Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): På denne dagen for ett år siden var jeg for første gang stolt over røttene mine. Jeg var stolt av å være samisk. Stolt over at det var nasjonaldagen min.

Jeg hadde bestemt meg: 25 år og flere generasjoner med skam var nok for meg.

Stoltheten ble fort overskygget av kommentarer fra uvitende mennesker. Kommentarer som «ingen bryr seg om samefolkets dag», «du er ikke norsk hvis du er samisk», eller min favoritt: «du er ikke samisk, du praktiserer det ikke».

Det får meg til å lure på hvem folk tror jeg er. Enkelte mener at jeg ikke er norsk, selv om jeg tilhører en av landets urbefolkninger. Andre mener at jeg ikke er samisk fordi jeg ikke «praktiserer same». Hva mener de egentlig at jeg skal praktisere?

Er jeg nødt til å ha et reinsdyr i bakgården på Bislett? Må da en spanjol i Norge også «praktisere Spania» for å fortsatt kalle seg spansk? Sangria og tapas hver dag?

– Like samisk som en finnmarking

Jeg er Osloborger, jeg har bunad, jeg bor ikke i lavvo. Dette er jeg ikke alene om. I fjor toppet en by valgmanntallet til sametinget for første gang i historien (Tromsø, Oslo var på femteplass). Vi er mange samer i de store byene, og vi er like samiske som de som bor i Finnmark. Forskjellen på oss er at vi kan ta geografisk avstand fra skammen.