ROY JACOBSEN MED NY BOK: Roy Jacobsen bor i Oslo mesteparten av året, men den sterke tilknytningen til Helgelandskysten har inspirert ham til å skrive tre bøker, så langt, om Ingrid Barrøy fra øya på Helgelandskysten. FOTO: NTB Scanpix
ROY JACOBSEN MED NY BOK: Roy Jacobsen bor i Oslo mesteparten av året, men den sterke tilknytningen til Helgelandskysten har inspirert ham til å skrive tre bøker, så langt, om Ingrid Barrøy fra øya på Helgelandskysten. FOTO: NTB ScanpixVis mer

Roy Jacobsen:

«Ville du satt deg selv i livsfare eller først og fremst tatt vare på barna dine?»

Suksessforfatter Roy Jacobsen ville skildre Norge anno 1946. Og møtte spørsmålet: Hvem er vi når det gjelder som mest?

- Jeg vet jo ikke hvordan det er å være kvinne, men jeg har en idé om at det er viktig å prøve å forstå det. Litteratur handler jo om å sette seg inn i hvordan andre har det, sier Roy Jacobsen.

Han er ute med sin tredje bok om kvinnen Ingrid Barrøy fra den lille øya på Helgelandskysten. Der første bok var en robinsonade hvor verden og naturen ble sett fra øyuniverset, grep krigen inn i øylivet i bok nummer to. Skipet Rigel forliste utenfor Barrøy og Ingrid innledet et kjærlighetsforhold til en overlevende, men hardt skadet, russer.

LES OGSÅ: Skrev bok om sønnen

Norge anno 1946

I den nyeste romanen, Rigels øyne, følger vi sterke og seige Ingrid på en «roadmovie» gjennom Norge, med barnet på magen og sekk på ryggen. På leiting etter sin russer. Ikke bare møter hun Norges innland for første gang, hun møter Norge i første fredsår.

- Ingrid er en smart dame, men ikke sosialt trent. Innlandslandskapet er et mysterium for henne – bare det reise i båt på ferskvann er helt absurd for henne. Og stillheten. Havet er jo så mye lyder, sier Roy Jacobsen.

Overalt møter Ingrid mennesker som ikke vil huske. Som svarer henne vagt og unnvikende.

- Hvordan er det Norge som møter henne i 1946?

- Okkupasjonen av Norge var spesiell fordi den bar preg av at hjulene fortsatte å gå rundt. Dermed var det mange nordmenn som skitna seg til, og opererte i en gråsone. Da krigen var over, var mange opptatt av å skrive om historien. Samfunnet var preget av mistro, mange var redde for hva de andre husket, sier Roy Jacobsen.

Han holder tanken, og fortsetter:

- Jeg vil ikke holde dommedag over 1946. Vi som sitter her i et Norge i fred vet ikke selv hvordan vi ville opptrådt i krig. Hva ville du gjort når det gjaldt som mest? Sikret deg og skaffet mat til barna dine – eller vært modig og satt deg i potensiell livsfare?

- Hva ville du gjort?

- Jeg tenker på meg selv om en ganske modig person, men ungene mine går foran. Å sikre familien ville vært første prioritet. Etter krigen var det mange som visste at de ikke hadde gjort noe direkte ille, men heller ikke hadde grunn til å være så veldig stolte av egen motstandsinnsats.

LES OGSÅ: Bøkene vi gleder oss til nå

En og en halv barndom

Forut for Ingrid Barrøys reise gjennom landet ligger forliset av det russiske fangeskipet Rigel. Ifølge Jacobsen den tredje største skipskatastrofen i historien, som likevel har fått så liten oppmerksomhet i etterkant.

- Hele 2400 russere omkom da britene bombet fangeskipet - ved en feil. Ting tyder på at de trodde det var tysk troppetransport. Skipet lå lenge ved Rosøya utenfor Kjøtta, med nesa opp. Jeg så skipet da jeg var 17 år. Først i 1971 tømte norske myndigheter skipet, og da fant de 1110 hodeskaller. De fleste av dem hadde identitetsbrikker, og ble begravet på en krigskirkegård på Helgelandskysten. Resten av fangene ble liggende på havets bunn.

- Var det skambelagt for Ingrid at hun hadde fått barn med en russer?

- Nei, det tror jeg ikke. Russerne kjempet jo på de alliertes side, og var ikke vår fiende. Det var 100.000 russiske krigsfanger i Norge. De bygde blant annet jernbane, og vi har mye å takke dem for. Det døde langt flere russere enn nordmenn på norsk jord i krigen.

Den historiske researchen er viktig for Jacobsen. Kritikerne har hyllet ham for hans evne til å gjøre historien levende for leserne, kanskje først og fremst fordi han evner å gå helt i detalj i praktiske skildringer. I tillegg har han naturen som han tegner opp helt under huden.

RIGELS ØYNE: Tredje bok om Ingrid Barrøy foregår i Norges innland, en roadmovie til fots.
RIGELS ØYNE: Tredje bok om Ingrid Barrøy foregår i Norges innland, en roadmovie til fots. Vis mer

- Jeg bruker å si at jeg hadde en og en halv barndom. Hver sommer dro vi til min mors hjemsted på Helgelandskysten.

LES OGSÅ: Disse andreverdenskrigs-dokumentarene må du få med deg

Ikke uten kvinnene

Feriene i øyriket har gjort Jacobsen i stand til å skildre dunsankinga, årstidene i fjæresteinene, måkeskrik og en værbitt naustvegg med stor troverdighet - og skjerpet hans bevissthet om levekår og fattigdom.

- Jeg vokste jo opp i en treroms på Årvoll, og det var ganske knapt med ressurser. Men det vi hadde var jo rein luksus i forhold til det veiløse småbruket min bestefar bodde på. Det var tilbake til steinalderen, følte vi, og det som ble presentert som ferie, var jo i realiteten en arbeidsleir. På Årvoll var vi vant med en haug med unger, varmt vann i springen og familiens lønning kom jo fast hver måned, uavhengig av vær og vind.

Roy Jacobsen har hus på Solfjellsjøen i Dønna kommune på Helgelandskysten etter sin mor, og bor der flere måneder hvert år.

- På hvilken måte er du inspirert av din mor?

- Dette er ikke et portrett av min mor, jeg jobber ikke slik. Men jeg bruker de historiske rammene, og putter nye mennesker inn. Fiksjonen gjør meg fri, til å gjøre folk mangefasetterte, jeg trenger ikke å tenke på om folk blir såret over det jeg skriver.

- Hvordan preget kystlandskapet øybeboerne, tror du?

- Hele Helgelandskysten er full av små øyer, med ofte bare et par hus på hver øy. Øyboerne måtte være fagarbeidere i vær og vind. Været bestemmer dine muligheter for å tjene penger. Naturen setter betingelsene, og folkene på øyene var naturbarn og elitearbeidere på sitt felt. I dag kunne du tatt hvilken som helst ungdom og plassert dem på en slik øy ett år, og de ville ikke overlevd. Å leve der krever kunnskap om frost, kulde, regn og sol. Kunnskap som har gått tapt.

Jacobsen har studert forskning som viser at verdiene vi har tatt ut av fiske overstiger hundre ganger det vi har tjent på oljen i Norge. Men hvem tok ut overskuddet?

- I hvert fall ikke kystsamfunnene i nord. De var som råvarekolonier å regne.

- Hva var kvinnenes rolle i disse øysamfunnene?

- I snitt tok det 390 timer å utruste en fisker for en sesong, med den velkjente Lofotkista. Det var kvinnenes jobb. Så si at du hadde en mann og to sønner som skulle på fiske, så er du oppe nesten 1200 timers forarbeid. Ingen kom seg på havet uten bakkemannskap. Så skulle gården holdes, maten lages, høyet slås – alt det kom i tillegg.

- Det må ha vært krevende arbeid?

- Ja. Mitt budskap er at ingenting hadde gått uten kvinnene. Det har vært underkommunisert, men like fullt er det helt sant.

LES OGSÅ: Derfor ønsket Hitler at norske kvinner skulle få barn med tyske soldater

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: