Solveig Kloppen

- Vondt at alle mine livsvitner er borte

TV-profil Solveig Kloppen legger ikke skjul på at hun er livredd for å oversnakke om sorgen.

FOTO: Agnete Brun, STYLING: Kjersti Andreassen, HÅR OG SMINKE: Mette Johrde
FOTO: Agnete Brun, STYLING: Kjersti Andreassen, HÅR OG SMINKE: Mette Johrde Vis mer
Publisert

Solveig Kloppen setter seg ned på det blomstrete sengeteppet, der ektemannen Kjartan (51) og tenåringsbarna Albert (16) og Klara (13) allerede sitter. Ut ifra sengeteppets blomstermønster, og hvor slitt det framstår, er hun overbevist om at det ble lappet sammen en gang på 1970-tallet.

Sønnen dypper en slapp pommes frites-strimmel i en kladd med ketsjup, som han akkurat har dandert ut over en opprevet, brun papirpose. Det lukter innestengt. ­Solveig ser for seg den gamle damen bak den massive kontorpulten ved hotellresepsjonen et par etasjer ned.

STILLE SAMMEN: Datteren Klara og ektemannen Kjartan på interrailturen i sommer. FOTO: Privat
STILLE SAMMEN: Datteren Klara og ektemannen Kjartan på interrailturen i sommer. FOTO: Privat Vis mer

Den gamle damen ser like utstoppet ut som fuglene på veggen. Hun har drevet hotellet familien bor på i Sveits, siden 1972, og Solveig er overbevist om at hun heller ikke har pusset opp siden den gang hotellet ble åpnet.

Solveig Kloppen (51) er på interrail med mann og barn gjennom Europa. Kalenderen viser fellesferie, og nå er hun verken programleder eller komiker. Nå er hun mamma og ektefelle. På familieferie. I det som framstår som verdens dyreste land.

Vi ble plutselig litt gjerrige, fordi Sveits er så ­utrolig dyrt! Derfor ble det McDonald’s på den nedslitte dobbeltsengen fra 70-tallet, forteller en lattermild Solveig da vi møter henne noen uker etter togturen.

MORKENT: Selv balkongen på hotellet, med utsikt over Matterhorn, var så morkent at Kloppen-klanen ikke turte å gå på den. FOTO: Privat
MORKENT: Selv balkongen på hotellet, med utsikt over Matterhorn, var så morkent at Kloppen-klanen ikke turte å gå på den. FOTO: Privat Vis mer

Men akkurat i dette øyeblikket, med Solveig og Kjartan side om side med tenåringsbarna i en morken dobbeltseng med utsikt over det spektakulære fjellet Matterhorn, står for tobarnsmoren som et av de beste på lenge.

– Det var rett og slett skikkelig fint! Både det at vi alle fire satt sammen på sengen, men også at barna var så ­omstillingsdyktige.

FAMILIEFERIE: Solveig er redd for at sommerens familieferie kanskje ble den siste med barna, ettersom Albert og Klara begynner å bli store. FOTO: Privat
FAMILIEFERIE: Solveig er redd for at sommerens familieferie kanskje ble den siste med barna, ettersom Albert og Klara begynner å bli store. FOTO: Privat Vis mer

Solveig lukker øynene og leter etter ordene. Det er som om hun er tilbake på hotellrommet i Sveits.

– Barna omfavnet det å sitte på et morkent sengeteppe fra 70-tallet med drittmat sammen med oss foreldre. Det var definitivt et av sommerens høydepunkter, sier hun rørt.

TOGIDYLL: Solveig og sønnen Albert under en liten høneblund på toget gjennom Europa. FOTO: Privat
TOGIDYLL: Solveig og sønnen Albert under en liten høneblund på toget gjennom Europa. FOTO: Privat Vis mer

Vi møter henne på Hønse-Lovisas hus ved Akerselva. Det lille, røde trehuset ved den yrende fossen midt i hjertet av hovedstaden, som på starten av 1800-tallet fungerte som sagmesterbolig. Her sitter det mye historie i veggene. Men også utenfor, blant dem som møtes over en kaffe ­eller et vaffelhjerte, mens høstsolen varmer i ansiktet. Solveig går for en iskald Cola Zero med isbiter.

– Jeg håper ikke at dette blir nok et «Solveig snakker ut om sorgen»-intervju, sier hun og ler en unnskyldende latter.

Hun børster bort en usynlig smule fra de rosa kordfløyelsbuksene. Det klirrer av isbiter idet hun løfter ­glasset opp fra bordet.

– Det har vært fint å være åpen om sorgen, og det har heller ikke vært vanskelig for meg å prate om det. Men jeg orker bare ikke at folk skal tenke: «Nei, men guri, skal hun snakke ut om sorgen igjen. Hun har jo ikke gjort noe annet de siste fem årene!»

HØYDEPUNKT: I sommerferien dro Solveig og kjernefamilien på togtur gjennom Europa. Det skulle bli et minne for livet. FOTO: Agnete Brun
HØYDEPUNKT: I sommerferien dro Solveig og kjernefamilien på togtur gjennom Europa. Det skulle bli et minne for livet. FOTO: Agnete Brun Vis mer

Sorgen Solveig refererer til, handler om moren som døde av kreft i 2017, storesøsteren Kathrines selvmord seks uker senere og farens død tre år etter det.

Jeg forsikrer henne om at vi ikke trenger å snakke mer om sorgen, men begge vet at det er uunngåelig. Det er bare et tidsspørsmål før tematikken nok en gang kommer opp. Men først vil jeg vite mer om den strabasiøse interrailturen familien Kloppen-Bjånesøy la ut på noen uker tidligere.

– Jeg var litt spent i forkant, i og med at barna ­begynner å bli så store, og at vi kanskje ikke akkurat er de gøyeste å henge med. Men på slutten av ferien sa ­Albert at det var den fineste ferien vi hadde hatt sammen!

Solveig setter i sitt velkjente, varme smil.

Etter 11 dager på togtur, med podkast på øret, stille stunder sammen og mye titting ut av togvinduet, møttes storfamilien på 28 personer for én uke i fellesferien i ­Toscana i Italia.

– Ettersom barna er blitt så store, er det ikke så ofte at man deler rom med dem lenger. Bare det at vi hadde flere overnattinger der vi bodde på firemannsrom, gjorde at vi foreldre fikk sneket oss til en type nærhet vi ikke får like ofte lenger. Det er veldig, veldig fint og føles dyrebart.

Dette intervjuet er hentet fra KK nr. 21 som er i salg fra fredag 14. oktober.
Dette intervjuet er hentet fra KK nr. 21 som er i salg fra fredag 14. oktober. Vis mer

Solveig minnes familieferier fra sin egen barndom, men husker ikke at hun var med foreldrene på ferier etter fylte 15.

– Det var jo også fordi de bare dro på hytta. Kjartan og jeg har innimellom mulighet til å kunne ta dem med på gøyale, litt dyrere turer, og da sier vel kanskje ikke ­barna nei til det.

Hun blir med ett ettertenksom.

– Men kanskje var dette den siste sommeren vi var sammen på ferie bare oss, på den måten?

Til tross for at det er noen år igjen, har Solveig allerede begynt å se for seg hvordan det skal bli når barna flytter ut av hagebyen på Tåsen.

– Jeg begynner å grue meg litt til det. Jeg skjønner ikke helt hva Kjartan og jeg skal holde på med da. Vi må finne opp oss selv på nytt igjen, tror jeg!

– Man må finne noen nye fellesprosjekter?

– Det må man!

Solveig ramser opp:

– Vi pusset opp i fjor, så det er vi ferdig med. Vi har hage, men det er grenser for hvor mye man kan holde på der, for den er ikke så stor. Hvem er vi, liksom? Er vi folk som går på jazzkonsert? Går vi fra hytte til ­hytte? Jeg vet ikke.

Hun snakker på inn- og utpust, men samtidig med det rolige og varme toneleiet vi har hørt mange ganger før, både i podkaster og gjennom tv-skjermen de siste tiårene.

– Det kjedelige er jo om man ender opp med å sovne på sofaen eller bare jobbe mer!

– Er du og Kjartan forskjellige med tanke på grense­setting overfor barna?

– De gjør som tenåringer skal gjøre: utfordrer oss. Men Kjartan og jeg er ganske enige om hvor grensene går. Vi kan ha noen krangler, hvis den ene har sluppet opp uten at den andre er informert eller at det har vært en diskusjon i forkant. Det er vel ingen av oss så glad i.

Solveig er overbevist om at barna ville ha utpekt henne som den som kan være hakket strengere enn ektemannen.

– Men jeg prøver å ikke være så rigid. Ikke bare være streng for å være streng. Jeg lytter til argumentene barna har, og kan godt gi meg etter hvert om argumentene de kommer med, er gode nok. Det føler jeg var ­annerledes med mine foreldre.

– Hvordan da?

– Vi er mye tettere på barna våre enn det mine foreldre var overfor oss. Jeg levde mitt eget liv, jeg. Så lenge jeg sto opp om morgenen og gjorde det bra på skolen, blandet ikke foreldrene mine seg noe særlig.

Hun mener at det var på både godt og vondt.

Vi som er foreldre i dag, er ­redd for å slippe barna ut i den virkelige verden. Jeg tror nok at vi beskytter dem litt for mye.

HARDTARBEIDENDE: Solveig Kloppen hadde hele tre jobber ved siden av skolen i tenårene. Derfor nekter hun å selge doruller på vegne av barna for en eventuell russebuss. FOTO: Agnete Brun
HARDTARBEIDENDE: Solveig Kloppen hadde hele tre jobber ved siden av skolen i tenårene. Derfor nekter hun å selge doruller på vegne av barna for en eventuell russebuss. FOTO: Agnete Brun Vis mer

Det hendte ofte at unge Solveig var skoleflink på ­dagtid og natterangler etterpå – uten at foreldrene fikk med seg sistnevnte.

– Jeg var på fest og holdt på med mitt, jeg også, uten at foreldrene mine visste så mye om det. Jeg var flink og flittig ved siden av. Hvis de fant røykpakke i lomma, sa jeg bare at det var venninnen min sin. Den klassiske unnskyldningen der. Jeg kunne alle triksene, sier hun og ler.

Ved siden av skolen hadde Solveig hele tre jobber.

– Jeg jobbet i kiosken, trente håndballjenter og hadde vaskejobb.

Hardtarbeidende har hun alltid vært. Men når hun må jobbe som dorullselger på vegne av barna, da setter hun foten ned.

– Den dagen barna eventuelt snakker om å skulle bli russ, kommer jeg ikke til å finansiere russebuss. Heller ikke salg av doruller. Jeg føler at det dorullkjøret er så tåpelig.

Solveig forteller om da en familievenn nylig kom ­kjørende med en sekk med doruller på døren.

– Vi hadde kjøpt en sekk av ham, og så fikk han en sekk tilbake som han hadde kjøpt av oss. Det var helt meningsløst! Jeg gidder ikke selge flere doruller nå, det må barna gjøre selv, sier hun oppgitt, men likevel med en god dose kjærlighet.

– Er du en sånn mor som kommer til å bli med barna og «rulle» om de skaffer seg russebuss?

Solveig ser på meg som om jeg har falt ned fra månen.

– Å, guri malla, det skal jeg aldri gjøre! Selv om jeg helt sikkert hadde syntes at det var gøy. Men det skal jeg bare ikke gjøre. Kjenner jeg Albert rett, ville han aldri ­invitert meg med og «rulle» med bussen, heller.

– Hvorfor vil du ikke det?

– Det handler ikke om at jeg blir flau, men akkurat det med å prøve å være yngre og kulere enn det man er, nei, da kjenner jeg at skammen kommer og tar meg!

Hun tviler også på at ektemannen Kjartan kommer til «å rulle» med en eventuell russebuss.

– Da blir han vel den eneste uten foreldrene til stede …

Morsinstinktet i Solveig murrer.

– Men det er klart, skal alle andre foreldre rulle, så …

– Nei, nå har jeg tre år på å forsøke å få Albert til å innse at russebuss ikke er gøy!

I august i år feiret Solveig og Kjartan 17 år som ­ektepar. Bryllupet sto på Austevoll i Hordaland, der den ­tidligere Dagbladet-journalisten Kjartan vokste opp.

Solveig falt for den lune, men skarpe vestlandshumoren, hans sindige væremåte og underfundige vesen. Med ­Kjartan tar samtalen aldri slutt, og de er gode på å være rause mot hverandre.

Solveig og Kjartan hadde kjent hverandre i mange år før amors piler skjøt fart, og selv om Solveig iherdig ­forsøkte å spleise ham med en venninne, var det altså henne han var interessert i. Ikke venninnen.

Og det er nettopp her jeg ikke klarer å unngå å hente fram sorgen igjen. For hva gjør man om man mister tre av sine aller nærmeste familiemedlemmer i løpet av tre år uten å ha noen å lene seg på?

Å MISTE SEG SELV: Solveig Kloppen mener at sorgen gjør at man mister den man opprinnelig er, og at man blir en annen utgave av seg selv. FOTO: Agnete Brun
Å MISTE SEG SELV: Solveig Kloppen mener at sorgen gjør at man mister den man opprinnelig er, og at man blir en annen utgave av seg selv. FOTO: Agnete Brun Vis mer

For Solveig ble barna, venner, kolleger og, naturlig nok, ektemannen Kjartan svært viktige støttespillere i sorgen.

– Jeg er imponert over hvordan han har klart å stå der som en klippe. Kjartan har vært nødt til å tåle ganske mye fra meg. Det er ikke lett å være pårørende til pårørende. Være nær en som er i sorg. Sorgen er ikke alltid vakker, og det har definitivt vært krevende for ham, sier programlederen.

Hun mener at sorgen gjør at man mister den man opprinnelig er, og at man blir en annen utgave av seg selv.

– Det gjorde kanskje at Kjartan etter hvert ble litt redd også.

