Her er min historie: Jeg er en mamma av yngre garde, er 18 år og ble fort voksen da jeg ble mamma! Jeg fikk et annet syn på livet og har lært meg å sette pris på hver dag!
Jeg hadde termin i midten av august og hadde ikke hatt noen spesielle plager i løpet av månedene, så jeg klarte å fullføre nest siste skoleår. Da det ble juli begynte jeg å få plager når jeg tisset. Det var litt frem og tilbake før de fant ut at jeg hadde urinveisinfeksjon. Dette fant jeg nesten ut selv, for legene sjekka bare for eggehvite i urinen! Som mamma sa til meg "man må være frisk for å være syk"! Men plagene kom tilbake raskt og ble til vonde ryggsmerter over ene nyra mi. Jeg tisset blod men ble ikke tatt på alvor før det ble så ille at mamma og kjæresten min tok meg med på sykehuset og nektet å ta meg med hjem! Åh! Når jeg endelig fikk komme inn så fikk jeg god behandling (dette var to dager etter termin). En smart lege foreslo å ta ultralyd på nyrene mine for å se, og der var problemet! Vesla lå og klemte på ene nyra mi som hadde vokst 2 cm! Ikke rart jeg var bleik og sliten! Fødselen skulle settes i gang da og det skjedde ikke noe før 4 dager etter termin. Ryggvondten ga seg første kveld på sykehuset, fordi jeg fikk riktig medisin!
Jeg gruet meg ikke for fødselen, så jeg tok alt med ro på sykehuset. Jeg skulle jo få se hva jeg hadde bæret på i 9 mnd! Jeg klarte ikke å grue meg. Om jeg enn hadde prøvd, hadde det ikke gått! De satte inn kateter uten å lykkes, for det skjedde ikke noe, så om morgenen fikk jeg en prostaglandinpille og det skjedde ikke noe før jeg fikk en til. Da begynte det og murre litt i magen men det gjorde ikke vondt. Jeg sa til kjæresten min: "tror jeg kjente noe". Jeg valgte å si ja til klyster også. Det var bare delig å være tom i tarmen før det store presset!
Dagen gikk og jeg ble tilslutt sengeliggende med et måleapparat som skulle måle hjerterytme og rier! Det gikk greit, for det skjedde ikke så mye, men det ble litt vondere! Husker at jeg kjente et poff i magen da vannet gikk og det en deilig følelse faktisk! Fikk drypp etter hvert, og da blir som regel riene litt uregelmessige. De kom ofte, men var akkurat vonde nok til at jeg klarte de. Det ble litt slitsomt i lengden. Derfor jeg ba om å få epidural, for jeg visste at rier ikke blir mindre vonde, og da hadde jeg litt å gå på hvis det skulle ta tid før anestesilegen kom! Ville ikke be om det når det allerede var dødsvondt for da går tida sakte! Anestesilegen kom 1 time etterpå og de økte dryppet så jeg skulle få sterkere rier! Jeg fikk suffenta epidural og allerede etter en rie etter den var satt, så var det ikke vondt lenger. Kjente bare at rumpa ble varm og litt tung!
Det tok ikke lang tid og så kunne jeg presse! Og så herlig! Det kjentes bare ut som jeg måtte på do men det var ikke vondt! Mellom pressriene drakk jeg vann, pratet og fikk litt oksygen. Det var så rolig at jeg skulle tro jeg bare lå og hvilte meg og venta på babyen min! Epiduralen var perfekt! Jeg kjente pressriene selv men det gjorde ikke vondt! På kvelden i solnedgangen kom dattera mi ut med et lite plopp, og det var en lettelse å kjenne at hun var ute! Der tror jeg kjæresten min også pustet ut! Herlig!
Jeg var oppe og gikk rett etter vi hadde kost oss og blitt litt kjent med lille nurket. Jeg tror jeg brukte 30 minutter på å stille inn vannet i dusjen, for jeg var helt beruset over opplevelsen! Eneste som var litt vanskelig var å puste riktig når jeg sto oppreist, for man puster jo helt annerledes når man er høygravid. Jeg fikk liksom ikke magen "riktig" vei når jeg pustet! Det var bare litt komisk! Barsel var helt topp, jeg fikk masse hjelp og storkoste meg!
Dette var min historie. Det trenger ikke være nødvendig at folk forteller stygge historier, for det er snakk om liv! Og jeg vil ikke at noen ikke skal tørre å bli gravide pga fødselen og det de har hørt om den, for å bli mamma er det største man kan oppleve!
