At Paris Hilton er en av mange irriterende kjendiser som er blitt kjendiser for å ha utrettet null og niks, skal ikke holdes mot henne når hun nå slipper sin første plate. Verre er det at stemmen hennes er blant de veikeste jeg har hørt på lenge, at musikken er blottet for innlevelse og sjel, og at tekstene er temmelig langt fra lyrikk.

Nå finnes det riktignok flust av artister som ikke kan skilte med de sterkeste stemmer, men likefullt produserer fengende pop. Paris synger enkle poplåter med en stemme som er lys, luftig, hviskende og nesten barnlig naiv. Stønningen i bakgrunnen - som vi aldri får fred for - gir derimot alt annet enn naive assosiasjoner.

Se Paris' musikkvideo her!

Paris har, ikke overraskende, fått med seg et solid team for å ro debutalbumet i land. Produsent Scott Storch har blant annet jobbet med Snoop Dogg, 50 Cent og Beyoncé, og gjør en helt grei jobb her - han legger et streit grunnlag for en popplate i A4-format.

Nettopp her - i det streite - ligger Paris' problem. Jeg kan ikke helt se for meg hvem som gidder å høre på denne platen. Det er for lite hiphop for hiphop-erne, for lite R&B for de danseglade, én gitar her, én gitar der gjør heller ingen rockeplate, og skal man høre klassisk pop er det mye som holder høyere kvalitet enn debuten til frøken Hilton. Det virker som om man har ønsket å lage en plate som skal treffe så mange som mulig, men som i stedet ender med å falle mellom to stoler.

Singelen Stars Are Blind er blitt en hit i USA, og Paris' lefling med reggae a la Ace of Base gjør det ganske bra her hjemme også. For min del kan den gjerne passere i stillhet, da den i undertegnedes ører er særdeles irriterende. Da er det mer schvung over hiphop-låta Fightin over Me, hvor Paris får drahjelp av Fat Joe og Jadakiss i en sang som handler om hvordan Paris knapt kan ta ett steg utenfor huset før alle gutta slåss om henne fordi hun er så hått ...

Grease-samplende I want you er en annen helt ok låt, og Jealousy er sikkert interessant for Se og Hør-segmentet all den tid den åpenbart omhandler eks-venninne Nicole Richie. Screwed er en brukbar standardpoplåt som Kelly Clarkson eller Avril Lavigne sikkert også kunne ha gjort til sin egen, som det heter. Men tre ikke-direkte-dårlige låter gjør ingen knallplate.

Min største innvending mot Paris er at dette er en helt unødvendig plate som jeg aldri kommer til å føle behov for å høre igjen. Ikke fordi den nødvendigvis er dårligere enn skrammelet fra Shakira, Ravi, Rihanna og andre plastikkpop-ere - men rett og slett fordi det gis ut så utrolig mye virkelig bra musikk man heller bør bruke tiden på. Paris blir for uinteressant.

---

Se mer av Paris her: Musikkvideo til Stars are Blind

---