ÅRETS ILDSJEL: – Jeg er ingen eventyrer, men en realist som vil bruke livet på å jobbe med en tydelig mening. Vi redder ikke verden. Men vi redder noen, sier Lindis Hurum. Foto: Geir Dokken
ÅRETS ILDSJEL: – Jeg er ingen eventyrer, men en realist som vil bruke livet på å jobbe med en tydelig mening. Vi redder ikke verden. Men vi redder noen, sier Lindis Hurum. Foto: Geir Dokken Vis mer

Leger Uten Grenser

Lindis Hurum (43) er kåret til Årets ildsjel

– Du glemmer aldri lyden av mennesker som tror de skal dø. Men du glemmer heller aldri lyden av mennesker som forstår at de er reddet.

Publisert

KK.NO:   I vårt store nyttårsnummer, kårer vi hvert år Årets kvinner - et knippe damer som på hvert sitt vis har imponert og berørt oss i løpet av året som er gått. 

I fjor fikk blant annet Lene Marlin prisen som årets forbilde etter å ha snakket åpent om egne selvmordstanker. Sissel Wold ble årets stemme. Anita Krohn Traaseth ble kåret til årets inspirator.

Nå er vi stolte over å kunne presentere Årets kvinner 2015:

Årets kvinne: Gunhild Stordalen (Hovedprisen)

Årets gjennombrudd: Marie Blokhus

Årets banebryter: Line Jansrud

Årets ildsjel: Lindis Hurum i Leger uten grenser

Årets stemme: Deeyah Khan

Årets banebryter: Line Jansrud

Årets medmenneske: Tina Asphaug i Amadia International (Folkets pris)

LES OGSÅ: Gunhild Stordalen (36) er kåret til Årets kvinne

Lindis forsøker å snakke med og se hvert enkelt menneske i øynene når de er kommet trygt opp på dekk. Foto: Francesco Zizola/ Leger Uten Grenser
Lindis forsøker å snakke med og se hvert enkelt menneske i øynene når de er kommet trygt opp på dekk. Foto: Francesco Zizola/ Leger Uten Grenser Vis mer

Lindis Hurum (43), nødhjelpskoordinator i Leger Uten Grenser


Begrunnelse: Vi er dypt imponerte over hennes arbeid for flyktninger på båten «Argos» i Middelhavet i sommer, men også over innsatsen her hjemme i Norge for å gi flyktningene en stemme.

Gir prispengene til: Leger Uten Grenser

Den lyshårede kvinnen med megafon nærmer seg sakte den overfylte gummiflåten i Middelhavet. Flyktningene ombord hylskriker, fekter vilt eller stirrer apatisk på henne. Lindis Hurum (43) insisterer på å smile.

– Don’t worry! Calm down! We are here to help you! 

Megafonstemmen der ute på det åpne havet er myk og repeterer budskapet tydelig. Først på engelsk. Så på fransk. Lindis må forsikre seg om at de forstår hva hun sier. Hun må være hundreogti prosent sikker på at før hun gir sin kaptein klarsignal og lar det store redningsskipet legge til siden på gummiflåten, må folk være rolige. Den ekstreme dødsangsten må ikke bryte ut i panikk. Det er derfor hun smiler. 

Hun smiler som hun aldri har smilt før. Smilet må nå øynene. Hele ansiktet hennes må utstråle håp og tillit. 

Lindis Hurum vet at dette er de aller viktigste sekundene. Før var hun produsent for tv-showet «Vil du bli millionær». Timing betydde alt i et tett sendeskjema. Nå er hun nødhjelpskoordinator for Leger Uten Grenser, og timingen står om liv. På disse få meterne – mellom redningsskipet «Argos» og den lille gummiflåten, skal hun få desperate båtflyktninger til å stole fullt og helt på at hun kan redde dem.

Få av flyktningene har hatt grunn til å stole på noen under denne flukten fra Libya. Noen har vært utsatt for tortur. Andre er blitt voldtatt. 

– Uansett hvem du er eller hvor du kommer fra opprinnelig … befinner du deg i Libya i dag, så flykter du for livet fra et lovløst samfunn. Det er mange som ikke vet dette i Norge, hevder Lindis.

