KK.NO: «Jeg kan nok godt si hun hadde to sterke sider. Den ene siden var snill, selv om jeg ikke kunne komme nær henne. Den andre var som et rasende monster, og det kunne dukke opp når som helst uten noe forvarsel.»

Slik beskriver Lillian Bergljot Fredriksen (53) oppveksten med mamma i sin bok «Ut av mørket».

Først da moren fikk Alzheimer, og hennes gode sider ble mest framtredende, fikk Lillian lov til å gi henne den aller første klemmen – 40 år gammel.

Når vi møter Lillian, forbauses vi av det lette vesenet, av latteren, av hvordan hun ivrig løper opp trappen for å hente et gammelt bilde i svart og hvitt. For det er med underarmer fulle av bleke arr hun viser det fram. Bildet av en mor og en datter. Og alt imellom.

– Det er meg og mamma, det er det første jeg husker av henne. Jeg var tre år, hun tok meg med på kafé, og etterpå tok vi dette bildet i fotoboks. Jeg har hatt det under hodeputa i alle år. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sett på det, sier Lillian og smiler raskt.

Som en trøst?

– Ja. Jeg visste jo aldri når det ble vondt igjen. Og da var det et godt minne å ha, sier Lillian.