Jeg vil fortelle om mitt tredje svangerskap, for det er noe spesielt. Jeg fikk diabetes under første svangerskap, og svangerskap nr 2 ble godt kontrollert av helsevesnet. Barn av diabetikere må observeres nøye både i mors liv, under fødselen og etterpå. Begge guttene mine har ligget noen timer på barneavdelingen til observasjon og for å få hjelp med å få opp blodsukkeret.
Jeg har bestandig vært av den typen som har fått mensen hvis det skulle skje noe rundt meg, så derfor ventet jeg mensen da vi dro på ferie i juli 02. Etter 14 dager over tiden begynte alle å spøke med at jeg var gravid, men det kunne jeg ikke være, jeg hadde jo spiral inne, dessuten var jeg fast bestemt på at to ville holde.
Mannen min gikk en dag forbi et apotek mens vi var på ferie og gikk innom for å kjøpe en graviditetstest, som jeg tok senere samme kveld; POSITIV. Hvordan i all verden kunne det gå til, jeg hadde jo spiral. Da vi kom hjem fra ferie tok jeg kontakt med legen, jeg ble sendt til sykehus for å fjerne spiralen. Den lå heldigvis lengre ned enn fosteret, så det var aldri fare for abort etter fjerningen av spiralen.
Under hele svangerskapet var jeg frisk som en fisk og jobbet i fiskeindustrien helt til permisjonen min startet, tre uker før terminen.
Jeg var på kontroll en gang i mnd på sentralsykehuset p.g.a diabetesen og hadde ukentlig kontakt med diabetessykepleier for justering av insulinmengde.
Alt var vel og to uker før terminen ville de ha meg til Bodø i fall det skulle skje noe, de ville ikke risikere transportfødsel. Jeg ble innlosjert på hotell og så var det bare å vente...
Torsdag 13 februar følte jeg meg dårlig og gikk opp på fødestuen for å bli undersøkt, men da var det ingenting som tydet på at noe var på gang. De sa at dette nok bare var kynnere. De to forgående fødslene hadde riene sittet i ryggen, denne gang satt det i magen, så jeg måtte jo bare tro dem.
Senere på kvelden ble "kynnerene" sterkere og kom hvert 4. min. Så jeg dro opp på fødestuen igjen, men fikk samme svar; det er ni dager igjen til termin, gå på hotellet og slapp av. Jeg hadde ingen andre valg enn å gå på hotellet. Klokken 00:05 kom "kynnerene" med to min mellomrom og det så ille at jeg fikk nesten panikk. Var dette kynnere kom ikke jeg til å klare en fødsel. Det endte med at jeg ringte fødeavdelingen og forklarte saken, de skulle komme å hente meg.
Klokken 00:15 va jeg på fødestuen og ble undersøkt. Jordmoren spurte om jeg ville presse, egentlig så ville jeg ikke det og spurte hvordan det. Jo hun så i hodet, så ville jeg presse så kunne jeg det. Etter to pressrier kom min skjønne datter til verden klokken 00:57 på selveste valentindagen. Alt skjedde så fort at alle rutinene som skal følges ved en fødsel for en diabetiker ble det ikke tid til. Min mann kom 20 minutter for sent til fødselen, men vi hadde telefonkontakt helt til jeg dro inn på fødestuen.
