GITT UT BOK: Da Benedikte Rasmussen fikk diagnosen utbrent begynte hun å skrive boken «Fra en utbrent til en annen». Foto: Astrid Waller
GITT UT BOK: Da Benedikte Rasmussen fikk diagnosen utbrent begynte hun å skrive boken «Fra en utbrent til en annen». Foto: Astrid Waller Vis mer

Kk Reportasje

Benedikte Rasmussen kollapset på morens stuegulv

TV 2-værmelderen var utbrent, alvorlig deprimert og nær ved å gi opp.

I fosterstilling, midt på stuegulvet ligger hun. Det siste året har vært et tåkehelvete av endeløse arbeidsoppgaver og leveringskrav.

Ja visst har hun alltid hatt lange arbeidsdager, men nå har jobben kvernet i henne døgnet rundt.

I stedet for å stoppe opp, gjorde hun bare det hun tidligere har gjort i ekstra stressende perioder: jobbet mer. Og nå ligger hun her. I fosterstilling. Alt annet enn akkurat det hun trenger for å overleve, er slått av. Kroppen er tom. Sinnet raknet. Hele livet har hun forsøkt å klare alt. Nå har hun mer enn nok med å puste ut og inn.

– Det punktet måtte komme, det er kroppens egen overlevelsesteknikk. Hadde vi ikke hatt den grensen i oss, hadde jeg ikke sittet her i dag, sier Benedikte Rasmussen (39), vel tilbake i livet. Seks år etter kollapsen, har hun gitt ut boken «Fra en utbrent til en annen».

LES OGSÅ: Slik endret hun livet hans

KOMMET SEG: I dag er Benedikte tilbake i jobb.Men nå har hun funnet av-knappen. Foto: Astrid Waller
KOMMET SEG: I dag er Benedikte tilbake i jobb.Men nå har hun funnet av-knappen. Foto: Astrid Waller Vis mer

Ignorerte varselsignalene

Beina rister under henne, men munnen melder stødig om frisk bris og stiv kuling ved Stadt. Det eneste hun husker av de to minuttene etterpå, er den store følelsen av seier og genuin livsglede.

Slik starter Benedikte karrieren som værmelder for TV 2 høsten 1996. Og for en tid det skulle bli! Hun var 23 år og ble A-kjendis. Med etableringen av Siri Kalvigs Storm Weather Center blir værdamene et eget begrep. Men den største boosten er det å være en del av en gründerbedrift omgitt av unge, ambisiøse mennesker som raskt blir hverandres beste venner og driver hverandre framover.

Etter åtte intense år som værdame og markedsansvarlig i Storm Weather Center, gleder hun seg til ny jobb i næringslivet høsten 2004. Hun vet selvsagt ingenting om at den er som skreddersydd for utbrenthet, eller om å sette grenser for seg selv. Hun er nærmest likegyldig til hodepinen, humørsvingningene, den innvendige uroen og tristheten som fester seg gjennom 2005.

De kraftige svimmelhetsanfallene er bare irriterende, magesmertene bortforklarer hun med allergi. Først når hun seriøst tror hun er i ferd med å bli gal, er det en lettelse endelig å få diagnosen utbrent.

Sykmeldt, men uvitende om hvor alvorlig diagnosen er, opprettholder hun likevel det sosiale livet. Det er etter en veldig hyggelig, men anstrengende påske i 2007, et halvt år etter å ha fått diagnosen, Benedikte kollapser og blir liggende i fosterstilling på sin mors stuegulv. Det er her hun blir sengeliggende.

Hvert våkne sekund er fylt av psykisk og fysisk smerte. Skal hun på do, tar det en halvtime, hvert skritt er som å dra et godstog etter seg. Verst er det at livsgleden er borte.

– Alt var tomt. Det var som om sjelen var død og jeg satt igjen i et skall.

LES OGSÅ: Ble mamma for søsterens barn

(saken fortsetter under bildet)







Følte kamplyst

Slik går tre måneder i det totale mørke. Inntil dagen der alt av smerte og fortvilelse eskalerer. I et hysterisk gråteanfall er det som om hun suges inn i en spiral og kastes ned på sin egen bunn. Og fylles av en sterk følelse av at hun nå har ett valg: livet eller døden. Det er i et plutselig raseri hun velger livet.

– Jeg forsto at jeg måtte bestemme meg for å leve og kjente et voldsomt raseri. Ikke pokker om jeg skulle la meg redusere til dette.

Kamplysten gjør at Benedikte begynner å lete opp behandlingsmuligheter. Fortsatt er bare det å slå på pc-en en kraftanstrengelse. Å oppsøke en psykolog eller psykiater er utelukket, men hjelp til det ernæringsmessige er hun klar for.

På et behandlingssenter på Lillehammer får hun den første verdifulle styrken tilbake. Snart kjenner hun at kroppen ikke er like fastlåst. Beveger hun seg sakte, kommer hun seg dit hun vil. Med ny ro og selvtillit begynner hodet straks å tenke jobb.

LES OGSÅ: – Jeg tenker på Kristin hver dag

VILLE KJEMPE: Moren til Benedikte forteller at da hun først bestemte seg for å kjempe, gikk hun målbevisst i gang med de kreftene hun hadde.  Foto: Astrid Waller
VILLE KJEMPE: Moren til Benedikte forteller at da hun først bestemte seg for å kjempe, gikk hun målbevisst i gang med de kreftene hun hadde. Foto: Astrid Waller Vis mer

Dyp depresjon

En dag samler hun alt av krefter og drar i et møte med NAV. Når hun et par uker senere får beskjed om at de ikke tror hun er syk nok for dem, knuser det henne. Så uutholdelig er tanken på ikke å bli trodd, å måtte leve alene med dette alltid, at hun oppsøker livskrisehjelpen, et akuttmottak ved legevakten.

I to timer gråter hun – og får verdifull psykiatrisk hjelp. Først her klarer hun å akseptere at hun også har en depresjon – og at det vil ta tid å bli frisk.

Hun trekkes dypere ned i depresjonen og innleder tre års ensomhet. Den eneste hun tør se i øynene, er moren. Bare på nettene drister hun seg ut, på lange, ensomme kjøreturer. På de vondeste dagene er depresjonen som store gnagende fysiske smerter, det eneste hun vil, er å skrike.

– Det var et sjokk og veldig, veldig trist å se henne i den tilstanden, sier mamma Anne Karin Rasmussen (72).

I en lang periode var moren den eneste Benedikte maktet å forholde seg til.

– Alt var tungt. Det var som om noen hadde stjålet latteren min sier Benedikte.

Men når mørket er totalt, er det som om hun tvinges til å finne lyspunkter. Snart merker hun seg hvor lite hun trenger for å trives – en tekopp med en venninne, en kjøretur med god musikk. For første gang i livet begynner hun å ta hensyn til seg selv, skyver unna det som tapper, søker det livgivende.

På Sotra, øya hun har vokst opp på, leier hun en rorbu. Blant menneskene her føler hun seg trygg. Og i havgapet kan hun sitte i timevis.

– Når et menneske mister grunnfestet i seg selv, blir det naturlig å lete etter noe større å holde seg fast i. Havgapet ble mitt kapell. Å sitte i ro og se på havet ga meg påfyll og gjorde meg sterkere, sier Benedikte.

LES OGSÅ: Ingrid (29) lever med utlagt tarm

(saken fortsetter under bildet)







Dro på «Gullruten»

Det største steget tilbake til det sosiale livet tar hun da hun uten å tenke seg om takker ja til en gratisbillett til «Gullruten» i mai 2008, tv-bransjens årlige prisutdeling.

I flere uker lader hun opp. Først når hun kommer dit, forstår hun at hun er totalt uforberedt. Dette er «Gullruten»! Hva er det hun har tenkt på? Hva om noen spør hva hun har gjort de siste årene?

Med tilkjempet ro klamrer hun seg fast i et hvitvinsglass mens hun diskré sniker seg ut. I en sidegate ringer hun søsteren. Som snakker henne sterk. «Bli! Går du, kommer du aldri til å gjøre dette igjen». Så går hun inn igjen. Og blir kvelden igjennom.

Sterk nok til å møte andre, er hun sterk nok til endelig å møte seg selv. Hun forstår at det er seg selv hun har isolert seg mot, ute av stand som hun har vært til å holde en fasade. Hun ser hvor mye skyldfølelse hun har hatt for å ha blitt syk, alt naget hun har hatt både til andre og seg selv – og bestemmer seg for å tilgi. Det gir en stor fred når hun klarer det.

Den tøffeste innrømmelsen er den lave selvfølelsen, som hun nå forstår er den største energityven av dem alle. Hun ser mot sin egen lekne mor og mormor, som alltid har vært dem som har danset oftest og klatret høyest. Når hun ser bakover i tid, kan hun selv huske gledeshylene over den første snøen, de intense forventningene fram mot julaften. Og forstår at livsgleden også er grunnmuren i henne selv.

LES OGSÅ: – Jeg utviklet nesten tvangstanker

Begynte å skrive

Hun bestemmer seg for å bli glad, for å leke og ikke lenger være redd for å dumme seg ut. Og hun forstår at hun trenger mennesker rundt seg. Hun melder seg på kurs i keramikk og ballett, lager de styggeste potter, utfører de mest klønete froskehopp.

Til slutt ser hun også hvor fanget hun har vært av egne traumer og fordommer om utbrenthet og depresjon. Med sunn trass erklærer hun seg frisk til sine nærmeste høsten 2008, selv om det skal gå et år før fastlegen sier seg enig.

Tre uker etter egen friskmelding går hun i gang med å skrive en bok som kan gi andre i samme situasjon svar på alt det hun selv så desperat har ønsket svar på og betrygge med dette ene, livsviktige: Ja du vil bli frisk igjen.

Innerst inne håper Benedikte på et nei da hun påsken 2010 ringer Kafé Magdalena, som tilbyr arbeidstrening i regi av Kirkens Bymisjon.

I nesten ett år har hun skrevet på boken, fortsatt er det sosiale en utfordring. Men jo da, de trenger henne i skrubben. OG det er her, på et knøttlite kjøkken, mellom stabler av skitne tallerkener, hun endelig finner den: Latteren hun så altfor lenge trodde noen hadde stjålet fra henne.

– Da Benedikte først bestemte seg for å kjempe, gikk hun målbevisst i gang med de kreftene hun hadde. Det gjør veldig godt å se at hun nå er seg selv igjen. Hun har fått en egen indre ro og en ny selvtillit. Når du går gjennom en slik tøff periode, så kommer du ut på den andre siden med et sterkere sinn, sier moren Anne Karin.

LES OGSÅ: «Din tre år gamle sønn er funnet livløs»

Arbeidsgleden tilbake

Noe annet er det å skulle gå tilbake til det virkelige arbeidslivet. Redselen for ikke å takle kravene og presset det vil medføre, er fortsatt stor. Men våren 2011 snubler hun i forbindelse med egen røykeslutt over noe som er så sært at det vekker nysgjerrigheten hos henne: Et amerikansk slankeplaster.

Etter egne gode erfaringer vekker det et engasjement – også dét for første gang på lenge. Hun leker seg med enkle budsjetter og regnskapsmodeller, setter opp små overkommelige mål.

Hun tar over som eneimportør av plasteret til Skandinavia. Så kjenner hun den: arbeidsgleden. Det er som å slå på en bryter. Men denne gangen finnes det også en av-knapp. Og når den første bestillingen tikker inn, skriker hun. I ren, sterk livsglede.

I dag jobber Benedikte som kundekonsulent i Tryg Forsikring.

(Denne saken er tidligere publisert i printutgaven av KK. Tekst: Gry Thune)

LES OGSÅ: – Skal jeg ligge her til jeg dør?

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: