Det var omtrent på det tidspunktet hvor Damien hadde gjort samtlige i publikum tårevåte. «Here's a happy song,» sa han fra den lave scenen hvor han sto alene med gitaren sin og spilte for noen heldige utvalgte. Det gikk et kort sekund før han modererte seg. «Well, it's sad at the end, don't worry.»

Og det skal være sikkert og visst. Damien Rice' andre album, 9, er en sånn plate som graver seg inn i sjelen med teskje og pirker i alle sorger du noensinne har følt. Ikke ulikt storebroren O, som også var det perfekte lydsporet til hjertesorg og høstdepresjoner. Platen åpner helt magisk med den stillfarne 9 Crimes, hvor Damien faste duettpartner, Lisa Hannigan, leder an.

Dette er musikk man får gåsehud i ansiktet av. På Rootless Tree får du også knyttede never og en tøylesløs trang til å gaule med når Damien slynger ut sitt refreng So fuck you, fuck you, fuck you/And all that you do. Tekstene er noen ganger nådeløst borrende ned i kjærlighetssorgen og følelsen av tap, andre ganger sveiper han innom seksualitet og sjalusi i en språkdrakt som gjør at briter og amerikanere må leve med at «Parental Advisory»-lappen er klistret på coveret.

Platen er sterk, trist, melankolsk, full av svart humor, selvironi og en oppsiktsvekkende evne til å beskrive kjærlighetens vrangside. Det lyder organisk, ofte får man følelsen av at Damien Rice har tatt med seg Hannigan, Vyvienne Long på cello og en håndfull strykere og slått seg ned i stua di. Der tryller de ut noe av den vakreste musikken du kommer til å høre denne høsten. Han støyer også, når han vil. Drar på når det trengs, med fuzzgitarer og desperasjon i stemmen.

Kanskje tror du at du har nok singer/songwritere i platehylla, men da tar du feil. Du trenger Damien Rice. Hjertet ditt har godt av ham.