Innlegg: Jeg og samboeren min har vært sammen i cirka åtte år nå, siden jeg var 16. Vi har kjøpt leilighet sammen og har en nydelig gutt på to år.
Men i det siste har det ikke vært like trivelig. Føler jeg går rundt og gjør alt som må gjøres praktisk, han er ikke så veldig sosial av seg og sitter stort sett på sofaen framfor tv'en etter jobb.
Mens jeg er helt annerledes der. Jeg liker å være sosial, trener flere ganger i uken og liker godt å gå på fest, og så liker jeg å leke med sønnen vår i stedet for å se på tv på ettermiddagene. Har prøvd å innføre tv-forbud før barne-tv, men da ble det ramaskrik. Prøvde å innføre en tv-fri kveld i uken der vi kunne bruke tid på oss selv, men nei.
Føler nesten at jeg har to barn, et stort og et lite. Jeg går og hakker på samboeren min, poengterer alt som må gjøres, alt hva jeg gjør og hva han også burde gjøre, men som han da ikke gjør. Han sier jeg er sur hele tiden, noe som jeg jo også er. Siden jeg er klar over dette prøver jeg så godt jeg kan å være hyggelig, men så bare glipper det og jeg blir sur... Har ikke lyst til å bli en sur kjerring.
Så en dag var jeg på by'n. Jeg ble litt fullere enn vanlig, traff en gutt, vi snakket og flørtet, og jeg fortalte han at jeg hadde både samboer og barn.
Helt uten at jeg vet hvordan det skjedde var vi plutselig helt oppslukt i hverandre i en bakgate etter stengetid. (Vi hadde ikke sex.) Oi, dette har aldri hendt før. Men det som skjedde, det skjedde!
Fikk litt angst dagen derpå, men faktisk ikke av dårlig samvittighet. Mer fordi jeg var redd for at det var noen som hadde sett oss.
Så det jeg gjorde etter mye overveiing var å skrive en mail til han jeg klinte med, og spurte om han husket om det var noen kjente som så oss.
Tilbakemeldingen fra han var at han ikke husket helt, men trodde vi holdt oss forholdsvis skjult, men kunne nok vært bedre. Inne på festen la nok mange merke til flørtingen, men i bakgaten mente han at vi var alene. Så vet jeg i hvert fall det.
Jeg har altså ikke dårlig samvittighet ovenfor samboeren min, noe jeg føler at jeg burde ha. Alt jeg tenker på er hva som skjedde, og at jeg egentlig kunne tenkt meg å treffe denne gutten igjen. Føler meg som en unge med sommerfugler i magen.
Jeg tenker at hadde det ikke vært for sønnen vår, så hadde det muligens vært best å gjøre det slutt nå. Imidlertid er samboeren min en fantastisk snill og god person. Jeg har ikke lyst til å ende opp som alenemor, eller at gutten vår skal ha skilte foreldre.
Men så vil jeg ikke ende opp som en gammel sur kjerring heller. Synes det er en tåpelig situasjon jeg har rotet meg inn i, men nå når jeg er der vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre.
Greta, 25
Svar: Det kan være fint å finne den store kjærligheten tidlig i livet, og utvikle seg sammen etter hvert som årene går.
Men det er også en fare for at ungdomskjærester utvikler seg til å bli to voksne som ikke passer sammen. Mange forandrer seg mye fra ungdomstiden til voksen alder, og det er slett ikke sikkert at et par utvikler seg i takt.
Samlivet deres har kommet inn i et mønster du ikke liker så godt. Du liker ikke kjæresten din slik han er nå, og du er redd for å bli noe du selv ikke liker – ei sur kjerring. Det kan se ut som om den grå hverdagen har tatt dere lenge før du var klar for det.
Kjæresten din er fornøyd med tingenes tilstand, men du mistrives. Da er det ikke så overraskende at du er åpen for en flørt. Når du treffer en annen mann som kanskje kan være mer interessant enn han der hjemme blir det fristende å sjekke ut hvilke muligheter du har til å leve et annet liv, om det så er bare for noen timer.
Jeg kan ikke gi deg et konkret råd i en så viktig avgjørelse som om du bør gjøre det slutt nå eller ikke. Men jeg vil be deg tenke over om forholdet deres kan bli en god ramme for oppveksten til sønnen deres. Dette betyr at du må tenke nøye over om du har tro på at forholdet deres kan bli bedre, slik at gutten slipper at moren hans blir ei sur kjerring.
Du og samboeren din har vært ungdomskjærester, og nå skal dere være voksne foreldre sammen. Klarer dere å finne hverandre i denne nye rollen? Er det mulig for ham å være mer av den snille og gode personen, og litt mindre sofapotet?
Går det an for deg å ha en annen rolle enn som misfornøyd «foreldre til to» og halvveis på utkikk etter noe annet?
Hvis ikke er det kanskje tross alt bedre for sønnen deres at foreldrene hans bor hver for seg og har det litt bedre med seg selv.
Jeg vil råde deg til å ikke holde kontakten med han fra festen akkurat nå. Du trenger å konsentrere deg om å finne ut av det forholdet du er i først, og da blir den andre en distraksjon. Du kan heller ringe ham senere, hvis du finner ut at du og samboeren din virkelig har vokst fra hverandre og ikke passer sammen lenger.
Peder Kjøs
Psykolog og samlivsekspert
peder@kk.no
LES OGSÅ:
