Førsteamanuensis Evalill Bølstad Karevold ved psykologisk institutt, Universitetet i Oslo, har forsket på barn og sjenanse.

Hun har blant annet sett på om sjenerte barn har en større risiko for å utvikle angst og depresjoner enn andre.

– Det er en liten sammenheng, men de aller fleste som er sjenerte får ikke angst og depresjon, understreker hun.

– Men det å være sjenert gjør at du ikke får like mye sosial trening som mindre sjenerte barn og det å være mindre sosialt kompetent kan gjøre deg litt dårligere til å hanskes med utfordringer, sier hun.

Sjenert er ikke det samme som usosial

Ifølge Karevold er definisjonen på begrepet «sjenert» at man føler ubehag og ikke trives i nye sosiale settinger. 

– Det betyr at et barn som er sjenert ute, ikke nødvendigvis trenger å være det hjemme. Mange tror det betyr at man er usosial, men det er noe helt annet.

– Sjenerte barn kan være veldig sosiale, sier hun.

LES OGSÅ: - Mamma, hvorfor spør aldri noen om jeg vil være med de hjem?

Bra å hjelpe sjenerte barn

Foreldre til sjenerte barn vil gjerne hjelpe barna sine, men er det egentlig det riktige å gjøre?

– Ja, svarer Karevold.

– Jeg er opptatt av at sjenerte barn skal hjelpes litt «utpå» og få sosiale erfaringer. Mange unngår situasjoner fordi de er redde for å dumme seg ut eller usikre på hva de skal gjøre. Ved at de ikke får denne erfaringen, får de heller ikke lære seg at det går greit.

– Det å ikke hjelpe dem med å få positive erfaringer, kan føre til at de holder seg mer og mer unna.

– Hvis vi som foreldre hele tiden beskytter barnet og lar det slippe, kan det være at vi gjør barnet en bjørnetjeneste. Barnet vil få færre venner, færre mestringserfaringer og mindre sosial kompetanse – noe vi trenger for å fungere bedre på skolen og blant venner.

Ikke press barnet for mye

Selv om det er bra å hjelpe barna på vei, mener Karevold at man allikevel må være forsiktig med å presse for mye.

– Man må prøve å finne en balansegang. Et sjenert barn vil bruke mye mer energi i en sosial sammenkomst enn et barn som ikke er sjenert.

– Det er viktig at man er oppmerksom på dette og respekterer at barnet blir slitent og vil hjem, eller ut av en situasjon før det kan gå galt, sier hun. 

LES OGSÅ: Får ikke barnet delta i leken? Språkvansker kan være årsaken

Slik kan du hjelpe barnet ditt

Den amerikanske familieterapeuten Susan Stiffelman har oppnådd internasjonal annerkjennelse som foreldrecoach etter at hun ga ut boken «Parenting Without Power Struggles: Raising Joyful, Resilient Kids While Staying Cool, Calm and Connected».

I et av kapitlene legger hun særlig vekt på hvordan foreldre til sjenerte barn kan hjelpe barna med å bygge opp en større tro på egne evner og slik finne mot til å delta i det sosiale fellesskapet.

Gi barnet konkrete løsninger

Evalill Bølstad Karevold foreslår at man kan hjelpe barnet ved å kommer med konkrete løsninger i den situasjonen man er i. For eksempel ved at man forteller barnet hva det kan si i kontakt med andre. 

– Gi dem noen små setninger de kan bruke, som for eksempel «kan jeg få være med å leke?» eller «hva er det dere gjør?».

– Du kan også gi drahjelp ved å tilby deg å bli med i leken. Selv om barnet kanskje sier nei, så sier du «jo kom igjen nå, så prøver vi!». En annen ting man kan gjøre er å invitere til sammenkomster hos barnet, for eksempel invitere venner hjem fra barnehagen, sier hun.

– Mange foreldre får høre at sjenerte barn vil vokse det av seg, stemmer det?

– Ja, mange vokser det av seg. Mange kan være kjemperedde som førskolebarn, men det blir borte når de har begynt på skolen. Mens andre kan være sjenerte hele livet. Disse får det gjerne verre i ungdomsårene hvor det er mye press på det sosiale og det blir veldig tydelig for andre at man er sjenert, sier hun.

BLOGGINNLEGG: - Veldig få mennesker tror på meg når jeg sier at jeg er sjenert