uten dårlig samvittighet. Jeg er klar for å leve igjen. Mariann ser på Elisabeth.

- Vi har det duracell-genet begge to. Vi har veldig lyst til å leve videre. Vi vil elske livet slik de elsket oss.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet
Mer om

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer