- Hvorfor gjør dere ingenting?! skriker en lesbisk kvinne, som akkurat er blitt slept ut fra den mafiastyrte baren The Stonewall Inn av politiet i Greenwich Village i New York.

Året er 1969, og kalenderen har akkurat bikket 28. juni.

Kvinnen som skriker til folkemassen har hendene lenket fast i håndjern. Hun gjør utallige forsøk på å flykte unna politiet, men blir innhentet av mennene med balltre.

Spørsmålet hun har skreket ut manifisterer seg plutselig blant bargjestene, og en kamplyst sprer seg.

For bare noen minutter siden var bargjestene inne på The Stonewall Inn - en av de få barene for lesbiske, homofile og transpersoner på 60-tallet.

Her kunne de leve ut sitt ekte jeg. Slippe å skjule seg for foreldre, naboer, studievenner og storsamfunnet.

På denne tiden var nemlig homofili forbudt, og mange mente homofili var en epidemi som spredte seg blant folket. En synd, som kom til å ødelegge kjernefamilien og deres verdier.

Bare fordi noen ønsket å elske en person av samme kjønn.

Flere er ensomme nå: - Enhver sommerdag er en tung dag

Politiet sjekket gjestens kjønn ved å stikke hånden ned i underbuksen

New York-politiet gjennomførte hyppige razzia-aksjoner på The Stonewall Inn, og spesielt var de på jakt etter såkalte drags; menn som gikk i dameklær, og også kvinner i herreklær.

Det var nemlig forbudt å ikle seg mindre enn tre plagg, samt gå i plagg som ikke var ment for ditt «lovfestede» kjønn. Måten politiet undersøkte bargjestenes kjønn på, var å sjekke identitetspapirer opp mot hva som skjulte seg i underbuksen.

Politiet var fysiske, og stakk regelrett hånden ned i underbuksen på gjestene. Spesielt omstendelige var de med de lesbiske kvinnene, og brukte særdeles god tid på å undersøke underliv og overkropp.

Det var nettopp dette den lesbiske kvinnen, som hadde blitt slept ut av The Stonewall Inn, nå var sett seg grundig lei av. Også flere av drag-gjestene skrek mot politiet at de ifølge Grunnloven hadde rettigheter på lik linje med alle andre.

Noe måtte gjøres. Frihetskampen måtte settes i gang.

Syv menn svarer: Slik visste vi at hun var «the one»

Ryktene begynte å spre seg over hele byen

Og det var akkurat det som skjedde denne junidagen for 53 år siden, utenfor teglsteinsbaren i Greenwich Village. Det som skulle bli selve startskuddet for homofrigjøringen og pride paraden, slik vi kjenner den i dag.

Det tok ikke lang tid før ryktet om at noe skjedde ved The Stonewall Inn spredte seg over hele byen, og det var ikke lenger bare bargjestene som gjorde opprør. Nå hadde flere samlet seg mot politiet, utenfor baren.

- Noen ringte fra en telefonkiosk og sa at the queens gjorde opptøyer i the Village. Vi hoppet på banen til Christopher Street. Det var skikkelig lummert, og jeg minnes New York-lukten fra fiskemarkedet, alkohol og sigarettrøyk. Du følte på stemningen allerede i det du forlot undergrunnsstasjonen, fortalte Charles «Valentino» Harris til magasinet Them, i forbindelse med 50-årsmarkeringen for opptøyene, i 2019.

Han var 17 år da opptøyene oppstod utenfor The Stonewall Inn.

Opptøyene eskalerte slik at det til slutt var politiet, som tidligere alltid hadde hatt overtaket, som viste redsel og svakhet - og barrikaderte seg inne i baren.

Noen av bargjestene utenfor kastet mursteiner mot baren, og bestemte seg for å tenne på The Stonewall Inn.

- Det var politi overalt, lys, mennesker som kastet ølflasker, minnes han.

Da brannmennene kom med brannslanger, roet situasjonen seg noe ned, og på morgenkvisten var Stonewall-opprøret over. I alle fall der og da.

Lite visste 17-åringen og kompisen, at det de hadde vært med på sommerkvelden i juni 1969, skulle få etterfølger for millioner av homofile, lesbiske og transpersoner verden over - i generasjoner senere.

- Jeg føler at Stonewall-hendelsen var første gang folk sa nok er nok, og at vi ikke lenger fant oss i å bli behandlet på den måten. Vi var mennesker som ble født til å være fri. Vi sto opp for noe den kvelden, uten helt å vite at vi sto opp for alle sammen. Vi gjorde opptøyer fordi vi var slitne. Vi visste ikke at vi gjorde opprør for kommende generasjoner, sa Harris i 2019.

På årsdagen for Stonewall-opprøret i 1970 ble den aller første pride paraden gjennomført i New York, for å minnes hendelsen der flere titalls menn og kvinner ble trakassert, hånet og fysisk skadet for å være åpen om sin legning.

Og i august 1970 ble Gay Power march arrangert i New York. Heller ikke denne forløp smertefritt, og det var flere unge paradedeltakere som fikk smake politiets balltre.

Slottet svarer KK: - Hva skjer hvis tronarvingen er homofil?

Bare 50 år siden homofili var forbudt i Norge

På slutten av 60-tallet var homofili også forbudt her i Norge. Forbudet gjaldt bare homofile menn. Det var ikke før i 1972 at denne loven ble opphevet.

Det er med andre ord bare litt over 50 år siden du som homofil kunne bli straffet for å ønske å elske en person av samme kjønn. I dag er homofili fremdeles kriminalisert i hele 68 land, ifølge Amnesty, og i åtte land kan du i 2022 bli dømt til døden for å være homofil.

Den første større pride-markeringen i Norge skjedde på Universitetsplassen i Oslo den 27. juni 1974 - fem år etter Stonewall-opprøret.

Over 200 nordmenn hadde samlet seg for å høre på appellen fra Det norske forbundet av 1948 (forkortet DNF-48), en norsk organisasjon som arbeidet for homofiles rettigheter. Der var Kim Friele generalsekretær.

Det er svært få som bare «kommer ut av skapet» én gang

Pride avlyst i Oslo på grunn av skyting

Pride paraden i Norge var i år svært etterlengtet, etter to år med pandemi og avlysning, og ikke minst for å feire at det er 50 år siden homofili ble avkriminalisert her til lands.

Men skyteepisoden i Oslo sentrum natt til lørdag 25. juni, der to menn ble drept, satte en stopper for årets pride parade. Også solidaritetsmarkeringen som ble satt til årsdagen for Stonewall-opprøret ble avlyst, som følge av at politiet ikke kunne garantere for Oslo-innbyggernes sikkerhet.

I kjølvannet av skyteepisoden kom en felles uttalelse fra det skeive organisasjonslivet i Norge:

«Den skeive bevegelsen favner alle. Vi kjemper for kravet våre naboer, medelever, foreldre, barn og venner har på fullverdige, trygge liv. Vi kjemper for et samfunn der idealene vi setter oss blir virkelighet. Vi har et valg i hvordan vi skal svare dette angrepet. Vi tar et felles og individuelt ansvar for å bekjempe homofobi, transfobi, rasisme, bifobi og funkofobi. Vi anmoder alle til å søke og dyrke våre felles arenaer, styrke fellesskapene som kan gi oss det samholdet som er og vil være viktig i fremtiden».

Frigjøringskampen er ikke over, men det er ingen tvil om at det mennene, kvinnene og transpersonene satte i gang under Stonewall-opprøret juni-dagen i 1969, har gjort livene til mange skeive nordmenn betydelig lettere.

Øvrige kilder: P3 Dokumentär: Stonewallupproret, NRK-dokumentaren Stonewall - veien til pride og nettstede Articpride