Pernille Melsted kan ikke huske når og hvor de møtte hverandre. Det kan heller ikke Mette Holbæk, men det må ha vært rundt 2004, da hun akkurat hadde etablert sitt eget bokforlag og ble tipset om at Pernille hadde holdt et «kult foredrag om personlig ­utvikling».

– Jeg sendte visst en e-post og spurte om hun ville skrive en bok. Det ville hun gjerne, men jeg tror ikke vi ble venninne-venninner da, sier Mette, og lar kvinnen ved sin side ­overta ordet.

– Nei, det ble vi nok først for alvor da vi tre år senere gikk sammen om å lage et kurs for selvstendige kvinnelige næringsdrivende, sier hun.

Business Bootcamp, kalte de det. Den gangen var det først og fremst jobb som bandt de to sammen. Siden er de blitt tettere knyttet sammen av alt det­ som dreier seg om å være alenemødre i 40-årene. Framtidsdrømmer, menn og barn.

– Men det var ikke fordi vi ikke likte hverandre da vi ­jobbet sammen. Vi hadde det bare så altfor travelt med barn og jobb. Vi var et sterkt team fordi vi utfyller hverandre, til tross for at vi er som natt og dag. Jeg er rolig og god til å skape struktur, mens Mette er ekstremt ekstrovert og har visjonære evner, sier Pernille.

- Fordi vi ikke er forelsket, er det ikke noe som kan ødelegge relasjonen vår

De to venninnene sitter sammen hjemme hos Pernille og prater over en kopp te. Riktignok er de som natt og dag, men én ting er de enige om: Å ha venninner er nesten viktigere enn å ha en partner.

– I et venninneforhold er det jo plass til ulike temperamenter, noe som fort kan bli et problem i et parforhold, ­mener Mette.

Går man til filosofene, regner de med ulike typer kjærlighet, og det kan ­kanskje gi svar på hvorfor vennskapet er mer holdbart enn parforholdet. ­Eros-­kjærligheten beskrives som en sult som gjør vondt når man er borte fra den man elsker. Caritas-kjærlighet, derimot, har en iboende frihet og er tettere knyttet til omsorg enn smerte. Siden de færreste vennskap trenger daglig pleie, kan man konkludere at caritas-kjærlighet er forbeholdt ­venner.

– Nettopp fordi vi ikke er forelsket, er det ikke noe som kan ødelegge relasjonen vår, sier Mette.

– Vi har nesten ingen forventninger til hverandre, så vi blir aldri skuffet eller sint på den andre. Det er det som er så bra i forholdet vårt. Man kan få lov til bare å være et menneske.

Pernille er enig.

– Det dreier seg jo nettopp om å akseptere at den andre er et menneske på sin helt egen måte. Det er også det mest interessante. Hvis jeg var venninne med en som var akkurat som meg, ville vi aldri fått gjort noe som helst, sier hun.

– Da ville dere bare ligget på sofaen og spist god mat og hørt på podkast, flirer Mette. Så blir tonen mer alvorlig.

– Det mest utfordrende i et parforhold er at man lett kan komme til å forvente at den andre skal tilpasse seg. Det er annerledes med venninner. Jeg regner ikke med at Pernille skal tilpasse seg mitt temperament. I et parforhold kan det være vanskelig å styre sine krav til den andre, og det handler jo om noen dyptgående psykologiske ting. Men jeg har nesten uendelig tålmodighet med Pernille. Hvis hun sender en uforståelig sms eller lar meg vente på svar, stopper ikke alt opp for meg, sier Mette.

Disse venninnene bør alle ha i livet sitt

- Vi ville sikkert vært dårlige kjærester

For etnolog og forfatter Julia Lahme er forventninger et nøkkelord når man vil ha svar på hvorfor venninneforhold står så sterkt.

– Jeg tror at mange parforhold går i stykker fordi man ikke lever opp til hverandres forventninger. Det er anner­ledes med venninner, og en forklaring kan være at kvinner er gode til å justere sin relasjon og er veldig tydelige når det gjelder hva de forventer av hverandre, sier hun.

Venninner er kanskje eksperter i å justere forventninger, men Pernille og Mette har ikke gjort seg de store tankene om hvorfor muligheten for å bli skuffet ikke er til stede i ­deres relasjon.

– Det er aldri noe vi har snakket eksplisitt om, sier ­Pernille.

– Men vi ville sikkert vært dårlige kjærester.

– Kjærestene fra helvete! Men når jeg nå tenker over det, er det nok fordi alt som gjelder parforhold, mangler i relasjonen vår. Vi føler oss helt trygge fordi vi ikke er redd for at den andre skal gå, sier Mette.

Pernille nikker.

– Det er virkelig et godt poeng. Forholdet til en mann aktiverer frykten for å bli avvist. Men for meg skjer det ikke i relasjonen til en kvinne. Der er jeg helt fri. Det er derfor det er så deilig å være i et venninneforhold, sier hun.

Det er Julia Lahme med på. For mens man kan bli skuffet i parforholdet, er det enklere i venninneforholdet. Hun ­påpeker at kjærestepar skal kunne samarbeide på flere plan samtidig, som for eksempel om barn, økonomi og sexliv.

– Det interessante er da at selv om parforholdet skal ­favne bredere, er venninnene ofte de egentlige livsvitnene dine. Før var partneren ditt livsvitne, det var han eller hun som kunne huske hvordan du var da du var 19. I dag finner vi partnere senere i livet, og ofte flere ganger, og derfor er ­venninnene vår minnebank, mener Lahme.

Mette og Pernille har ikke vært venninner siden ungdommen, men de er 46 og 48 år og har ingen hast med å finne kjærlighet hos menn. Hvorfor skulle de?

– Jeg er egentlig så godt oppfylt av forhold, reiser, opplevelser og uteliv at min motivasjon for å gå på date eller prøve Tinder dessverre ikke er særlig til stede. Det eneste jeg ikke har, er en fast sexpartner. Jeg kan savne det helt nære og intime, men fordi jeg får dekket så mange av mine behov for gode samtaler, intellektuell sparring og kontakt gjennom venninnene mine, er det nok ikke så mye jeg er villig til å ofre for å få en kjæreste, sier Pernille.

Mette setter også pris på dype samtaler, og hun får rikelig av dem gjennom venninnene sine. Til gjengjeld synes hun at slike samtaler kan være vanskelig å ha med menn.

– Mange kvinner har jo 20 meter med finn-deg-selv-­bøker i hylla og er veldig interessert i selvutvikling. Menn har sjelden sett noe særlig innover. Da jeg var yngre, tenkte jeg at parforhold og venninner skulle levere det samme, men nå er jeg blitt 46, og jeg tror ikke det lenger. Parforholdet skal ha sin egen dynamikk, og jeg vil ikke ødelegge det med store forventninger til at det skal kunne gi det samme, sier Mette.

Hun tar en pause og fortsetter:

– Når man er forelsket, er man så amorøs at man ikke kan se klart eller tenke rasjonelt. Alt som kan gjøre det ­vanskelig å bygge en kjæresterelasjon, slipper venninner.

Venninner er det mest verdifulle kvinner har

Vennskap er det viktigste for å lykkes som menneske. For det finnes ikke noe annet som kan utvikle oss mer, skal ­filosofen Aristoteles angivelig ha sagt. Likevel har bøker, film og tv-serier i tiår etter tiår fokusert på den erotiske kjærligheten mellom mann og kvinne, og hatt lite fokus på vennekjærligheten.

Men på et tidspunkt på 2000-tallet begynner popkulturen å røre på seg. Nå har venninneforholdet fått mer plass, og er ikke lenger ensbetydende med shopping, byturer og ­mannejakt. Det er blitt et fast element i en kvinnes liv.

– Hvis vi går 20–30 år tilbake i popkulturen, så ble kvinners venninneforhold betraktet i lys av mannen. Mannen var enten en ytre trussel eller et ytre mål som man forholdt seg til i ­venninnegruppen. Venninner gikk sammen på byen, men ikke sammen hjem. Målet for en bytur var rett og slett å finne seg noen. Nå ser vi at venninneforholdet er målet i seg selv. Og det er stort, mener ­etnolog og forfatter Julia ­Lahme.

Eksemplene på hvordan venninner tradisjonelt er blitt skildret som en heiagjeng i jakten på Mr. Right, er mange. «Sex and The City» på 90-tallet er vanskelig å komme utenom. På overflaten handler serien om fire venninner som ­lever singellivet i New York, men graver man bare litt ­dypere, er målet hele tiden å finne den eneste ene. Så kan venninnene fylle tomrommet i mellomtiden.

Men tiden var en annen da «Sex and The City» flimret på tv-skjermen, forklarer Julia Lahme.

– Man undertrykte konsekvent kvinners relasjoner, og det het seg til og med at kvinne er kvinne verst. Det var et ­opprør mot dette allerede på 1970-tallet, men den egentlige forandringen så vi først lenge etter.

Det store skiftet fant sted rundt årtusenskiftet, da den første generasjonen av kvinner med frigjorte mødre ble voksne. Og de kvinnene har lært at kvinner har likeverd. Man hadde venninner før i tiden også, men venninne­forholdet har først fått lov til å utfolde seg nå. I dag snakker man om at venninner er det mest verdifulle en kvinne har, sier hun.

– Jeg kan like tanken på å flytte inn i et hus med venninner

At venninner er verdifulle, kan det ikke være tvil om. Verken når man snakker med Mette og Pernille, eller når man tar en titt på dagens popkultur. Bøker, film, podkaster og serieuniverset flommer over av venninner som mer eller mindre er blitt hverandres familie. Her kan nevnes Elena Ferrantes «Napoli»-romaner, de norske seriene «Skam» og «Blank» og amerikanske «Girls» og «Grace and Frankie». Alle har til felles at venninneskapet er en bærende relasjon i kvinners liv.

Eksemplene er en måte å få innblikk i nåtidens venninneforhold, men ser man på kvinners karrierer, får relasjonen enda et perspektiv, ifølge Julia Lahme.

– Kvinner er blitt maktfaktorer og meningsdannere i samfunnet, og særlig de siste årene har de begynt å danne karrierenettverk som tidligere har vært forbehold menn. Nettverk der man hjelper hverandre fram i livet og øker kvinners innflytelse på lønn, makt og status. Derfor vil vi ikke være venninne med hvem som helst.

Pernille og Mette var forretningspartnere før de ble ­venninner. De tilbød kurs til kvinner som ville opp og fram i livet som selvstendig næringsdrivende, så slik sett var de forut for sin tid. I dag er de felles arbeidsprosjektene likevel fortid, og drømmen om et felles hjem spirer i stedet.

– Det er nok mest jeg som drømmer om et bofellesskap. Jeg vil ikke bare være en gammel dame alene i en leilighet, sier Mette.

– Jeg kan like tanken på å flytte inn i et hus med venninner, men jeg er helt klart den mest introverte og den som gjerne vil ha sitt eget værelse først. Jeg vil gjerne ha mitt eget sted, og derfor drømmer jeg heller ikke om å bo sammen med en mann. Det skremmer meg ikke å bli gammel alene, for jeg føler meg ikke ensom. Jeg kunne i prinsippet godt levd resten av mine dager uten en mann, men ikke uten venninnene mine, sier Pernille.

Mette er sikker på at hun skal gjøre begge deler. Hun vil ha så mye som mulig ut av livet.

– Men jeg gir Pernille rett i at venninner nesten er viktigere. For hva hvis man er i et forhold som går i stykker etter tre år? Så er man alene i verden, til man møter den neste, som man kanskje er sammen med i to år. Og så er man ­alene igjen, hvis man altså ikke har sine venninner som en konstant faktor. Den tanken er jo ikke til å holde ut, avslutter hun.

Blir du forskjellsbehandlet av venninnen din?