VIL BLI HUSKET: – Det er viktig for meg at Kristin ikke blir glemt, sier Linda (32). I dag lever hun godt med sønnen Jon Erik og hunden Embla.  Foto: Janne Rugland
VIL BLI HUSKET: – Det er viktig for meg at Kristin ikke blir glemt, sier Linda (32). I dag lever hun godt med sønnen Jon Erik og hunden Embla. Foto: Janne Rugland
Kk Reportasje

– Jeg tenker på Kristin hver dag

I 1999 ble Lindas lillesøster - Kristin Juel Johannessen, brått revet bort av en person som fortsatt ikke er tatt.

Det er lite Linda husker fra året 1999. Men 5. august står som spikret. Da søsteren Kristin Juel Johannessen ikke kommer til stranden som planlagt er en sykkelvelt og et mulig brukket ben det verste Linda og foreldrene kan se for seg.

Etter å ha lett i flere timer etter Kristin, får familien beskjed om at sykkelen er funnet. Den er egentlig Lindas – og en politimann tar henne med for at hun skal identifisere den. På vei inn mot en gammel, overgrodd sti, forstår Linda at dette er noe annet enn en sykkelvelt.

For både sykkelen hennes, og Kristins bag, er tydelig forsøkt gjemt bort av noen. Men det er først litt senere hun får vite, at bare tjue meter bortenfor sykkelen, ligger søsteren hennes på bakken, drept.





LES OGSÅ: Nye spor i Therese-saken

Ut av seg selv opplevelse

«Helt bortreist». Slik beskriver Linda seg selv i timene etter. Ja så bortreist er hun at faren - som etter forgjeves forsøk på å få en psykolog hjem til dem, gjør noe han aldri før har gjort: Han ringer presten.

Først i møtet med ham, som kommer umiddelbart, vender Linda tilbake til virkeligheten. Til en far som over natten blir grå i håret. Til en mor som sitter apatisk på kjøkkenstolen. Det eneste Linda selv ønsker, er å bli liggende i sengen. For hvorfor stå opp?

Dagen Kristin skal begraves, er det tropevarmt. Men innvendig kjenner Linda seg helt kald.

– Jeg distanserte meg fra alt. Det hele virket så langt borte, som en slags «ut av seg selv opplevelse», forteller hun.

LES OGSÅ: «Din tre år gamle sønn er funnet livløs»

MÅTTE LEGGE STUDIENE PÅ VENT:Linda klarte ikke konsentrere seg om studiene etter drapet, og måtte legge dem på vent. Foto: Janne Rugland
MÅTTE LEGGE STUDIENE PÅ VENT:Linda klarte ikke konsentrere seg om studiene etter drapet, og måtte legge dem på vent. Foto: Janne Rugland Vis mer

Orket ikke være hjemme.

Alt er forandret, men Linda velger å fortsette som om ingenting har hendt. Bare to dager etter begravelsen, begynner hun på førskolelærerstudiene som planlagt. For hun føler seg ganske sterk.

(saken fortsetter under bildet)






– Jeg lukket alt ute og bestemte meg for at dette skulle jeg klare. Alle visste hvem jeg var, jeg kjente alle blikkene og hørte praten bak ryggen. Etter en uke stilte jeg meg opp foran klassen og sa at var det noe de lurte på, så var det bare å spørre. Etterpå var det plutselig ingen som lurte på noe som helst.

Å være hjemme, orker ikke Linda, der er stemningen trykket. I stedet drar hun ut på byen med venner, og slik starter en utagerende utelivsperiode med det hun kaller skyldbetinget moro. Og med den kommer alt opp igjen.

Studiene blir det umulig å konsentrere seg om, de legges på vent. Men den viktigste grunnen til at Linda kaller dette «drittungeperioden», er måten hun behandler moren sin på. Da moren forteller at hun er gravid, blir Linda rasende.

– Jeg følte at mamma og pappa hadde sviktet Kristin. Selv da hun gikk høygravid og trengte hjelp med handleposene, nektet jeg å hjelpe til.

Også da hun ble spurt om å bære lillebroren til dåpen, ta av ham lua eller bare være med på bildene, er svaret det samme: NEI!

VIL ALLTID VÆRE SØSTRE: – Jeg pleier å si at jeg har en søster, selv om hun er borte, sier Linda. Foto: Janne Rugland
VIL ALLTID VÆRE SØSTRE: – Jeg pleier å si at jeg har en søster, selv om hun er borte, sier Linda. Foto: Janne Rugland Vis mer

Posttraumatisk stress

Alt roer seg for Linda når hun selv blir gravid i 2002. Å bli mamma til Jon Erik fyller livet med ny mening. Studiene er hun ikke klar for å gjenoppta, men finner seg etter hvert jobber der hun er omgitt av folk, som i barnehage, på skole og på posten – å være alene er ugreit.

Likevel synes Linda hun takler livet ganske bra. Inntil 2007, da hun og faren, i et håp om å få inn nye spor i den uløste saken, deltar i tv-programmet «Krimkommisjonen». Der gjennomgås hendelsesforløpet i detalj. Kort tid etter blir Linda helt nummen på sin høyre side.

Først avfeier hun symptomene, mener det må være noe nevrologisk. Men hos en psykolog får hun diagnosen posttraumatisk stress. Og hun blir klar over hva det store, svarte hullet innvendig handler om.

(saken fortsetter under bildet)






Åtte år etter å ha mistet søsteren, i møte med en psykolog hun blir trygg på, forstår Linda dette: Ubevisst er det skyldfølelse hun har båret på.

– Det var jeg som skulle ha hentet henne og kjørt henne til badestranda. Det var det som var avtalen, men jeg ble forsinket og hun bestemte seg for å sykle istedenfor.

– Jeg kom kjørende akkurat idet hun syklet hjemmefra. Å klare å tenke at det ikke var min skyld, gjorde alt mye lettere. Jeg gikk i terapi i to år og ble en helt annen person. Fortsatt kan jeg føle skyld, men nå slipper de tankene mye lettere, forteller Linda.

Mer mellom himmel og jord



Fortsatt på frifot

En snau uke etter drapet på Kristin Juel Johannessen (12), 5. august 1999, blir en Sandefjord-mann pågrepet og siktet. I februar 2000 frafaller politiet siktelsen. Mai samme år siktes en ny mann, som i desember 2000 idømmes tolv års fengsel. Han frifinnes i ankesaken. I januar 2003 beslutter statsadvokat Petter Sødahl at etterforskningen skal legges vekk. Skal saken gjenopptas, må nye opplysninger komme inn.Parallelt har Lindas far, Roar Juel Johannessen, drevet sin egen etterforskning. Hvert nye spor han får inn, blir fulgt nøye opp, men det har foreløpig ikke vært noen nye gjennombrudd i saken.



Å forgylle de gode minnene, har vært avgjørende for å komme videre. Men savnet vil følge Linda livet ut.

– Jeg tenker på Kristin hver dag. Den første tiden var jeg på kirkegården daglig. Nå er det ikke så ofte lenger. Jeg går alltid dit med solbriller på og snakker ikke med noen når jeg er der, den tiden er bare min og Kristins. Jeg står aldri rett over kista, det klarer jeg ikke. Jeg kan sitte på bakken og bare tenke. Av og til snakker jeg med henne også.

Det er de store, små tingene hun husker. Som turene til badestranden. Hvordan Kristin pleide å stikke av med neglelakken. Selv lillesøsterens snoking i dagbøkene hennes, savner hun. Men av og til kan hun kjenne et sterkt nærvær. I små, forunderlige ting. I bilnøkler som er blitt flyttet på. I Kristins lukter som plutselig kan fylle rommet.

– Det er mer mellom himmel og jord enn vi kan se, smiler Linda.

(Denne saken er tidligere publisert i printutgaven av KK - utgave 35, 2012. Tekst: Gry Thune)

LES OGSÅ: – Jeg utviklet nesten tvangstanker
KRISTIN-SAKEN: Kristin (12) ble funnet drept i 1999. Saken er fortsatt ikke oppklart. Foto: NTB scanpix
KRISTIN-SAKEN: Kristin (12) ble funnet drept i 1999. Saken er fortsatt ikke oppklart. Foto: NTB scanpix Vis mer
undefined
Til forsiden