– Hun gir meg skikkelige mammamuskler, får meg til å føle meg sterk, sier Lene om datteren Solveig. FOTO: Astrid Waller. HÅR OG MAKEUP: Sissel Fylling
– Hun gir meg skikkelige mammamuskler, får meg til å føle meg sterk, sier Lene om datteren Solveig. FOTO: Astrid Waller. HÅR OG MAKEUP: Sissel FyllingVis mer

Lene Kongsvik:

– Voksne folk som snakker om å få voksenpoeng: Skjerp dere!

Det var i slutten av trettiårene at «alt» skjedde for Lene Kongsvik. Hun lagde sitt eget show, fikk gjennombrudd på tv og ble mamma til Solveig.

Jo da, jeg er nevrotisk. Men jeg er ikke en sånn som sitter i dusjen og gråter og avlyser avtaler, sier Lene Kongsvik med et snev av oppgitthet i stemmen. Det kan være greit å presisere. Dette har hun nemlig snakket om før. Om helseangst og hypokondri og om at det er mye Lene i Wenche med whiplash-krage og nedovermunn. Byr hun på dette i et stort intervju, kommer klippsakene like etterpå. «Lene Kongsvik gråter på bussen» står det da.

Da kan man jo muligens angre litt på egen åpenhet i etterkant når man skal ta den samme bussen hjem en helt vanlig tirsdag og ikke feller en eneste tåre av hverdagsrørthet akkurat den dagen. Og kanskje er det derfor hun ikke er overvettes begeistret for å bli intervjuet sånn generelt?

Men når hun skal stå alene på scenen igjen i egen soloforestilling for første gang på mange år, da er det som forventet at pressen vil ha en bit av henne. Røske henne ut av skrivebobla og tvinge henne til muntlige formuleringer med schwung. Også hun da – som ifølge seg selv «er mye morsommere på mail».

– Altså, det er ikke sånn at det er fryktelig vanskelig for meg eller noe, det er bare at det kan bli litt anstrengt noen ganger, bedyrer Lene som antakelig er topptrent i situasjonen etter nærmere 20 år i aktiv tjeneste som gummifjes og suksesskomiker på scene og tv, men kanskje først og fremst som en slags speiler av hva vi driver med i verdens rikeste – og kanskje rareste – land. «Se! Sånn ser vi ut når vi prøver å være noen vi ikke er, og her er et par typer som gir helt beng i sosiale konvensjoner», viser Lene Kongsvik oss, også ler vi høyt, for er det ikke sånn at vi alle har møtt noen som ligner?

Mange kommenterer at de har møtt en Wenche eller at de vet om noen som er helt «klin lik» Åsa (den selvforherligende, pompøse rektoren, red.anm.). Men jeg har aldri møtt noen som sier: Dette er meg!

Sånn er det kanskje med karikaturer? De får oss til å fnise henrykt, men å innse at vi selv har hypokondriske, narsissistiske eller beint fram usympatiske trekk, det blir for mye å be om. Så mye selvinnsikt har vi rett og slett ikke. Godt at vi har typer som Lene Kongsvik, som suger til seg tidsånden som en svamp og kryster ut en den ene gærningen etter den andre.

Vi som er utstyrt med litt andre hoder – vi lurer jo på hvordan personligheter som Wenche, Rose, Birgitte og Therés blir til? Og er det sånn at Lene sprer en form for Knausgårdsk angst blant dem hun omgir seg med? En frykt for at hvis man sier noe teit på foreldremøtet, så dukker man opp som en parodi i en Lene Kongsvik-serie?

– Nei, det er ikke sånn at karakterene jeg lager er basert på konkrete personer. Det er mer mennesketyper og fenomener som fascinerer meg. Måten noen snakker på. Så dukker det på en måte opp stemmer i hodet, sier Lene, vel vitende om at det kan høres ut som en form for sykdomsbeskrivelse.

Men det er det altså ikke. Det handler om hvordan kroniske pessimister, alternative forståsegpåere, beinharde tigermammaer og triste botoxfjes først oppstår som språk og stemmer i Kongsviks hode, og at det å skrive ned hvordan de ordlegger seg er det absolutt morsomste hun vet. For aller først er ordet, og dét har Lene i sin makt.

