Ett år var gått fra den dagen Kristin Steien Bratlie (36) og Tina Lysgård (38) fikk livene sine brått og brutalt revet opp og kastet om. Nå hadde de i fellesskap invitert familie og venner til en markering. Ulykkesveien ved Lillestrøm ble stengt under seremonien og alle som ønsket det, la ned blomster og tente lys.– Vi sto foran dem alle, holdt hverandre hardt i hendene og takket for at de kom. Det hadde jeg nok ikke maktet å gjøre uten Tina. Sammen er vi mindre alene, sier Kristin. Da de stod der, støttende til hverandre, hadde det bare gått noen få måneder siden de møtte hverandre for aller første gang.

Grovt uaktsomt drap

«To menn omkom i MC-ulykke.» Det var en slik avisoverskrift vi altfor ofte leser. Vi ser sjelden menneskene bak de faktabaserte oppslagene. De som står midt oppi det følelsesmessige kaoset som oppstår når det du aller mest frykter faktisk skjer. Mennesker som Kristin og Tina. To småbarnsmødre, hvis første tanke var «dette skal vi klare». Fordi de ikke hadde noe valg. Det var sent søndag kveld, for drøyt tre år siden. Kollegene og motorsykkelentusiastene Bjørn Oscar Lysgård og Fredrik Syvertsen var på vei hjem fra et sikkerhetskurs for MC-førere da en personbil kom over i feil kjørebane. Begge døde momentant. Føreren av personbilen var ruset og ble dømt til tre og et halvt års fengsel for grovt uaktsomt drap. Da Kristin morgenen etter ulykken måtte forklare datteren på to og sønnen på snart fem år at pappa ikke ville komme tilbake, men at hun skulle passe på dem, at hun kunne klare alt det som pappa klarte, kom det fra eldstemann; at det var en ting hun ikke klarte - å løfte dem begge på én gang, sånn som pappa gjorde.– Fredrik pleide å løfte ett barn på hver arm. Sånn. Kristin løfter armene. Hun husker at hun tok tak og løftet begge opp og holdt dem på strak arm, og sa «Se, jeg kan alt, jeg!». (saken fortsetter under bildet)

Tøffe tider

Hjemme på Høvik og Bekkelaget jobbet Tina og Kristin seg gjennom den første tøffe tiden, på hver sin kant av Oslo. Etter 13 år som kjærester og koner var de plutselig blitt aleneforeldre. Nå gjaldt det å holde på rutinene. Tinas gutter på åtte og ti var tilbake på skolen etter to dager, og hun fulgte dem på fotballtrening.– Det var viktig at barna skulle ha stabilitet og forutsigbarhet, og at de fikk det avbrekket de trengte fra sorgen.Kristin, på sin side, innså – samme kveld som hun mottok budskapet – at hun trengte råd fra folk med kompetanse på sorgbearbeiding. Hun brukte offentlige støtteapparater, snakket med barnepsykolog, og både hun og barna gikk i sorggrupper. Etter hvert bestemte hun seg for å ta kontakt med Tina. Slik startet et helt spesielt vennskap.

En som hadde opplevd det samme

Det første møtet ble utsatt tre ganger. Ingen av dem var helt klare. Men noen måneder etter ulykken fikk de det til.– Det var som å treffe en som så rett inn i sjela mi, men det var ikke skummelt. Vi hadde opplevd akkurat det samme. Det var bare godt å møte noen som hadde de samme tankene og frustrasjonene og som stod midt oppe i de samme utfordringene, sier Kristin.– En ting er selve sorgen, som du må jobbe deg igjennom. Men den er også sammensatt. En sorgprosess er ikke bare en dyp, mørk dal. Livet fortsetter jo, med gleder i hverdagen. Selv om vi opplevde sorgen ulikt, skulle vi begge gjennom disse prosessene, forklarer Kristin og Tina legger til:– Det er jo fortsatt sånn at folk får et sørgelig drag over seg når de får høre at vi er enker. Men hverdagen i dag er preget av mye latter, glede og gode minner.Å bli enke og aleneforelder har mange uventede dimensjoner. Uroen i kroppen etter å komme seg videre. Savnet over ikke å ha noen ta beslutninger sammen med. Barnas sorg og mange spørsmål. Begge har fått mye støtte og hjelp fra både familie og nære venner, og føler seg heldige som har et stort og godt nettverk. Men ingen har kunnet forstå hvordan de egentlig har det. Ingen andre enn de selv.– Det er umulig å sammenligne livskriser. De oppleves så ulikt fra person til person. Vi har måttet håndtere vår situasjon ut fra våre forutsetninger, sier Kristin.LES OGSÅ: – Skal jeg ligge her til jeg dør?

Hjertevenninner

I dag sitter Tina og Kristin ved kafébordet på Grünerløkka og fullfører hverandres setninger og støtter opp om den andres refleksjoner. Det er ikke ofte de har tid til å møtes slik. Men det går ikke en dag uten at de snakker sammen på telefon. Det begynte som sorgbearbeiding. I dag handler samtalene mer om hverdagslige utfordringer og gleder.– Når man blir alene, går dagene med til rutiner og å følge opp barna, slik er det for alle foreldre. Men når du mister mannen din, mister du også den voksne du kan sparre med over en kopp kaffe etter middagen. I dag er Tina den første jeg ringer til for å dele en nyhet. «God morgen min hjertevenninne. Du er strålende, vakker og fortjener det beste! Husk det:) Stor klem». En slik melding fra Tina kan jeg våkne til. Det gir energi og en god start på dagen når møtepåminnelsene tikker inn og du skal ha to barn klare til barnehage og skole før klokken 8.30, sier Kristin og ser på Tina.– Kristin tar alltid telefonen. Tilgjengeligheten er det som gjør vårt vennskap helt spesielt. Dessuten er det ingen som forstår meg så godt som henne, sier Tina.De har hele tiden vært flinke til å motivere hverandre, ikke bare når det har vært tunge stunder. De gleder seg enormt over den andres gleder i hverdagen.– Vi har begge en veldig positiv grunntone i livet. Vi liker å ha det bra. Og vi har blitt hverandres speil. Jeg kan si til Tina «så flink du er» og hun kan svare «men se på deg selv». Rosen slår liksom litt tilbake, smiler Kristin.– Vi er egentlig perfekt match. Begge ler. (saken fortsetter under bildet)

Livet må leves her og nå

I dag er det så mye som knytter dem sammen. De føler at de utfyller hverandre godt.Da sorgen traff ble også jobben en viktig motivasjon for Kristin. På grunn av det hun hadde vært igjennom, ikke til tross for, understreker hun. Da hun i fjor fikk tilbud om en direktørstilling i konsernet hun jobbet i, takket hun ja. Da var det godt å ha en oppbackende telefonsamtale med Tina. For Tina var det løpingen som hjalp henne gjennom den første tiden. Hun meldte seg rett og slett på New York Marathon, og fullførte.Samtidig er de på mange måter like: Ingen har søkt ly for å vente på at det skal slutte å blåse. De har hele tiden sett fremover, satt seg mål. Både Kristin og Tina har gjort alt for å være en bauta for barna sine. Og begge har hele tiden vært fokusert på at livet ikke bare må gå videre. Det må leves her og nå.– Det viktigste for meg er å følge hjertet og ha tro på at en dag er jeg så heldig å treffe noen som tenner hjertet mitt som Bjørn gjorde, sier Tina.Det har hun også forklart barna sine: At man har plass til mange i hjertet, at ingen faller ut om det kommer noen nye inn.– Fredrik og Bjørn lever videre i hjertene våre. Det vil de alltid gjøre og det er ikke noe begrensende i det, sier Kristin.– Jeg traff en ung enke for ikke så lenge siden, som sa noe som jeg satte stor pris på å høre; At hun hadde fått evnen til å elske høyere enn noen gang.LES OGSÅ: Ble mamma for søsterens barn

Brikkene har falt på plass igjen

I dag er en ny mann ikke utenkelig for noen av dem.– Nå har det gått over tre år siden ulykken, og jeg føler at livet er på plass igjen. Vi er en sammensveiset og lykkelig familie på tre. Så får vi se hva framtiden bringer. Grunnmuren er på plass igjen, sier Kristin.Også vennskapet er bunnsolid.– En slik dramatisk endring får en til å tenke gjennom hva som er egentlig viktig i livet. Verdier som familie, vennskap blir viktigere. Å sette pris på mennesker rundt deg får vesentlig større plass enn før, sier Tina.De vet begge at de ikke hadde vært der de er i dag uten hverandre. Som to sterke og bevisste damer som vet hvor de vil og hvordan de vil leve. Derfor føler de en enorm takknemlighet til livet. Ikke bare har de opplevd en stor og inderlig kjærlighet, de har fått oppleve et ekte og unikt vennskap.(Denne saken er tidligere publisert i printutgaven av KK. Tekst: Merete Glorvigen)