Lindis Hurum speidet etter flyktningebåter i Middelhavet i sommer. Foto: Francesco Zizola/ Leger Uten Grenser
Lindis Hurum speidet etter flyktningebåter i Middelhavet i sommer. Foto: Francesco Zizola/ Leger Uten Grenser Vis mer

LES OGSÅ: Line Jansrud (30) kåret til Årets banebryter

Verdighet og trygg søvn

Solsteiken er nådeløs selv om det er langt på ettermiddagen. Hvitfargen på gummiflåten gjør den til en stor, glovarm refleks. Ofte har ingen ombord har fått i seg vann på 15-20 timer. Her ute i internasjonalt farvann, 30 nautiske mil nord for Libya, er vannet kaldt. Flyktningene har navigert mesteparten av reisen i totalt mørke. Flere av båtene som «Argos» får i kikkerten, er i ferd med å synke eller tippe. Noen av dem ser ut som gamle baljer, klare til opphugging.

– People are dying! roper to menn fra en båt.

– How many? må hun spørre da.

På en av de forrige flyktningebåtene de plukket opp, var det fem døde. De hadde mistet livet av dehydrering. Rakk aldri å komme trygt om bord på «Argos», til vann, varmetepper og høyenergi-kjeks.

KK nr 51/52 er i salg fra 18. desember
KK nr 51/52 er i salg fra 18. desember Vis mer

Lindis forsøker å snakke med og se hvert enkelt menneske i øynene når de er kommet trygt opp på deres dekk. Det står i instruksene hennes. Hun bruker ikke hansker eller maske. Gir folk en varm klem uten å tenke på smitte. De syke kom uansett aldri så langt som dette. En av de minste hun får om bord, er en fire uker gammel baby. Hun har fått navnet «Blessing». 

– Det viktigste for oss er å gjenkjenne oss selv i dem, se dem og behandle dem som fullverdige og selvstendige mennesker. Og i det minste gi dem 48 timer med verdighet og en trygg søvn, sier Lindis.

Hun vil at vi her hjemme i Norge skal forstå de surrealistiske redningsaksjonene i Europas eget badeparadis. Det er derfor hun viser KK videoer fra «Argos» i sommer, slik at vi også får høre lyden. Lyden av mennesker som forstår at de er reddet. 

Det som skjer hver eneste gang, får nakkehårene til å reise seg på Lindis. Mens redningsskipet fosser målrettet gjennom bølgene, sitter båtflyktningene i stillhet på dekk, tett som sild i tønne. 

Først klapper de i takt. Det blir til rytmer. Så begynner de å synge. Av full hals. En unison sang om takknemlighet og håp. Et kor med tusen stemmer midt ute på havet synger om at noen «der oppe» passer på dem.

– Jeg er ateist selv. Men det gjør et voldsomt uttrykk å høre hvor viktig troen er for alle som vi redder. Alle kristne flyktninger fra Eritrea kan de samme sangene. De bryter alltid ut i sang. Muslimske flyktninger ber om å få låne megafonen til bønn. Alle nasjonaliteter og kulturer har sine ritualer og måter å vise takknemlighet på, sier Lindis. 

HJELPEN ER NÆR: Hennes viktigste jobb for Leger Uten Grenser var å komme flyktningene i møte, fortelle at hjelpen var på vei og at de måtte være rolige. Foto: Francesco Zizola/ Leger Uten Grenser
HJELPEN ER NÆR: Hennes viktigste jobb for Leger Uten Grenser var å komme flyktningene i møte, fortelle at hjelpen var på vei og at de måtte være rolige. Foto: Francesco Zizola/ Leger Uten Grenser Vis mer

Folk er folk

Om bord på «Argos» er det ingen konflikter. Lindis gir fem hundre til tusen mennesker klar beskjed om at de må dele. De må dele på plassen på dekk og de må dele tilgangen til de seks toalettene. Folk fra ulike kulturer må lage systemer som gjør at det går bra. De er nødt til å finne ut av det sammen. 

Syrerne kommer ofte med sko og bager, kanskje en redningsvest – og har flyktet i en noe bedre båt, forteller Lindis. De fleste andre kan ha vært lenge på flukt og har ikke engang sko, langt mindre en redningsvest.  

– Å oppleve noe slikt er så sterkt, spesielt – og overtydelig. Gang på gang får jeg bekreftet det jeg alltid har trodd; at folk er folk. Det er ingen forskjell på oss i ekstrem frykt, i sorg og i ekstrem glede. Når du kommer inn til kjernen i livet, så er alt folk vil, å være trygge, friske og være sammen med familien sin.

Redningsskipet «Argos» bruker to døgn fra det internasjonale farvannet utenfor Libya inn til den italienske havnen i Middelhavet som de har avtale med. Oppgaven til Lindis er å lede teamet av leger og sykepleiere, fortelle flyktningene hva som skjer og hvor lang tid det tar.

Mange får sjokk over at det tar flere døgn å komme til Europa. De var blitt lovet at det bare ville ta noen timer, så ville de være i sikkerhet. På veien inn mot målet; de varme, lekre sandstrendene på Sicilia og langs kysten av Italia, flyter levningene av de som ikke klarte det. 

Fiskere i Tunisia får lik i garnene sine denne høsten. I dyp respekt for menneskene som engang var, frigjør de dem fra garnmaskene, tar dem med hjem og lurer på hvordan de kan få gitt disse fremmede medmenneskene en verdig grav. Kanskje var det en mamma som aldri rakk å føde sitt barn. Kanskje var det en sønn som aldri fikk tatt farvel med sine foreldre.

– Disse fiskerne må få opplæring i sikker likhåndtering. Det var en sterk kontrast å se hvordan disse fattige fiskerne behandler sine medmennesker samtidig som europeiske stater ikke engang ville sende båter for å hjelpe, sier Lindis.

SPEIDER eTTER BÅTFLYKTNINGER: Sommeren har vært spesiell for Lindis Hurum. Ekstra spesiell fordi krisen er i Europa. Foto: Francesco Zizola/ Leger Uten Grenser
SPEIDER eTTER BÅTFLYKTNINGER: Sommeren har vært spesiell for Lindis Hurum. Ekstra spesiell fordi krisen er i Europa. Foto: Francesco Zizola/ Leger Uten Grenser Vis mer

Mening og muligheter

Hun var hjemme i Oslo i høst – etter sitt livs sterkeste sommer. Av alt hun har vært med på i løpet av sine ni år i Leger Uten Grenser, har sommeren i Middelhavet vært det mest spesielle. Både fordi det handlet om å være i en båt – uten mulighet til å gå noe sted – og fordi det skjedde i Europa.

– Det farligste er å avhumanisere andre mennesker. Eller være likegyldig.

Helsescreeningen i havnen man kommer til er nødvendig, men det er viktig at den skjer på en verdig måte, understreker Lindis.

Hun har tatt farvel med alle båtflyktningene som enkeltmennesker. I det øyeblikket de går i havn i Europa, er de et tall og et stort problem for alle statene. Flyktningene får hver sin nummerlapp, blir undersøkt for skabb og andre sykdommer. De spyles med hvitt pulver. Klærne brennes. 

Lindis Hurum har hjulpet dem å tømme lommene først. Ofte er det en 5-euro som er sydd fast i underbuksen. Andre ganger kan det være et bilde av mamma og pappa som sitter godt fast i den minste bukselommen. Det er alt de har igjen.

Lindis egne foreldre er hjemme i Norge. Hver gang hun reiser til krigsområder, katastrofer eller ebolarammede land, risper hun i deres bekymrede foreldrehjerter. 

Hun fant ut at det var slik hun måtte leve for ni år siden. Lindis var produsent for TV 2s artistgalla og var på reportasjereise i Senegal med PLAN. Mens andre ville klaget over varmen, kaoset og småkrypene ved madrassen, så Lindis bare mening og muligheter. Da hun kom hjem, meldte hun seg for Leger Uten Grenser. 

– Jeg er ingen eventyrer, men en realist som vil bruke livet på å jobbe med en tydelig mening. Vi redder ikke verden. Men vi redder noen. 
redaksjonen@kk.no

Denne saken står også i KK nr 51/52

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer