IKKE HATT PLASS TIL SINNE: – Jeg har aldri vært sint. Jeg tror ikke jeg har hatt plass til sinne, jeg har hatt så mye sorg i kroppen. Den sorgen med at jeg og mamma aldri klarte å finne hverandre – den kommer alltid til å være der, sier Lillan Bergljot Fredriksen (53) når vi møter henne hjemme i Lierne i Nord-Trøndelag. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway
IKKE HATT PLASS TIL SINNE: – Jeg har aldri vært sint. Jeg tror ikke jeg har hatt plass til sinne, jeg har hatt så mye sorg i kroppen. Den sorgen med at jeg og mamma aldri klarte å finne hverandre – den kommer alltid til å være der, sier Lillan Bergljot Fredriksen (53) når vi møter henne hjemme i Lierne i Nord-Trøndelag. Foto: Geir Dokken/All Over Press NorwayVis mer

Vold Mot Barn

Vokste opp med en mamma som slo

... men først og først og fremst handler Lillians (53) historie om grenseløs kjærlighet.

KK.NO: «Jeg kan nok godt si hun hadde to sterke sider. Den ene siden var snill, selv om jeg ikke kunne komme nær henne. Den andre var som et rasende monster, og det kunne dukke opp når som helst uten noe forvarsel.»

Slik beskriver Lillian Bergljot Fredriksen (53) oppveksten med mamma i sin bok «Ut av mørket».

Først da moren fikk Alzheimer, og hennes gode sider ble mest framtredende, fikk Lillian lov til å gi henne den aller første klemmen – 40 år gammel.

Når vi møter Lillian, forbauses vi av det lette vesenet, av latteren, av hvordan hun ivrig løper opp trappen for å hente et gammelt bilde i svart og hvitt. For det er med underarmer fulle av bleke arr hun viser det fram. Bildet av en mor og en datter. Og alt imellom.

– Det er meg og mamma, det er det første jeg husker av henne. Jeg var tre år, hun tok meg med på kafé, og etterpå tok vi dette bildet i fotoboks. Jeg har hatt det under hodeputa i alle år. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sett på det, sier Lillian og smiler raskt.

Som en trøst?

– Ja. Jeg visste jo aldri når det ble vondt igjen. Og da var det et godt minne å ha, sier Lillian.

MED LIVET FORAN SEG: Lillian, tre år gammel, fra da hun fortsatt bodde på barnehjem. Heller ikke de fem årene hun bodde her, var slik de burde være for en liten jente. I voksen alder har Lillian fått en uforbeholden unnskyldning og en økonomisk oppreisning fra Trondheim kommune for de fem årene hun var under barnevernets omsorg og bodde på barnehjem. I 2011 fikk hun også billighetserstatning for tiden hun var under morens omsorg. Foto: Geir Dokken / All Over Press Norway
MED LIVET FORAN SEG: Lillian, tre år gammel, fra da hun fortsatt bodde på barnehjem. Heller ikke de fem årene hun bodde her, var slik de burde være for en liten jente. I voksen alder har Lillian fått en uforbeholden unnskyldning og en økonomisk oppreisning fra Trondheim kommune for de fem årene hun var under barnevernets omsorg og bodde på barnehjem. I 2011 fikk hun også billighetserstatning for tiden hun var under morens omsorg. Foto: Geir Dokken / All Over Press Norway Vis mer

LES OGSÅ: - Sykdommen har stjålet minnene om oss

Vold mot barn

Dette er en historie du ikke vil høre. Det er en historie om vold mot barn, om foreldre som slår sine forsvarsløse små. Ifølge Redd Barna er det et av Norges mest underkommuniserte samfunnsproblemer. Mørketallene er store, men dette vet vi:

Titusenvis av barn vokser opp med vold i nære relasjoner. I en serie om temaet i VG i 2010, ble tallene tydeliggjort på denne måten: Hver uke blir et barn mishandlet så grovt at det må legges inn på sykehus. Annenhver måned, i Norge, blir et barn under tre år drept eller mishandlet til døde av en av sine nærmeste, står det på VG.no. 

I en undersøkelse fra 2012, oppga fem prosent at de som barn hadde opplevd alvorlig fysisk vold som å bli slått med knyttneve, sparket eller banket opp. I første halvdel av 2014 var det nesten fem anmeldelser daglig av vold mot barn under 18 år.

Det første slaget husker hun ikke. Men ifølge Lillian begynte moren hennes å slå henne jevnlig fra hun var fem år gammel. Til da hadde hun tilbrakt livet på barnehjem, plassert der bare sju dager gammel. Lillians far var ute av bildet allerede før Lillian ble født, og uten noen å støtte seg på, var Lillians mor avhengig av å jobbe for å kunne klare seg.

Men når Lillian er fem, bestemmer moren seg for å få tilbake omsorgen, og får en arbeidsgiver, en velansett mann i bygda, til å ringe barnevernet og gå god for at hun vil gi datteren et godt hjem. Tre år tidligere har barnevernet anbefalt at Lillian ikke bør bringes tilbake til moren, allerede har de hentet Lillians halvbror, den gangen ni år gammel. Men etter denne ene telefonsam­talen i 1965, er barnevernet fraværende i Lillians oppvekst.

LES OGSÅ: Mamma ga meg bort

Måtte lokkes opp fra kjeller med hvite danseskøyter

Som i så mange av tilfellene med volds­utsatte barn er det i ettertid vanskelig å bevise voldshendelsene. Men dette er slik Lillian husker en av episodene, fra da hun var ti år gammel:

– En dag jeg kom hjem fra skolen fløy hun på meg og beskyldte meg for å ha tatt noen nøkler. Jeg sa at jeg ikke visste noe om dem, men jeg fikk en god runde likevel. Under en treluke i gulvet hadde vi en liten jordkjeller. Jeg husker ikke hvordan hun fikk meg ned der. Det var helt mørkt og jeg kunne ikke stå oppreist, så jeg satte meg ned med knærne oppunder haka.

– Etter en stund hørte jeg stemmene til tante Elsa og onkel Odd. Jeg turte ikke komme opp, så tante Elsa måtte lokke med at jeg skulle få hvite danseskøyter som jeg hadde ønsket meg. Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde sittet der.

SNAKKET ALDRI OM DET: Tausheten etterpå, var det verste ved å bli slått:  – Det var som om hun glemte det. Jeg ble veldig fortvilet, for jeg hadde jo lyst til å prate om det. Men det var som om ingenting hadde skjedd, sier Lillian.
 Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway
SNAKKET ALDRI OM DET: Tausheten etterpå, var det verste ved å bli slått: – Det var som om hun glemte det. Jeg ble veldig fortvilet, for jeg hadde jo lyst til å prate om det. Men det var som om ingenting hadde skjedd, sier Lillian. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway Vis mer

Hvordan vil et barn som utsettes for mishandling skille seg ut? Tine Jensen, forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), trekker fram fire områder mishandling ofte gir seg utslag i hos barn: 

– De kan utvikle aggresjon, atferdsproblemer og dårlige sosiale ferdigheter. De kan ha problemer i relasjoner til andre mennesker, de kan ha traumerelaterte problemer, som posttraumatisk stress, angst og depresjon og ofte har de et dårligere egenverd og selvbilde, oppsummerer Jensen.

LES OGSÅ: Slik ble livet hennes etter overgrepene

Ville bare være lik alle andre

Når Lillian begynner på skolen, er hun ren og pen i tøyet, i sekken ligger alltid gode nistepakker. Utad kan alt virke i skjønneste orden. Å fortelle noen at det ikke er det, er aldri et alternativ.

– Du vil bare være lik alle andre. Men du blir annerledes uansett, du blir den rare ungen som ikke passer inn. Jeg var så sjenert, turte ikke snakke eller vise hva jeg kunne. Jeg prøvde å bli med i leken, men fikk alltid nei.

– Etter å ha fått en venninne i første klasse som stjal, begynte jeg også å stjele. Da ble jeg den tøffe, litt viktige. Jeg visste jo at ingen så opp til meg. Men det var det lille halmstrået jeg hadde, forteller Lillian.

I femte klasse kalles hun inn til skolepsykolog, ettersom hun stadig faller ut i timene og forsvinner inn i sin egen verden. Rapporten konkluderer med at dette er «En pike med stor prestasjonsangst, som hindrer henne i å utnytte sine evner. (…) Hun bør få faglig støtte, men hennes hemning bør man ta meget hensyn til. Dette gjøres ved å redusere angsten, be henne tenke seg om, bruke tid, ingen bemerkninger om at hun er dum eller tungnem, noe som lett kan forekomme blant barna og også hjemme.»

Men det forandrer ingenting. Etter episoden med jordkjelleren, tok en nabo henne med til en lege, som ser de mange gule og blå merkene på den tynne kroppen, som konstaterer mishandling, som ser den gjenknepne munnen når han spør om hun blir slått. Men det forandrer ingenting. 

ARR: Da Lillians to døtre kom i tenårene, hadde hun plutselig ingen å ta vare på lenger. Å bli kjent med seg selv igjen da, gjorde bare vondt - og for å få utløp for den psykiske smerten, begynte hun å skade seg selv. I dag er arrene bare bleke minner fra den vonde tiden.  Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway
ARR: Da Lillians to døtre kom i tenårene, hadde hun plutselig ingen å ta vare på lenger. Å bli kjent med seg selv igjen da, gjorde bare vondt - og for å få utløp for den psykiske smerten, begynte hun å skade seg selv. I dag er arrene bare bleke minner fra den vonde tiden. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway Vis mer

LES OGSÅ: - Jeg skilte meg ut og det fikk konsekvenser

Moren var også snill og raus

Så er det også slik at denne historien om vold også handler om grenseløs kjærlighet. For når slutter et barn å  ønske seg elsket? Når Lillian hentes opp av kjelleren, hva tenker hun? Det eneste hun ønsker, men som hun ikke får, er å krype opp i fanget til mamma. 

– Som barn tilgir du hele tida. Du tilgir så det er helt vanvittig. Du er bare glad for at alt er over og for at den personen du bor sammen med er blid og vanlig igjen. Mamma var kjempesnill og raus på mange områder. På gode dager var hun humoristisk, spilte gitar og sang, forteller Lillian.

Denne grenseløse lojaliteten er velkjent for forsker Tine Jensen.

– Barn er prisgitt voksne. De kan ikke bare velge å flytte. Og en mor som slår, gjør ikke bare det. Derfor er det fullt mulig å både elske og hate den som slår. Barn vil også fort relatere volden til at det er dem det er noe galt med, poengterer Jensen.

I mennesker ligger også en utrolig evne til å klare seg. For løvetannbarna, med en livskraft som sprenger seg gjennom alt, er det spesielt én ting som går igjen, ifølge Jensen: De har alle hatt en bestemor, en tante, en lærer eller en annen voksen person de har funnet støtte hos og får tillit til.

For Lillian er det tante Elsa som bærer henne gjennom, hun bor noen mil unna med mann og barn og ofte er de på besøk. Det gir uvurderlige blaff av stabilitet. Også er det mormor i det rødmalte huset på toppen av en ås, som er raus med klemmer og nærhet og som sier det igjen og igjen til Lillian. «Du kan bli hva du vil, jenta mi. Du klarer deg.»

Ganske tidlig begynner Lillian å få forvarsler om når moren er i dårlig humør. Da går hun ut i skogen og finner kongler å leke med, klatrer i trær, undersøker maurtuer. Eller bare ligger på bakken og ser skyene drive forbi.

LES OGSÅ: Slet med sjenanse og tvangstanker - men læreren så gullet i Zahid Ali

Var livredd for å bli som sin egen mor

Når Lillian er 13 år, slutter moren å slå, etter en episode der Lillian forsøker å slå tilbake. Hun er likevel i fritt fall i tenårene, stjelingen eskalerer, hun haiker rundt på måfå, er borte flere dager av gangen. Allerede som tiåring har Lillian bestemt seg for aldri å bli mor, er livredd for å bli som sin egen. De få gangene hun leker med dukker, river hun føtter og armer av dem og gir dem juling.

17 år gammel blir hun likevel gravid. Opp i henne velter all den kjærligheten hun selv aldri har fått. Å dra tilbake til EC Dahls Stiftelse sammen med sin mor, der hun fødte henne 17 år tidligere, føles spesielt.

– Jeg tror nok hun innerst inne visste at hun ikke hadde gitt meg det jeg trengte, sier Lillian. 

Men så kommer Kine. For første gang ser Lillian noe i morens ansikt idet hun får barnebarnet opp i armene. Noe mykt rundt munnen. Det ligner kjærlighet. I sengen gråter Lillian av lykke.

Seks år senere får hun enda en datter, Tina. Men hvordan bli en god mor, når man selv aldri har opplevd en?

– Jeg tror ikke oppveksten har preget meg som mamma. Jeg tror jeg har fått med meg gode ressurser fra tante Elsa, der så jeg hvordan et familieliv skulle være. Å bli mamma i så ung alder er ikke å anbefale, men for meg var det fantastisk. Jeg hadde behov for å ta vare på noen, for da glemte jeg meg selv, forteller Lillian.

Datteren Kine Fredriksen (35) sier dette om sin mor og mormor:

– Mamma har vært veldig sterk og omsorgsfull. Hun har alltid sagt hun har elsket oss, og vist det. Jeg har bestandig skjønt at mamma ikke hadde det bra da hun vokste opp. Hun fortalte aldri at hun ble slått, men jeg hørte jo hvor stygg mormor kunne være i munnen mot mamma, så jeg la to og to sammen, sier Kine.

UT AV MØRKET: Lillians siste bok, "Ut av mørket", kom ut i fjor. Tidligere har hun også gitt ut flere barnebøker i serien om Huldra og LitjKari. Nå er hun i gang med ny bok og bruker også stadig mer av tiden på å male.  Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway
UT AV MØRKET: Lillians siste bok, "Ut av mørket", kom ut i fjor. Tidligere har hun også gitt ut flere barnebøker i serien om Huldra og LitjKari. Nå er hun i gang med ny bok og bruker også stadig mer av tiden på å male. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway Vis mer

LES OGSÅ: Nikitasjefen ble mamma som 15-åring

«Ikke gå fra meg. Du må passe på meg.»

I 18 år klarer Lillian å holde et skadet følelsesliv i sjakk, og framstår som blid og utadvendt. Men barna er de eneste som når helt inn, som hun klarer å ha nærhet til. Når eldstejenta flytter ut i 1999 og den yngste bruker mye tid med venner, er det som om alt som har vært innestengt nå skal ut. For å få utløp for smerten, begynner hun å kutte seg når hun er alene.

– Det var ingen som trengte meg lenger, ingen jeg måtte ta vare på. Å bli kjent med meg selv igjen da … Det gjorde bare forferdelig vondt å være meg, sier Lillian stille.

Det er en sen kveld på en fest hun bestemmer seg for å gjøre slutt på alt, skjærer seg med barberblader hun finner på badet og blir funnet i en pøl av blod. I hui og hast fraktes hun til sykehuset. På lukket avdeling møter hun igjen døtrene sine, med dype sår under bandasjene. Men den største smerten er at hun har brutt sitt eget løfte: Hun har gjort sine egne barn vondt.

Når kan et liv ta en ny vending? I tre år går Lillian i terapi. For første gang forteller hun døtrene om oppveksten. Jobber seg gjennom skammen hun har overfor dem, prøver å lære seg å leve med sorgen over at hun og moren aldri har fått det til, lærer seg å fokusere på de fine små tingene, på det som får henne til å smile.

Også forholdet til moren skal komme til å snu. Etter en lengre periode uten kontakt, oppsøker hun moren og finner henne forkommen i hennes egen leilighet. 75 år gammel har hun begynnende Alzheimer. I det kalde, mørklagte rommet – for strømmen er tatt, hører Lillian moren si ordene hun selv aldri kunne si som liten: «Ikke gå fra meg. Du må passe på meg.»

Lillian skaffer moren en plass på et eldrehjem, der hun besøker henne så ofte hun kan. Med sykdommen er det som om morens gode sider trer tydeligere fram. Og en dag tar Lillian mot til seg og gir henne en rask klem. Selv om det først og fremst føles godt, renner det også noen tårer. Over den aller første klemmen, 40 år gammel.

LES OGSÅ: - Vi klarer uendelig mye mer enn vi tror, mener Cecilie Skog

Har brukt mye tid på å tilgi

Mens moren forsvinner inn i glemselen, setter Lillian seg ned for å huske, for å forstå, for å skrive historien om sitt liv. Selve skrivingen går lett. Men om nettene kommer marerittene.

Gradvis fylles bildet ut. Fra Riksarkivet får hun utlevert alle de dokumentene som finnes om henne og moren. Og hun snakker med tante Elsa, som blant annet kan fortelle at de brå humørskiftene er noe Lillians mor har hatt helt fra ungdommen av. Både tanten og moren måtte ut og jobbe allerede før tenårene, da deres far forlot kone og seks barn. Senere i livet skal også bitterheten over å ha blitt forlatt av begge sine barns fedre, ha vokst seg stor.

I sum konkluderer Lillian for seg selv med at hennes mor kan ha vært syk helt siden barndommen. Og at hun kanskje likevel ikke hatet datteren slik hun så ofte opplevde det – men at hun hatet seg selv og sitt liv. En dag kjenner Lillian det, som en lettelse i kroppen:

– Jeg har brukt mye tid og krefter på å tilgi mamma. Jeg har tilgitt mye underveis, men den dagen du kjenner det, at du ikke lenger har den bitter­heten i kroppen … det er da du har klart det, sier Lillian.

LILLIANS TRYGGE HAVN: Med sin samboer Ketils urokkelige støtte, åpnet Lillian nylig «Lillian's lune rede. Atlier & krimskramseri», der hun foruten å skrive på en ny bok, også maler og lager annen kunst hun selger.  
 – Jeg har aldri trodd at jeg skulle våge å starte opp noe slikt, for jeg sliter jo den dag i dag med at jeg ikke holder mål. Men takket være Ketil så begynner jeg å få litt troen på meg selv, sier Lillian.
 Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway
LILLIANS TRYGGE HAVN: Med sin samboer Ketils urokkelige støtte, åpnet Lillian nylig «Lillian's lune rede. Atlier & krimskramseri», der hun foruten å skrive på en ny bok, også maler og lager annen kunst hun selger. – Jeg har aldri trodd at jeg skulle våge å starte opp noe slikt, for jeg sliter jo den dag i dag med at jeg ikke holder mål. Men takket være Ketil så begynner jeg å få litt troen på meg selv, sier Lillian. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway Vis mer

Vokste opp med en mamma som slo

Så kanskje er det slik at dette ikke først og fremst er en historie om vold mot barn eller om tilgivelsens kraft. Men om menneskets utrolige evne til å ta det onde med det gode. Om menneskets ufattelige kjærlighetskapasitet. I boken om sitt liv, «Ut av mørket», skriver Lillian:

«Jeg sto alene og var svak, men tross alt dette forferdelige, fant jeg min styrke. Lidelsene jeg gjennomlevde gjorde at jeg ble fylt med empati. Det til stadighet å høre at jeg var dum, gjorde at jeg ble klokere. Sorgen som fylte kroppen min, snudde jeg om til glede, gråten snudde jeg om til latter. Jeg lærte meg å elske fordi jeg alltid hadde savnet det selv.»

15 år er gått siden Lillians mor fikk Alzheimer. Hun bor nå på helsetunet rett i nærheten, der Lillian besøker henne nesten daglig. De har hatt sin beste tid sammen etter at hun ble syk. I så mange år har Lillian tatt vare på andre, men nå er hun klar for å ta vare på seg selv.

Sammen med sin samboer Ketil, som hun møtte i 2009 og beskriver som endelig å komme i havn, ser hun fram til å få bruke mer tid i skogen, som hun så mange ganger søkte tilflukt i som barn. Til å slå opp en lavvo, sitte ved bålet, se skyene drive forbi – og som hun sier med lett stemme, men som har tatt et helt voksenliv å bli:  «Å bare være fri».

KK gjør oppmerksom på:

Grunnet sin alzheimerdiagnose har Lillians mor ikke kunnet benytte sin tilsvarsrett. Begge Lillians døtre har lest gjennom og godkjent saken, det har også hennes halvbror, Odd Arvid Jenssen, som har denne kommentaren:

– Jeg er godt kjent med det Lillian forteller i dette intervjuet og tror på hennes historie, sier Jenssen.

KK har også vært i kontakt med Lillians fetter, sønn av Lillians tante Elsa, som har Alzheimer, og onkel Odd, som er død. Fetteren har godkjent vår omtale av foreldrene i artikkelen.

I 2009 fikk Lillian en uforbeholden unnskyldning og en økonomisk oppreisning fra Trondheim kommune for de fem første årene hun var under barnevernets omsorg og bodde på barnehjem.

I 2011 fikk hun billighetserstatning (I dag kalt rettferdsvederlag) for tiden hun var under morens omsorg.

Saken kan også leses i KK11, som er i salg fra fredag 13. mars.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: