Spørsmål: Jeg er forlovet og har vært i lag med samboeren min i 5 1/2 år. Vi har to flotte barn sammen, og vi har det bra når vi har det bra. Vi har veldige svingninger i forholdet. Vi har perioder da begge vil ut, men det blir til at begge blir. Av og til vil bare en ut, men det blir alltid bare med praten.
Vi elsker hverandre sinnssykt mye begge to, men ellers passer vi ikke noe godt i lag. Vi er perfekte foreldre for barna og koser oss med det. Men når de har lagt seg så oppdager man kor vanvittig forskjellige vi er og hvor lite vi utfyller hverandre. Vi er en dårlig match, men elsker hverandre dessverre alt for høyt.
Forhistorie: Før jeg ble i lag med mannen min, så var jeg i kort tid sammen med en mann som fikk hårene på ryggen til å reise seg. Det gikk skjelvinger i hele meg når han tok på meg og jeg så for meg et samliv resten av livet. Han sa også at han var helt tapt, mammaen hans hadde aldri sett han sånn før. Vi hadde det rett og slett supert.
Vi kom plutselig til ett punkt der vi måtte sette dette på prøve. Jeg dro ut både fredag og lørdag, mens han jobbet. Søndag hadde vi første krangel. Dramatiske som vi var, gjorde vi det slutt, selv om han gråt og var lei seg. Neste uke var jeg bortreist på kurs. Da jeg kom hjem dro jeg ut og møtte han jeg er sammen med nå. Dette er 5 1/2 år siden. Forsatt sender min eks meldinger og vil se meg, vil møte meg når han skal ut, og så videre.
Jeg har ikke vært utro mot min mann , men det er jo litt utroskap i å sende meldinger med han da, syns jeg... Jeg har vært der to ganger etter det ble slutt for tre år siden, da jeg bare grein i fanget hans, fordi det var tøft på hjemmebanen. Han satt og strøk over hodet mitt og trøsta så godt han kunne. Han har alltid vært tydelig på at jeg er hans nummer èn. Selv når han har vært i forhold har han sagt at jeg får han om jeg vil.
Jeg er redd jeg går glipp av verdens beste forhold, ekte kjærlighet 24 timer i døgnet, fordi jeg liker familielivet vi har skapt sammen - jeg og mannen min. Og jeg prøver så godt jeg kan å glemme han andre. Det har på det meste gått ni måneder helt uten kontakt. Når jeg og samboeren har det jævlig, så har jeg null kontakt med han for da vet jeg at jeg ville blitt for svak.
Hva ville du gjort? Jeg føler jeg blir slitt i to.
Tove
Svar:
Når du velger en mann, velger du samtidig bort en mengde andre menn som sikkert kunne vært vel så gode eller bedre enn den du lever sammen med. Slik er det bare. Men det er ikke så enkelt når du står midt oppi det. Du har følelsen av å velge mellom bekvemmelig vane på den ene siden og stormende kjærlighet på den andre. Du vet så inderlig godt hva du har valgt bort, han er ikke bare en forestilling om «grønnere gress på den andre siden av gjerdet».
Når du spør hva vi ville gjort, kan vi ikke si mye annet enn at vi ville prøvd å følge hjertet, og da mener vi ikke de overflatiske driftene, men de sterke, dype følelsene. Hva er det du innerst inne vil, hvis du kjenner ordentlig godt etter? Du elsker mannen din, men dere matcher dårlig. Vil du holde fast på kjærligheten her selv om det blir kompliserte hverdager? Eller tar du sjansen på å bryte opp og satse på at gløden mellom deg og eksen er sterk nok til at dere kan få til gode hverdager sammen, og ikke bare intenst gode øyeblikk?
Det er veldig klokt av deg å ikke oppsøke eksen din når du har kranglet med mannen din. Da kunne du fort komme til å gjøre noe impulsivt som ikke egentlig stemmer i forhold til det du innerst inne føler. Men det er heller ikke godt for deg å kjenne hver dag at forholdet til mannen din er vanskelig, og at du savner kjærlighet. Kan du fokusere mer på kjærligheten mellom deg og mannen din og sørge for at følelsene ikke ”lekker ut” til en annen? Vil kjærligheten deres da bli så sterk at dere klarer å komme videre sammen? Valget ditt står mellom to mulige forhold som begge kan bli gode, siden du jo elsker begge mennene. Hvem du skal satse på finnes det ikke noe annet svar på enn det du har inni deg selv.
Peder Kjøs
Samlivsekspert
peder@kk.no
Hanne Weie Oddli
Psykolog
hanne@kk.no
LES OGSÅ:
