Sigmund Freud
Sigmund Freud, eller Sigismund Schlomo Freud som han opprinnelig het, kalles som kjent gjerne for «psykoanalysens far». Uten Freud ville vi kanskje ikke hatt de klassiske filmscenene med pasienten liggende på en passelig behagelig sofa eller benk, med terapeuten sittende bak med penn og papir. Det høres ut som en klisjé, men det var en tanke bak at pasienten skulle ligge på en benk. På den måten vender pasienten lettere fokus mot seg selv, forklarte professor i psykologi, Siri Gullestad, under fredagens «Først og sist» på NRK1.
Men Freud er langt mer enn polstrede benker og klisjéer. Han startet sin karriere som nevrolog, spesialiserte seg på nervesykdommer og offentliggjorde flere studier av organiske nervelidelser. Han forsket blant annet på cerebral parese. Etterhvert ble han likevel stadig mer opptatt av nevrotiske lidelser, og beveget seg stadig mer mot sjelelige studier.
Psykoanalysens fødsel kom under behandlingen av pasienten Anna O., et pseudonym for Bertha Pappenheim. Hun fikk diagnosen «hysteri», og ble behandlet av Freud i samarbeid med legen og psykologen Josef Breuer. Behandlingen av Anna O. er beskrevet i Breuers bok «Studies on Hysteria».
Freud mente man måtte skille mellom det bevisste og det ubevisste i den menneskelige psyke, og det var også i det underbevisste at de fant nøkkelen til Anna O.s plager: armen hennes, selv om den var fysisk i orden, var stadig lammet. Etterhvert fant Breuer og Freud ut at det var samme arm hun hadde brukt når hun skulle pleie sin døende far. Freud og Breuer mente at årsaken til lammelsen lå i at Anna ubevisst forsøkte å straffe seg selv ved å lamme armen, fordi hun følte seg skyldig i farens død. Etter arbeidet med Anna O. ble Freud overbevist om at psykiske lidelser skyldes ulike former for blokkeringer av følelser og uløste konflikter i forhold til mennesker i pasienters fortid.
I sitt senere arbeid utviklet Freud en såkalt psykodynamisk teori, som deler menneskets sjel inn i tre:
Det var Freuds bestemte oppfatning at den eneste delen vi er født med, er ID. Det er også denne delen som ifølge Freud er opphavet til begjær og lyst, det er ID-delen av oss som hele tiden forsøker å få oss til å dekke impulsive lyst- og begjærstyrte ønsker. Dette skjer helt av seg selv, og er ofte av seksuell art. Dette ubevisste begjæret var av stor betynding for Freud. Fra dette har vi fått uttrykk som «freudiansk glipp» (freudian slip), som vi ofte spøkefullt kaller det når noen uten å tenke seg om refererer til noe seksuelt litt ute av sammenhengen forøvrig.
Freud var også opptatt av drømmer, og skrev boken «Drømmetydning» i 1900. Blant hans viktigste verker regnes også disse:
Psykoanalysen vant mye terreng i begynnelsen av 1900-tallet. De siste 30-40 årene har psykoanalysens stilling blitt svekket, men den har fortsatt en rekke tilhengere, og Freuds metoder og idéer kommer fremdeles opp til diskusjon med jevne mellomrom.
Lese mer om Freud? Prøv disse bøkene:
(Kilder: Wikipedia, Store Norske Leksikon, Universitetet i Oslo)