– Det er som skrivende jeg føler meg aller best, ikke som skuespiller. Det er veldig lett for meg å gå i rolle, men det er å skrive jeg synes er aller mest spennende. Det er når jeg skriver, at jeg virkelig opplever mestring, sier kvinnen som evner å legge ansiktet i så mange ulike folder at hun gestalter rundt 20 ulike rollefigurer i det som siden tv-debuten i 2011 er blitt til seks sesonger av ulike Kongsvik-miljøer.

– Jeg var 39 da jeg ble mamma. Jeg må innrømme at jeg ikke var klar for det før, sier Lene Kongsvik. FOTO: Astrid Waller
– Jeg var 39 da jeg ble mamma. Jeg må innrømme at jeg ikke var klar for det før, sier Lene Kongsvik. FOTO: Astrid Waller Vis mer

20 ulike måter å snakke på, bruke fjeset på, bevege seg på. Tre av dem har hennes faste tekstforfattere funnet på, nærmere bestemt de tre mannlige karakterene i Kongsvik-universet: Emo-gutten André, den i overkant kameratslige læreren Steinar og sjefskirurg Gerhard Mowinckel. Resten kommer fra henne selv. Man skulle tro hun gikk i surr, at det ble for folksomt der inne i det tilsynelatende normalt store hodet, men Lene bedyrer full kontroll. Dette kan hun. Her føler hun en ro og en trygghet.

– Hva skjer så videre?

– Når jeg har skrevet en ferdig monolog, mailer jeg til redaksjonen min. Så avtaler vi å prøve med kostyme og maske, også filmer vi litt. Er det morsomt, går vi videre med karakteren, sier Lene. Det betyr at en ny personlighet er født, og at for eksempel sexolog-mamma Anne kommer til å være en kvinne tv-seerne får bli kjent med.

Oppgaven min handler mye om å finne ut hvor det indre trøkket til karakteren ligger. Hva er det de baler med? Hva vil de med livet sitt?

Lene forteller om et knippe betrodde medarbeidere i produksjonsselskapet Seefood som hun stoler fullt og helt på. Et fellesskap der alle vet hva som funker og hva som blir gøy. Om opptaksdager der alt er sånn «bæm, bæm, bæm» og man kommer i mål med det man håpet på, og hele gjengen svever på en bølge av samhold og medgang. Det høres kjempegøy ut. Likevel liker hun aller best å sitte hjemme og skrive for seg selv og avskyr store møter.

– Jeg elsker redaksjonen min, men de må nesten dra meg ut av hula innimellom, forklarer hun.

Hula er skrivepulten hjemme på Oppsal i Oslo. Der får hun los og knar og smir på replikker, språklige særegenheter og formuleringer. I podkasten «Sånn er du» med Harald Eia og Nils Brenna der intervjuobjektene går gjennom en stor personlighetstest, innrømmer hun at hun kan bli «vanvittig gåen av være sammen med andre», samtidig som hun anser seg selv som glad i mennesker.

Hun bekymrer seg mye, og kan avlyse hytteturer dersom hun finner ut at det er flått der, kan hisse seg opp over folk som ikke har evne til å sette fram en kopp kaffe når de får besøk, men samtidig bli rørt av å tenke på hvor godt hun har det i livet. Motsetninger med andre ord. Introvert, ambisiøs og noe nevrotisk, men ingen kald einstøing. Tvert imot lettrørt og familiekjær. Og ettersom hun tenderer mot en engstelig natur og ikke blir spesielt lykkelig av applaus, kan det framstå som et paradoks at hun har søkt mot scenen og tv-skjermen. Eller gjør det egentlig det?

– På noen områder i livet er jeg trygghetssøkende. Men at jobben min til dels er ganske risikofylt og stressende, lever jeg godt med. Jeg har en selvtillit på at jeg kan det jeg driver med. At dette er noe jeg får til, ja faktisk noe jeg MÅ gjøre, sier Lene.

Følelsen av dette MÅ-et har ifølge Lene dukket opp to ganger i livet. Første gang var i møte med Studentteatret på Blindern. Andre gang var da hun ville bli mamma.

Jeg var 26 år da jeg meldte meg på Studentteatret, og jeg husker jeg var den eldste i gruppa. Det fikk bare være, tenkte jeg. Jeg MÅ spille teater.

Da var hun på god vei til å bli akademiker, uten at det vanligvis betyr at livet går i utforbakke. Det var bare det at det var ikke det Lene ville – sånn innerst inne. Det skoleflinke enebarnet fra Oslo Øst hadde i grunn alltid vært tiltrukket av det å stå på scenen. Finne på ting. Lage universer.

– Jeg var kanskje litt nerd? Jeg elsket å lage tegneserier blant annet. Satt på rommet mitt og skrev og tegnet. Det å skape noe, det har jeg alltid vært tiltrukket av. Så er det noe med å gjøre det selv, da vet jeg hvordan det blir og hvordan jeg skal gjøre det, forklarer Lene som innrømmer å ha vært tiltrukket av scenen så lenge hun kan huske, og at hun gjorde det meste ut av det hun fikk av roller på skoleavslutninger og i drama valgfag som hun tok på ungdomsskolen.

Etter endt skolegang på Prinsdal og Hauketo begynte hun på dramalinjen på Nissen der alle de flinke går. Det ga mersmak. To ganger søkte hun Teaterhøgskolen etter endt skolegang, før hun begynte på Blindern og i klassisk universitetsstil «soset litt rundt uten en veldig konkret plan».

– Jeg tenkte som mange gjør, at en utdannelse aldri er bortkastet.

Etter hvert innså hun at hun sto i fare for å bli lektor. Teatervitenskap, nordisk og idéhistorie. Toppkarakterer. Typisk Lene. Heldigvis møtte hun en kvinne som skulle få henne ut på skråplanet igjen. En blondine fra Sykkylven som heter Hilde Louise Asbjørnsen.

– Det var via Studentteatret jeg møtte Hilde. Vi festet veldig bra sammen, og vi hadde lyst til å gjøre ting selv. Hilde var mye tøffere enn meg. Etter hvert kranglet hun oss inn med en forestilling på Smuget. Det ble gjennombruddet, forteller Lene.

Og kort oppsummert sto de to på scenen i over ti år som kabaretduoen Asbjørnsen & Joh., til strålende anmeldelser og trampeklapp landet rundt. Farvel lektorjobb, hei stjernestatus! Og Lene, som er mer Ludvig enn Solan, hvis vi skal tillate oss å forenkle her, selv hun må ha kjent på at det var deilig å lykkes?

– Det var noen helt fantastiske år. At det gikk an å drive det vi gjorde, det var en berusende følelse.

Det skulle komme mer. Mer suksess. På scenen alene og på tv. Men først skulle det komme en uventet følelse til. En følelse av noe hun MÅTTE gjøre, noe hun måtte ha.

Det var det samme trøkket jeg hadde opplevd da jeg kjente at jeg måtte spille teater. Nå måtte jeg bli mamma, sier Lene.

– Jeg var 39 da jeg ble mamma. Jeg må innrømme at jeg ikke var klar for det før, også kan man sikkert si at det var den biologiske klokka og alt det der som jeg blir litt lei av å høre om. Men saken var den at ønsket om å bli mamma kom i forbindelse med noe helt annet, forteller Lene.

Hun hadde ringt en produsent hun hadde stor respekt for, for å spørre litt om råd om veien videre. Hva hennes neste steg burde være etter mange år på scenen som en av to.

– «Har du lyst til å lage eget show?» spurte han. Jeg ble helt slått i bakken. Meg? Alene? Jeg så for meg et møte og noen gode tips. Så «fridde» han, sier Lene og ler. Hun beskriver det som berusende.

Jeg takket ja, og begynte å jobbe mot forestilling, og DA fikk jeg lyst på barn. Det løsnet noe i meg. Det gikk et skred. Jeg tror jeg følte meg uovervinnelig og tenkte at jeg kunne få til alt.

– Det er som skrivende jeg føler meg aller best, ikke som skuespiller. Det er når jeg skriver, at jeg virkelig opplever mestring, sier Lene. FOTO: Astrid Waller
– Det er som skrivende jeg føler meg aller best, ikke som skuespiller. Det er når jeg skriver, at jeg virkelig opplever mestring, sier Lene. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Det gjorde hun i grunn. Det går i et forrykende tempo. Lene står på scenen alene for første gang i showet «Lene for president». Så kommer forespørselen om å lage tv, og Lene synes det høres så gøy ut at hun lager første sesong av «Kongsvik ungdomsskole» med Solveig i magen. Det skulle bli show, tv-gjennombrudd og barn helt på "tampen av trettiårene.

– Jeg gjør alt sent. Jeg er en late bloomer som det heter, sier Lene konstaterende.

Og nettopp det er litt deilig for oss andre dødelige å tenke på, når verden flommer over av fiolintalenter, gründere og politikere som alle er godt i gang med karrieren som tolvåringer – at det finnes kvinner som entrer showbiz med stor suksess i trettiårene og som peaker karrieremessig etter å ha fått barn. Akkurat det å gjøre alt på en gang som gravid, er kanskje ikke å anbefale?

– Det gikk heldigvis bra, helt fram til slutten av svangerskapet, da vi var ferdige med innspilling. Da ble jeg søvnløs. Jeg lå våken de siste ukene før fødsel og ble fryktelig frynsete etterpå. Det var min kneik ved å gå gravid. Alle har sitt. Eller de som får fem barn har kanskje ikke det? I dag er datteren Solveig som hun har med ektemannen Joachim blitt åtte år. Hva slags mamma hun er selv?

– Oi, hjelp. Det er vanskelig. Jeg klarer ikke å se meg selv utenfra på den måten. Der glipper det. Det blir kanskje for nært? Men fy flate, jeg må bare si det. Det å være mammaen til Solveig er et eventyr! Jeg er så forelska i datteren min. Hun er lyset i mitt liv, en stjerne. Hun får fram det beste i meg. Hun gir meg skikkelige mammamuskler, får meg til å føle meg sterk, sier Lene med helt tydelige stjerner i øynene.

Så forteller hun at hun prøver å være en mamma som er påkoblet og til stede, men som samtidig evner å gi datteren plass og rom. At det må være lov å bruke litt tid på å finne ut av seg selv i en gjennomorganisert hverdag som dagens barn lever i.

Barn må få hakke seg ut av «egget» og bli et voksent menneske på egen hånd, i sitt eget tempo. Vi som foreldre kan ikke hjelpe dem ut, selv om det er aldri så fristende. De må gjøre det selv.

Lene ironiserer ikke over hvor stort hun opplevde det å bli mamma. Alvoret og de enorme følelsene som settes i sving. Og hverdagene og alt det morsomme, skeive og rare. Hvor fint det er å være en familie på tre og ha en datter som tåler at mamma sipper seg gjennom visekveld på «Stjernekamp». Som får henne til å flytte fokus fra eget tankespinn, pågående skriveprosjekter eller bare hverdagsstress. Å bli mamma gjorde Lene voksen. Det skulle jo bare mangle, mener hun selv. Skulle hun gå rundt og være en som ikke tok ansvar og som insisterte på at ingen ting hadde endret seg?

– Altså voksne folk som snakker om voksenpoeng. Er ikke det irriterende? Klart du er voksen og driver med voksne ting! Du er dritgammal! Skjerp deg! Du får ikke noe poeng for det der, slår Lene fast og er tilbake med skråblikket vi kjenner igjen. Og voksne folk som koketterer med voksenpoeng får passet sitt påskrevet i høstens forestilling «Rett fra navlen» forblir uvisst. Det handler om at vi alle dypest sett er oss selv nærmest.

– Men jeg ønsker ikke å moralisere heller. Det er ikke sånn at jeg mener at alle må sette seg ned og se alt av hjerteskjærende dokumentarer på tv, gi halvparten av alt de tjener til veldedighet og feire jul med Kirkens Bymisjon. Det er vanskelig! Men jeg tror alle har godt av å prøve å løfte blikket litt.

Selv har hun ambisjoner om å utfordre seg selv litt denne gangen. Ikke lene seg utelukkende på alt hun vet hun mestrer til fingerspissene. Jo da, hun elsker fortsatt å gå inn i roller, men nå skal hun vise mer av seg selv.

– Jeg er jo litt flinkis, ikke sant? Denne gangen må jeg må tørre å vise hals, som regissøren min sier. Det betyr å vise seg sårbar, at man ikke beskytter strupen, sier Lene og viser med en kniv-mot-strupen-illustrerende bevegelse.

– Det å stå i pausene. Holde øyeblikkene. Det syns jeg er dritskummelt. «Men nå er du voksen», sier han. Nå må du tørre mer.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: