Lille julaften 2011, Nordfjordeid sentralsykehus, uke 18: Ni väntar två, sier den svenske legen. Det tror ikke Unni noe på.Undersøkelsen varer og rekker, Unni blir redd. Legen beklager at han er så stille, sier at «dette er konsentrasjonsarbeid». Unni vil bare ha frisk luft.Den hvitkledde dunker instrumentet mot bordkanten som om det har hengt seg opp. Så rister han på det. Ikke særlig betryggende, synes Unni.Langt om lenge kommer det: – Det er faktisk en til, der er tre!Stemmen når ikke helt inn. «Jeg drømmer», tenker Unni. «Jeg har nok ikke stått opp i dag, ikke tatt fergen over fjorden… Kanskje har jeg drømt at jeg er gravid også?»Unni ser på Bjørn, han smiler fra øre til øre. Stakkar mann, jeg har overtalt ham til å bli seksbarnsfar, tenker hun og får dårlig samvittighet.Bjørn blir også redd, men mest for Unnis reaksjon.– Jeg fryktet at hun ville se trillinger som en katastrofe. Med noen endringer kan dette gå, tenkte jeg. Også funderte jeg på bilen. Og huset, sier Bjørn. LES OGSÅ: Linda og Dan har syv barn!

Bolig som bugner

Nå bugner det: åtte på 150 kvadrat. Skal bygges på, forteller de. Syvseteren er supplert med stasjonsvogn. Livet er folksomt.På trappa utenfor huset på Askøy breier vognen seg trippelt. Her bor en statistisk særhet, en attraksjon større enn de bergenske fisker på torget.– Da vi skulle kjøpe is i sommer, stoppet hele folkestrømmen, forteller Bjørn med et småtroll eller to på fanget. Der på brygga svevet ordet «tre» på all verdens språk. De knipset og gaulet, glemt var fisk, brygge og gamle trehus. Turistene skulle bare visst at hjemme ventet tre barn til. 30 år gammel var Unni fornøyd med to katter, jobb i bank og statusen lagets toppscorer i fotball. Familie-tanken stresset henne ikke. Bjørn spilte i band, trente, var far til to og separert. De flyttet sammen den gang kvadratmeterne føltes romslige. Snart kom lille Theo (4), Bjørn ble trebarnsfar med døtrene Ihne (12) og Mia (10) boende annenhver uke. Unni ønsket et søsken til Theo som bodde der hele tiden… ETT søsken.Før trillingene hadde Bjørn kjent seg tett på maksgrensen av hvilken oppfølging han kunne gi barna. Han var fotballtrener til to. Ble bleietrener til fire. – På en god dag kunne det gå nærmere tretti bleier, smiler Bjørn mellom leven og lubne armer.LES OGSÅ: Livredd for å bli forlatt

Hverdagens triks

Inn kommer nå Ihne med en nyvåken Nora (1) på armen. Håret ullent, kosedyret tett, strømpebuksen skrukket, varm kropp mot storesøster. På med rosa kjole. Små lepper rundt små ord. Så kan storebrors brannbil rappes.– Theo lærte fort å holde leken høyt med den ene hånden og trillingene unna med den andre, forteller Bjørn.Unni begynte i ny jobb som rådgiver i bank da trillingene var halvannet. Bjørn startet hjemme-dagene ambisiøst. – Men etter uker med vind og regnvær, ga jeg opp. Barna stod der som mumier i dressene sine, kunne ikke bevege seg, vaiet i vinden. Skulle vi til lekepark, måtte den være inngjerdet. De løper jo i hver sin kant… Under svangerskapet googler de trillinger, selvfølgelig. Og får skremselsbildene.– Fra alt som ikke går bra. Det var problemer med fødsel og senskader og syndrom og jeg vet ikke hva. Vi ønsker å fylle ut det bildet: trillinger er først og fremst fantastisk!LES OGSÅ: Er du livredd for å føde

Fødsel

Unni føler seg fin i svangerskapet og kunne gjerne holdt på trillingene lenger enn de 34 uker Haukeland setter som grense. Men 10. april 2012 blir de tre små rutinemessig født med keisersnitt. Unni er bedøvet, men våken.– Jeg gledet meg til å bli kvitt den enorme magen. Jeg sluttet å måle midjen i mars, da var den 108 centimeter.Nå tar de vannet på trilling en, sier legen og Unni hører et plask i gulvet. Når alle tre er ute og forhenget over Unnis kropp dyttes vekk, får hun seg en overraskelse: Hun kan se føttene sine! Fjellet på midten er borte!Unni er svak etter fødselen. Hun fraktes til barneklinikken i rullestol. Minnene er tåkete.– Men jeg husker at jeg kikket opp i sengen og så de to minste babyene jeg noen gang hadde sett: Iben og Nora. Tårene renner og renner, jeg føler så masse: sjokk, glede, overveldelse, bekymring. Luca veier 1770 og er minst.

Omstilling

I løpet av fire år har Unni gått fra status singel kattemor i byen, til firebarnsmor på landet. – I starten handlet det kun om mat og søvn. Unni husker ikke så mye fra de første ukene. Men hun husker behovet for søvn.Det gikk i ett, hun skilte ikke dager og uker, visste knapt hvilken årstid det var. Hver dag var lik, livet gikk på autopilot. Unni og Bjørn prøvde å være i nuet, de visste at de en dag kom til å snu seg tilbake – da var det viktig å ha minnene. Etter trippelt påfyll i huset omdefinerte Unni og Bjørn begrepet «kosestund». Stille ble lykken. Under mating, for eksempel. Da satt de der i stuen og mettet små munner og så på serier på tv. Med tiden skrudde de av seriene. – Stillhet ble våre gode stunder.Les mer om trilling-familien på Unnis blogg: www.trillingpluss3.com

Rot og kaos

Da Bjørn var tilbake i jobb, fant han seg selv lykkelig i køen på Askøybroen om morgenen. Han ønsket at køen bare kunne vare. Endelig ro… Her forleden skulle han til tannlegen, men ble sittende på venterommet. – En halvannen deilig time. Tannlegen beklaget voldsomt, jeg var lykkelig.– Ja, det er blitt koseligere å være alene, istemmer Unni.Nå går trillingene Nora, Iben og Luca i barnehage. Det er ikke bare bilplass og hus som må tøyes. Det må også parets egenskaper.Høy standard kan du bare glemme, erfarer de.– Jeg lukker øyne og ører for lyd, ting, rot og kaos. Starten var brutal, men en lærer seg å godta ny tilværelse. Samt tålmodighet. Iben har våknet. Den minste av de tre, men den raskeste. Theo nynner «what does the fox say» mens han prøver å holde på brannbilen. Nora har fått pappas fang og serverer ord ganske uten diksjon. Stuen myldrer: det er Theo som prøver å beskytte lekene sine. Det er grind rundt peisen. Det er rumpe-salve på hver en hylle og bollekinn i hver en krok. Det er trippel tripp-trapp på kjøkkenet og tre ganger trehjuls-sykler på terrassen.

Simultan jobbing

Paret vet alt om multitasking. Når Unni lager middag har hun en Theo virrende, en liten på armen, en rundt foten og en på kjøkkenbenken mens hun rører i gryten. Når tre-fire gråter samtidig, er det å sette seg ned så de alle finner navet. Å få alle i bilene er et stunt etterfulgt av vidunderlig ro.– Å smøre seg en brødskive kan ta tid, forteller Bjørn.– De har lært seg å klatre og skyve på stoler. Jeg blir litt sprø av å hente en ned fra benken og to fra stolen mens jeg smører og trøster en som har falt.Bjørn er den ideelle seksbarnspappa, mener Unni.– Som par binder dette oss sammen, vi må løse oppgaver og dele tid. Når sykdom skal igjennom åtte kropper, går ukene. Til de grader at hus blir sykehus.Nora har ikke feber lenger og flyttes fra post en til to, spøkte de da det var vannkopper og virus og feber og kontinuerlig styggedom fra høstferien til påske. Langsomme middager og late morgener må vente, men Unni og Bjørn er stolte.– Vi klarte det denne gangen og, sier vi til hverandre. Det gir styrke.LES OGSÅ: De måtte selge ett eller flere av barna sine

Om tvillinger og trillinger

• De siste tjue årene har det vært en økning i antall fødsler av tvillinger (15 av 1000 fødte) og trillinger (en av 1000 fødte) både i Norge og ellers i verden.• I 1998 ble det født 923 tvillinger og 27 trillinger i Norge. Økningen skyldes den moderne behandlingen av barnløse som har vokst fram de siste tiår. • Trillingsvangerskap oppstår spontant én gang per 6000–7000. Da er fostrene vanligvis dannet fra hvert sitt egg. I et slikt sett av trillinger eller firlinger kan det likevel være et sett med eneggete tvillinger. • De aller fleste trillinger og firlinger oppstår i våre dager etter behandling for barnløshet.Foto: Siri SverdrupDenne saken ble opprinnelig publisert i KK utgave 4.