– Hvordan da?

Kanskje han lurte på om jeg kom til å være sånn for alltid. Jeg ble sint og urimelig. Irritabel. Jeg turte ikke å kjenne ordentlig etter. Åpne døren inn til det mørke rommet. Etter hvert dyttet Kjartan meg i riktig retning, slik at jeg fikk hjelp. Noe jeg mener var helt essensielt.

– Hvis du ikke hadde hatt Kjartan i den situasjonen, hvordan tror du livet hadde sett ut?

– Det er egentlig helt umulig å forestille seg. Nå er jeg den eneste igjen av den opprinnelige familien. Av kjerne­familien. Jeg er veldig glad og takknemlig for at jeg har min egen lille gjeng. Det er vanskelig å si hvordan det ville vært uten dem.

– Føler du på en ensomhet nå som du er den eneste igjen av din opprinnelige kjernefamilie?

– Nei, jeg føler meg ikke ensom. Jeg føler at jeg er ­omringet av folk som elsker meg og som vil meg vel. Men jeg kjenner på akkurat det med å ha mistet alle mine livsvitner. Det er vemodig og trist. Jeg skulle jo ønske at det ikke endte sånn.

Nå har hun ikke lenger noen å spørre om spesifikke episoder eller hendelser fra for eksempel barndommen.

– Det er ingen som kan fortelle meg hvordan det var. Alle som kunne fortelle, er borte, så da må jeg skape meg egne sannheter etter hvert, da, sier Solveig og ler slik bare hun kan når hun snakker om tapet av sine aller næreste.

– Går du jevnlig til psykolog?

– Nei. Men jeg burde sikkert gjort det oftere enn jeg gjør. Nå er det lenge siden sist. Jeg tror at alle burde gjøre det i ny og ne.

Nok en gang er Solveig redd for at det blir for mye av «problemene» hennes – også overfor psykologen.

– Jeg er redd for å kjede psykologen, fordi jeg kjeder meg selv også. Av og til må man liksom kjenne litt etter når man er hos psykologen, hva er det jeg kan snakke om i dag, da? I møte med psykolog er det litt som når man blir intervjuet. Kan vi heller snakke om deg nå, for jeg er så lei av å snakke om meg selv!

Sammen med makker Tuva Fellmann fungerte Solveig i vår som «Kirsten giftekniv» i Sør-Afrika i dating­programmet «Love IRL» på TVNorge.

Selv fant hun kjærligheten lenge før dating og sjekking foregikk på smarttelefoner. Mon tro hvordan det hadde vært for henne å date via apper?

Hun ler en latter som bærer preg av avsky, sarkasme og et snev av redsel.

– Nei, Gud forby! utbryter hun spontant.

Jeg tror ikke at Tinder eller andre datingapper hadde fungert for meg. Det vi så i Sør-Afrika, var at ­deltakerne faktisk hadde tid til å bli kjent med hverandre. De man kanskje syntes var rare i begynnelsen, innså man etter en tid at var fine og bra folk. Det er noe med den ­tiden man ikke har i dag, mener hun.

– Hvordan holder man så på kjærligheten livet ut?

– Det gjenstår å se for min del, da, for vi har jo ikke vært sammen livet ut. Men jeg tror at det bunner i at man aldri må slutte å gjøre fine ting for hverandre. Jeg mener at raushet er viktig og det å gi hverandre plass.

Solveig synes at de begge er flinke til å legge til rette slik at den andre skal ha det bra, og de har en grunninnstilling om at ting ordner seg. At det ikke trenger å være mer komplisert enn det behøver.

– Man sier at den stormende forelskelsen gir seg etter en tid. Er du enig i det?

– Det ville blitt veldig slitsomt om den varte til evig tid. For det orker man jo ikke, sier hun og ler.

– Hva kommer etter stormende forelskelse?

– Både et dypere vennskap og egentlig en ærligere relasjon.

Hun trekker på smilebåndet.

Det er flaks, da, at jeg fortsatt liker ham etter at den stormende forelskelsen la seg. For i starten er man nærmest utilregnelig.

Solveig lukker øynene igjen. Kanskje hun ser for seg den hvite porten og de grønne epletrærne i hagebyen der hun og familien bor.

– Det er fortsatt sånn at jeg blir glad når jeg ser ham komme inn porten. Det føles trygt og riktig, selv nå to tiår etter at vi møttes første gang.

Hun åpner øynene og ser ut over fossen.

– Og så får vi bare se hva vi finner på av aktiviteter når barna har flyttet ut. Om det blir jazzkonsert, hytte til hytte eller serietitting der jeg sovner etter ti minutter. Jeg gleder meg til alt vi skal oppleve sammen, vi må bare finne ut hva.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer