I stua til familien Reinsos Ludvigsen i Tromsø henger det tre fødselstavler. På fødselstavlen i midten har babyen fått vinger. Det er Mathias. Han var like stor som storesøster Mathilde (5) og lillebror Theodor som er baby, men døde i mammas mage like før han skulle bli født.
Foreldrene Helle (25) og Sander (26) har hele tiden vært åpne med barna om hvordan brorens hjerte sluttet å slå inne i mammas mage. Nå forteller de også i media. De fortalte sin historie først i Nordlys.
- Jeg lot som jeg ikke var ensom
Et ønsket barn
Helle og Sander møtte hverandre som ganske unge, og de giftet seg i februar i fjor. Da var de allerede tobarnsforeldre, men med kun ett levende barn.
– Vi hadde et stort ønske om at Mathilde skulle bli storesøster, og var jublende glade da jeg ble gravid i 2019, sier Helle.
– Jeg var frisk under hele svangerskapet, og hadde ingen mistanke om at noe var galt. Jeg ble fulgt opp på vanlig måte, og alt så fint ut på kontrollene.
Foreldrene forteller at også Mathilde gledet seg veldig. Hun snakket ofte om lillebror som bodde i mammas mage.
Helle gikk ut i svangerskapspermisjon fredag 11. januar, cirka tre uker før terminen. Hun reagerte på at lillebror var uvanlig rolig i magen, men tenkte at han sikkert ikke hadde så mye plass å boltre seg på lenger.
– Jeg opplevde det samme da jeg var gravid med Mathilde. Vi dro mange ganger til sykehuset fordi jeg syntes jeg kjente lite liv, men alt var i orden. Derfor ble vi ikke spesielt engstelige nå, sier Helle.
Den verste beskjeden
Dagen etter, på lørdag, ble det arrangert en overraskende babyshower for Helle. Både familie og venner stilte opp for å feire at lillebror snart skulle komme ut og hilse på dem. Det var kaker, brus og hyggelig stemning. Men da babyen fortsatt var rolig etter inntak av sukker, og han heller ikke reagerte på dytting på magen, ble Helle og Sander bekymret. Om kvelden dro de til sykehuset, der de regnet med å bli beroliget med at alt var i orden. Farmor ble hjemme med Mathilde, mens en god nabo ble med til sykehuset.
– Vi kom fort inn til jordmor, som ikke fant hjertelyden. Hun sa at ultralydapparatet var gammelt, og vi gikk inn i et annet rom med et nyere apparat. Heller ikke der fant hun hjertelyd og både lege og overlege ble tilkalt, forteller Sander, som ikke forsto hva det betød, før overlegen sa med klar stemme:
– Beklager, men vi finner ikke hjertelyd på barnet.
Da knakk Sander sammen. Helle ba naboen ta seg av ham, mens hun selv ringte til onkelen sin, som er lege. Hun husker ikke hvorfor hun ringte akkurat ham eller detaljer fra samtalen, bortsett fra at hun sa:
– Onkel, hjertet slår ikke lenger.
Helle følte seg som i et vakuum og mye av det som ble sagt og gjort videre er glemt. Hun vet de fikk beskjed om å dra hjem og komme tilbake neste dag, da skulle fødselen settes i gang. Men Helle og Sander orket ikke å sove hjemme, de overnattet på sykehuset og begge to fikk sove. De hadde da underrettet familien om at sønnen var død.
Familieterapeut: - Dette er den største feilen steforeldre gjør
Måtte stå i det
Helle husket Mathildes fødsel, som varte i 26 timer og endte med keisersnitt. Hun mente det var uaktuelt å gå gjennom noe sånt når hun visste at barnet hun skulle føde var dødt.
– Men jeg hadde ikke noe valg, fødselen ble satt i gang søndag morgen. Sander klarte ikke å være til stede, han oppholdt seg i rommet ved siden av. Det var egentlig bra, så slapp jeg å bekymre meg for ham også, sier Helle, som hadde mamma hos seg under fødselen.
– Tirsdag ettermiddag kom endelig Mathias stille til verden. Da jeg fikk ham på brystet, så jeg hvor fin han var og hvordan han lignet på storesøsteren sin, sier Helle.
Sander kom inn og var med og stelte den lille sønnen. Hele familien kom, venner kom og sykehuset lot dem ha Mathias inne hos seg så mye de ville.
– Mathilde var tre år, og det var vanskelig å skjønne at lillebror ikke levde, sier Sander.
– Hun trillet babysengen med Mathias, snakket med ham og sang for ham. Det var vondt, sårt og rørende å se omsorgen hun viste.
To små svulster
Da Mathias var født, kom morkaken hel ut. Det ble tatt massevis av prøver både av Helle, Mathias og morkaken. Mathias ble obdusert, og det var ikke noe galt med ham. På en måte var det en lettelse, men Helle og Sander ønsket å få vite årsaken til at sønnen døde i Helles mage.
– Det ble funnet to bittesmå svulster i morkaken, jeg hadde rett og slett fått den sjeldne sykdommen morkakekreft, sier Helle.
– Det var ikke noe jeg eller vi kunne gjort annerledes eller som burde blitt oppdaget på kontrollene. Det var heller ikke noe genetisk, vi hadde bare vært ekstremt uheldige.
– Svulster utgått fra morkaken kalles også trofoblastsykdom og er svært sjelden. Trofoblastsvulster er svulster som oppstår i forbindelse med graviditet og utgår fra morkakevev (mola). Svulstene kan være både godartede og ondartede, sier Olesya Solheim, overlege for gynekologisk kreft, Oslo Universitetssykehus. Hun er ansvarlig for Nasjonal behandlingstjeneste av malign trofoblastsykdom.
Hun forteller at kvinnen vanligvis får symptomer tidlig i svangerskapet, og det utføres en utskrapning. For noen kvinner er ikke dette nok for å bli kvitt svulstene. Disse kvinnene kommer alltid raskt til Radiumhospitalet, der behandlingen startes umiddelbart, vanligvis med cellegift.
Olesya Solheim forklarer at behandlingen er sentralisert på Radiumhospitalet, der all ekspertise på denne sjeldne kreftformen er samlet. Med et desentralisert behandlingstilbud, ville mange kvinner ikke hatt like stor sjanse til å bli helt friske.
Overlegen sier at i ekstremt sjeldne tilfeller, kan svangerskapet tilsynelatende utvikle seg normalt, uten at trofoblastsykdommen oppdages. Svulsten er utviklet fra morkaken, barnet kan bli angrepet og det er liten sjanse for at barnet overlever.
«Hvor lenge skal den andre mammaen min være syk?»
Den bittelille kisten
To dager etter at Mathias ble født, ble det avholdt minnestund på kapellet. Storesøster Mathilde la favorittkosekluten ned i kisten til Mathias. Den skulle lillebror ha med seg.
Begravelsen ble holdt i en fullsatt kirke, og den ble en vakker seremoni, selv om det var en grusomt tung dag.
– Vi var overrasket over hvor mange som kom. Kanskje var det en måte å vise at de tenkte på oss, det er ikke alltid så lett å vite hva man skal si eller gjøre i slike situasjoner, sier Sander.
– Den første tiden var det viktig å gå på kirkegården hver eneste dag. Det var først da det virkelig gikk opp for meg at vi aldri skulle få se Mathias igjen, sier Helle.
Etter hvert ble det færre besøk på kirkegården, de hadde Mathias med seg i hjertet uansett.
Helle ble fulgt opp på Radiumhospitalet et helt år, på grunn av kreftsvulstene. I denne perioden var det viktig at hun ikke ble gravid. Men hun trengte ikke ytterligere behandling, svulstene hadde ikke spredt seg. Livet gikk videre for familien i Tromsø, men savnet etter en lillebror eller lillesøster var fortsatt stort. Ikke for å erstatte Mathias, han vil alltid være deres andre barn, og han får flagg på bursdagen sin, selv om han ikke er med dem. Helle og Sander ønsket seg et nytt barn.
Bittelillebror blir født
I «venteåret» valgte Helle og Sander å gifte seg, og ikke lenge etter at året var omme, sto Helle med en ny, positiv graviditetstest i hånden.
– Det gikk nesten skremmende fort, og var ganske skummelt med en gang, sier Sander.
Helle innrømmer at hun var litt engstelig i starten, men at hun fikk suveren oppfølging av helsevesenet og følte seg i trygge hender hele veien.
– Jeg kunne komme til ultralyd og kontroll så ofte jeg ville. Jeg fikk også innvilget planlagt keisersnitt i uke 37+2. Akkurat det var faktisk veldig viktig for meg. Vi mistet Mathias i uke 37+3, og jeg ville ikke bikke den lengden på svangerskapet.
Bittelillebror Theodor kom til verden 17. desember 2021, og foreldrene syntes han var prikk lik storebroren sin. Denne gangen var det bare fint å se Mathilde trille babysengen og synge for broren. Familien reiste hjem, og storesøster har fortsatt å være snill og omsorgsfull. Theodor lyser alltid opp når han ser Mathilde.
– Vi kommer aldri til å glemme gutten vi mistet, men vi vil leve for og med de to barna vi har nå. Mathias er her, men han opptar ikke like mye tid og energi lenger. Og sånn må det være, sier Helle nøkternt.
– Det er morsomme og travle dager med to barn, av og til ganske slitsomme, og vi er svært takknemlige for det livet vi lever nå. Kanskje setter vi ekstra stor pris på livet som småbarnsforeldre etter det vi har opplevd.
