Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): Faren min er 75 år. Han har noen aldersgreier, men han er stort sett frisk. Han bor alene.

Han er den eneste i min familie som gjør det.

Les også: Kjendislegens grunner til corona-optimisme

Men han har gode venner og en stor familie som bor ganske nært. Tre barn, tre barnebarn, nevøer. En bror. Jeg bor i omtrent samme nabolag. Men nå han ser ingen av oss.

Isolert - for sin egen helses skyld

Pappa er en aktiv mann, og går på foredrag og konserter. Men nå skjer det ingenting. Nå er han alene.

Det er for hans del at vi gjør det sånn. Samfunnet. Og oss. For å beskytte ham og alle som er eldre eller syke. Men det føles som jeg gjør ham ille. Det føles ikke som en god gjerning, selv om det er det; å ikke gå på besøk til faren sin.

Jeg vet at pappa er ensom.

Det er mange av oss som har en vi er glad i som har det sånn som pappa. Som kanskje er engstelige for selv å bli syke, eller for at andre i familien skal bli det. Som har altfor mye tid til å tenke vanskelige tanker. Det er enda flere som meg som har vondt av en far eller mor eller bestemor eller bestefar, onkel eller tante eller venn, som plutselig og brått, over natten, hadde ingen.