FILMSKAPER: Deeyah Khan flyktet fra Oslo til London som tenåring. Først da hun bestemte seg for å konfrontere sine fiender, ble hun fri.
 Foto: Geir Dokken
FILMSKAPER: Deeyah Khan flyktet fra Oslo til London som tenåring. Først da hun bestemte seg for å konfrontere sine fiender, ble hun fri. Foto: Geir Dokken Vis mer

Deeyah Khan

Deeyah Khan (38) er Årets stemme

- Arbeidet med filmen fikk meg til å forstå at dette kan vi gjøre noe med.

KK.NO: I vårt store nyttårsnummer, kårer vi hvert år Årets kvinner - et knippe damer som på hvert sitt vis har imponert og berørt oss i løpet av året som er gått.

I fjor fikk blant annet Lene Marlin prisen som årets forbilde etter å ha snakket åpent om egne selvmordstanker. Sissel Wold ble årets stemme. Anita Krohn Traaseth ble kåret til årets inspirator.

Nå er vi stolte over å kunne presentere Årets kvinner 2015:

Årets kvinne: Gunhild Stordalen (Hovedprisen)

Årets gjennombrudd: Marie Blokhus

Årets ildsjel: Lindis Hurum i Leger uten grenser

Årets stemme: Deeyah Khan

Årets banebryter: Line Jansrud

Årets medmenneske: Tina Asphaug i Amadia International (Folkets pris)

LES OGSÅ: Gunhild Stordalen (36) er kåret til Årets kvinne

ÅRETS STEMME 2015: Deeyah Khan (38), filmskaper

Det er bare få dager siden angrepene i Paris, Beirut og Bagdad. Deeyah Khan står på Universitetsplassen og ser ut over sin egen fødeby, Oslo. Trekker inn litt kald byluft i noen minutter, selv om det ikke står i avtaleboka. 

Filmskaperen er en kjapp tur i Norge for å motta UiOs menneskerettighetspris.

 2015KK_ÅK_DEEYAHiOSLO_FERDIGEfiler Foto: Geir Dokken
2015KK_ÅK_DEEYAHiOSLO_FERDIGEfiler Foto: Geir Dokken Vis mer

Nå vil alle snakke med henne. Hennes siste dokumentarfilm «Jihad, hellige krigere» som søker svar på hvorfor så mange unge europeere lar seg rekruttere til IS, er plutselig blitt mer aktuell enn hun skulle ønske. «Debatten» vil ha henne i panelet, «Aktuelt» vil ha henne på direkten, Skavlan vil ha henne i gjestestolen.

Men Deeyah har ikke tid. Programmet er fullt. Det har vært slik i snart et år. 

Hun har jobbet hver dag, hver kveld, hver helg. Har knapt tenkt en tanke utenfor boblen. De er altoppslukende, historiene hun bare må fortelle. Det brenner i henne. Hun klarer ikke stoppe. 

– Jeg blir besatt, fokusert og glemmer alt rundt meg, sier hun, øynene er tente, stemmen varm. 

Hun føler seg så utrolig heldig. Som har denne lidenskapen som nærmest opphever tiden. Men det glødende engasjementet går på nødaggregat. Hun merker til sin store fortvilelse at hun er sliten. Og har innsett at også hun må ha ferie. Snart tar hun to fortjente uker. Med mye søvn.

– Even my eyeballs hurt, ler hun oppgitt. Engelsk er blitt hennes førstespråk, det er lett å slå over.

Deeyah vet hva det vil si å miste gnisten. Det var da hun for 20 år siden alene måtte flykte fra Norge, og endte i England, det skjedde. 

Den gangen, da hun kalte seg Deepika, sang popmusikk og ble truet og trakassert av menn i det norsk-muslimske miljøet.

– Jeg knakk faktisk, der i London. Jeg var veldig redd, ensom og trist. Det var som om bryteren min ble slått av. 

HADDE ALDRI LAGET FILM: Uten filmutdannelse eller teknisk kunnskap, gikk hun ut og kjøpte utstyr og begynte på sin første dokumentarfilm. Foto: Privat
HADDE ALDRI LAGET FILM: Uten filmutdannelse eller teknisk kunnskap, gikk hun ut og kjøpte utstyr og begynte på sin første dokumentarfilm. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Lindis Hurum (43) er kåret til Årets ildsjel

Hadde aldri laget film før

Det var først noen år senere at hun fant gnisten igjen, da hun så smått begynte å jobbe med menneskerettighetsgrupper, og med unge mennesker med minoritetsbakgrunn. Hun kunne så lett kjenne seg igjen i dem. I følelsen av at ingen brydde seg, og av å være alene.

– Det var da jeg våknet, forteller hun. 

– Jeg satt først og ventet på at det skulle komme noen for å stille spørsmål, fortelle deres historie, hjelpe disse menneskene. 

Og så skjønte jeg plutselig at det måtte bli meg. At jeg måtte slutte å vente. Det var som en åpenbaring: Det var dette hun skulle gjøre. Fortelle folk i Vesten hvilke forhold og hvilken ekstrem kontroll unge mennesker i minoritetssamfunn lever under. 

Formidle deres virkelighet. Bygge disse fordømt viktige broene. Få folk til å forstå. Det var da det oppsto, dette enorme motet. Som hun senere skulle vinne en rekke priser for. 

I 2013 kom den første historien, om Banaz. Dokumentaren om den britisk-kurdiske 21-åringen som ble utsatt for æresdrap av sin egen familie. Filmen som uventet vant Emmy-prisen samme året. Hun må le når hun tenker tilbake på sin ukuelige Pippi-vilje: «Dette har jeg aldri gjort før, så dette kan jeg helt sikkert.» 

For hun hadde aldri laget en film før, og kjente heller ingen i filmbransjen som kunne hjelpe henne. Det var galskap. Dømt til å mislykkes, sa noen. Hvem tror du at du er, sa andre. 

– Jeg tenkte «Har jeg gjort det før? Nei. Vet jeg hvordan jeg gjør det? Nei. Men jeg finner det ut.» 

Og så gikk hun til sin venn og musikkprodusent, som til slutt gikk med på å sette den ville ideen ut i livet. «Banaz, a love story.» Undertittelen beskriver også filmprosessen, det som foregikk bak kameraet. 

– Det var en film laget av kjærlighet. Og helt uten ekspertise, erfaring og ressurser. Vi hadde googlet oss fram. Men vi var helt besatt av å fortelle denne historien. Det var så lett med Banaz. Historien hennes fylte hennes hjerte. Det var kjærlighet hun skulle formidle. A love story. 

DEDIKERT: Deeyahs barndom var ikke typisk norsk. Hun måtte tidlig lære seg å jobbe hardt.  Foto: Privat
DEDIKERT: Deeyahs barndom var ikke typisk norsk. Hun måtte tidlig lære seg å jobbe hardt. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Marie Blokhus (33) er kåret til Årets gjennombrudd

Tilbrakte to år med menn hun instinktivt hatet

Det var ikke tvil om hvilken side hun skulle stå på. Men i sin neste film «Jihad», sto hun overfor et dilemma. Dette var historien om mennene som representerte alt det hun hatet. To år av sitt liv brukte hun i en underverden av radikaliserte unge gutter og menn, for å komme helt under huden på dem.

– Det var veldig vanskelig, men jeg er så glad for at jeg har gjort det. Jeg måtte strekke meg voldsomt. Mine instinkter i det minuttet en mann med langt skjegg setter seg ned foran meg, er å hate ham og fordømme ham. Alle disse følelsene måtte jeg legge igjen utenfor døren. Jeg var der for å lytte og for å forstå, ikke for å være enig. 

«Har du tilgitt deg selv?» spør hun mannen med langt skjegg i filmens siste scene. Det er Abu Muntasir, som kalles Jihads gudfar, selve grunnleggeren av hellig krig i Vesten, som på 80- og 90-tallet rekrutterte og motiverte flere tusen unge muslimske menn til å kjempe en hellig krig i blant annet Afghanistan, Bosnia og Burma.

I dag har han hoppet av, og konfronteres i filmen med sine brutale ugjerninger. Den store mannen bryter ut i ukontrollert gråt. Deeyah hadde ikke ventet seg dette. Hun krymper seg i stolen, fester blikket i gulvet. Det varer i flere minutter. Kameraet går. 

– Det var ubehagelig, men samtidig veldig rørende. Det var et menneske der inne, som aldri vil tilgi seg selv for sine handlinger. Og mens hun satt der, tenkte hun: «Dette er filmens slutt, la det bli det.» 

Jeg spør om hun var redd. Hun nøler ikke da hun svarer. Nei. Men moren hennes ble skånet, hun visste ikke hva datteren hadde brukt de to siste årene sine på før hun filmen var ferdig.

– Hun ble så sint. Hvordan kunne du gjøre dette mot meg? sa hun. 

Deeyah smiler. Men hun forstår hvor opprivende det må ha føltes for moren. 

– Hun elsker filmen, men orker ikke tenke på at det er jeg som har laget den. 

PRISBELØNNET FILMSKAPER: I seiersrus etter å ha vunnet Emmy, sammen med lillebror Adil. Foto: Privat
PRISBELØNNET FILMSKAPER: I seiersrus etter å ha vunnet Emmy, sammen med lillebror Adil. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Line Jansrud (30) kåret til Årets banebryter

– Jeg er mer håpefull en noensinne 

Nei, hun har aldri vært redd. Hun har fått mange ubehagelige reaksjoner, men det preller av.

De blir raskt nøytralisert av de positive tilbakemeldingene. Som fra mannen som overlevde terroren i London, som takker henne, og sier at han har hatet dem siden, at verden hans endret seg den dagen, men at filmen hennes endelig åpnet hans hjerte, og fikk ham til å se at også terrorister er mennesker. 

Eller kvinnen som mistet søsteren sin i angrepene, og som etter at hun så filmen, takket henne, og ba henne fortelle Muntasir at hun tilga ham. 

Selv tilgir hun ham ikke. Men Deeyah føler at hun forstår. Og det er nettopp det hun mener må til for at vi som et multikulturelt samfunn skal kunne stå imot radikale krefter. Det ga henne håp. Og selv fire dager etter de voldsomme terrorangrepene i Paris, ser hun ikke dystopisk på framtiden. Hun sier i stedet dette: 

– Jeg er mer håpefull enn noensinne. Arbeidet med filmen fikk meg til å forstå at dette kan vi gjøre noe med. Og terrorhandlingene de siste dagene er enda en påminnelse på hvor viktig det er å gjøre noe, at vi begynner i denne enden. Med å fange opp disse unge menneskene, før IS gjør det, sier hun og forklarer: 

– Saken er at IS bruker hundrevis av timer på å rekruttere hver enkelt. De finner ut hva du liker, hva som betyr noe for deg, om du har problemer, om du har det greit hjemme. Slik vinner de lojaliteten din, for å sende deg ut for å drepe og for å dø. Den prosessen må vi stoppe. Det er ikke IS som skal sitte der og snakke med ungdommene våre, det er vi. 

– Men hvor representative er avhopperne du snakket med, som framstår som både karismatiske og intellektuelle, for dagens IS-krigere? Kan alle reddes? Er dialog alltid løsningen? 

– Jeg tror mange kan reddes, men ikke alle. Og jeg tror uansett på dialog, hva er alternativet? spør hun retorisk.

– Vi må ikke glemme vår menneskelighet, fordi det er nettopp det de vil at vi skal gjøre. De vil at vi skal hate hverandre for våre forskjeller, de vil splitte oss. Det er i det kaoset de får nye tilhengere. Jo mer vi lever sammen, og jo bedre, jo mer taper de.

LES OGSÅ: Tina Asphaug er Årets medmenneske

- Min religion er kjærlighet

Moren hennes har sagt: «Dette er for tøft. Du har allerede en Emmy, hva mer trenger du?» Deeyah er ikke blitt rik. Hun lever av idealisme, og har ofret det meste av komfort.

Hun har verken hus eller bil, og stadig vekk blir hun husløs fordi leilighetene hun leier i London plutselig skal selges. Folk rundt henne ser hva det tar av henne, men bare hun kjenner hva det gir. Og det er en overveldende, buldrende følelse som fyller henne helt opp.

– Alle reisene dette har tatt meg med på, alle de verdifulle samtalene, møtene og vennskapene som har dukket opp på veien. I would never swap it. Det er en gave. 

Og kanskje det er dette som er blitt hennes religion, det som fyller tomrommet og gir henne styrke?

– Spiritualitet er veldig viktig for meg. Min religion er kjærlighet. Teknisk sett er det islam, jeg kommer fra en muslimsk familie. Men det jeg praktiserer i dag, er kjærlighet.

LES OGSÅ: Viktig huskeregel hvis du havner i en terrorsituasjon

Årets stemme: Deeyah Khan (38), filmskaper

image: Deeyah Khan (38) er Årets stemme

Begrunnelse: Hun viser stort mot og vilje til å gå inn i kontroversielle spørsmål. Og med sin dokumentarfilm «Jihad – hellige krigere» tar hun tak i spørsmål svært få tør å ta i, og hun blir dermed en viktig stemme nasjonalt og internasjonalt.

Gir prispengene til: IKWRO (Iranian and Kurdish Women’s Rights Organisation.) Deres misjon er å beskytte jenter og kvinner fra MidtØsten som risikerer å bli utsatt for tvangsektestap, æresrelatert vold, barneekteskap og kjønnslemlestelse. 

Denne saken er også publisert i KK 51-52.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: