Jo da, jeg er nevrotisk. Men jeg er ikke en sånn som sitter i dusjen og gråter og avlyser avtaler, sier Lene Kongsvik med et snev av oppgitthet i stemmen. Det kan være greit å presisere. Dette har hun nemlig snakket om før. Om helseangst og hypokondri og om at det er mye Lene i Wenche med whiplash-krage og nedovermunn. Byr hun på dette i et stort intervju, kommer klippsakene like etterpå. «Lene Kongsvik gråter på bussen» står det da.

Da kan man jo muligens angre litt på egen åpenhet i etterkant når man skal ta den samme bussen hjem en helt vanlig tirsdag og ikke feller en eneste tåre av hverdagsrørthet akkurat den dagen. Og kanskje er det derfor hun ikke er overvettes begeistret for å bli intervjuet sånn generelt?

Men når hun skal stå alene på scenen igjen i egen soloforestilling for første gang på mange år, da er det som forventet at pressen vil ha en bit av henne. Røske henne ut av skrivebobla og tvinge henne til muntlige formuleringer med schwung. Også hun da – som ifølge seg selv «er mye morsommere på mail».

– Altså, det er ikke sånn at det er fryktelig vanskelig for meg eller noe, det er bare at det kan bli litt anstrengt noen ganger, bedyrer Lene som antakelig er topptrent i situasjonen etter nærmere 20 år i aktiv tjeneste som gummifjes og suksesskomiker på scene og tv, men kanskje først og fremst som en slags speiler av hva vi driver med i verdens rikeste – og kanskje rareste – land. «Se! Sånn ser vi ut når vi prøver å være noen vi ikke er, og her er et par typer som gir helt beng i sosiale konvensjoner», viser Lene Kongsvik oss, også ler vi høyt, for er det ikke sånn at vi alle har møtt noen som ligner?