<strong>GODKJENT:</strong> Da Kristin fikk godkjennelse som adopsjonsforeldre, valgte hun å tatovere det i nakken. Foto: TVNorge/Håvard Jenssen
GODKJENT: Da Kristin fikk godkjennelse som adopsjonsforeldre, valgte hun å tatovere det i nakken. Foto: TVNorge/Håvard Jenssen Vis mer

Adopsjon: - Valget var enkelt, men prosessen var utrolig tøff

Kristin (41) og Kristoffer (36) har fått det de ønsket seg aller mest. Minnene fra Sri Lanka vil de alltid ha med seg.

Publisert
Sist oppdatert

En eller annen gang i livet må alle forholde seg til det å få barn. Men hva gjør du når du ikke kan få barn med den du elsker? 

I TV-programmet Ønskebarn  på TVNorge som starter i kveld, følger vi seks personlige historier, alle med et sterkt og inderlig ønske om å få lov til å bli foreldre gjennom adopsjon. Temaet er sårt og privat, men vi får være til stede på mange opp- og nedturer.

Dokumentarserien Ønskebarn, starter på TVNorge onsdag kl. 20.30

Fem prøverørsforsøk uten resultat

Kristin Myhrvold Hopsdal (41) og Kristoffer Hopsdal (36) bor i Bergen hvor Kristin jobber som barneskolelærer og Kristoffer som salgssjef. De har vært sammen siden 2002 og giftet seg i 2006. 

Da var de allerede i gang med forsøk på familieutvidelse. Men da graviditeten uteble, henvendte de seg til fertilitetsklinikk. Klinikken fant ingen grunn til at de ikke ble gravide, og ga dem diagnosen «uforklarlig infertilitet», som er ganske vanlig blant barnløse. Paret ble tilbudt prøverørsbehandling, noe de takket ja til.

- Jeg hadde en veldig klar innstilling om at «vil ikke naturen – så vil den ikke det», forteller Kristin til Mammanett.no.

De gjennomførte to prøverørsbehandlinger privat, før de gjennomgikk tre prøverørsbehandlinger gjennom det offentlige. Alle med nedslående resultat.

LES OGSÅ: Prøverør - mange forsøk har sin pris

Hadde alltid på følelsen at det kom til å bli adopsjon

- Jeg skjønner at mange opplever det som en stor sorg å ikke kunne bli gravide, og at en slik prosess er tøff. Men jeg synes egentlig det gikk ganske greit. Vi var der vi var i livet og vi kunne absolutt leve livet slik det var, med bare oss to. Vi ønsket oss familie, men det var ikke en helt avgjørende faktor for å være lykkelig resten av livet.

Før de gjennomgikk det siste forsøket, var de enige om at det ble det siste. – Nok er nok, tenkte jeg og motivasjonen var ganske lav, forteller Kristin. Allerede da hadde tanken på adopsjon begynt å slå rot.

- Det er rart med det, men jeg har alltid hatt på følelsen at jeg kom til å adoptere, det var liksom ikke noe stor overraskelse, forteller Kristin. Og slik skulle det bli.

LES OGSÅ: Tre kvinner, 20 barn, tre helt forskjellige historier


Vi var heldige så slapp å vente lengre

Lille julaften 2008 leverer Kristin og Kristoffer inn søknadspapirene for å bli adoptivforeldre. Allerede på nyåret blir de kalt inn til de første vurderingssamtalene med barnevernet, både sammen som par og hver for seg.

- Vi var heldige og fikk en utrolig flink og effektiv saksbehandler, forteller Kristin. 

Da barnevernet kom hjemmebesøk, hadde Kristin bestemt seg for ikke å gjøre de vanlige klisjeene, vaske huset rundt og stille opp med hjemmebakst. 

- Jeg følte med hånden på hjertet at vi var godt skikket til å være foreldre, likevel klarte jeg ikke å la være. Vi bakte boller og kokte kaffe før saksbehandlerne kom. Vi fikk oss en god latter alle sammen, da vi fant ut at ingen av oss – verken de eller oss drakk kaffe, forteller Kristin. 
- Så satt vi der med boller og brus, da…

Allerede i mai 2009 ble Kristin og Kristoffer godkjent som adoptivforeldre – fem måneder etter at de leverte søknadspapirene. Når de så til slutt fikk godkjenningsbrevet, ble Kristin så fornøyd at hun fikk tatovert inn stempelet med «godkjent» i nakken.

- Det er spesielt, understreker Kristin. Ikke alle steder i landet får adopsjonssaker like rask behandling. Barnevernskontorene må prioritere akutte saker foran adopsjonssøknader, og ofte må man vente mye lengre enn det vi gjorde for å bli godkjent.

LYKKELIG FAMILIE PÅ TRE: Men tiden i Sri Lanka gjorde sterkt inntrykk på Kristin og Kristoffer Foto: Foto: TVNorge/Håvard Jenssen
LYKKELIG FAMILIE PÅ TRE: Men tiden i Sri Lanka gjorde sterkt inntrykk på Kristin og Kristoffer Foto: Foto: TVNorge/Håvard Jenssen Vis mer

Ønsket et spedbarn

Paret fikk veiledning fra Adopsjonsforum i forhold til hvilket land de skulle velge. 
- Vi bestemte oss for Sri Lanka, da vi ønsket at barnet skulle være så ungt som mulig, gjerne et spedbarn, forteller Kristin.

- Ulempen med å vente på å få tildelt et barn fra dette landet, er at det kan være svært lang ventetid. Men vi fikk tips om at det kanskje ikke ville gå så lang tid, siden det var færre på venteliste akkurat da, forteller Kristin.

Det høres fælt ut når man skal begrunne hvorfor man har valgt et land – akkurat som om vi «shopper» barn, det er jo ikke slik, forteller hun. – Vi måtte bare ta et valg og gjorde det som føltes mest riktig for oss.

Etter man har fått norske godkjennelse som adoptivforeldre, må man søke om godkjennelse som adoptivforeldre i det aktuelle landet man søker for. Igjen hadde Kristin og Kristoffer flaks. Allerede tre måneder senere var de godkjent i Sri Lanka.

LES OGSÅ: Mangel på adopsjonskurs blir flaskehals

Det var nå ventetiden virkelig startet

- Vi var klar over at det var nå selve ventetiden startet. Vi har hørt om par som har ventet i både fem, seks og syv år før de får tildelt et barn. Vi ble enige om at vi skulle sette en grense på 18 måneder, hvor vi ikke ga hverandre lov til å vente, lengte og snakke alt for mye om det, for å holde ut, forteller Kristin.

I denne ventetiden får paret en forespørsel om et TV-team kan få følge deres vei videre, og de kommer til å følge paret i flere år fremover. - Jeg tenkte at hvis vi fikk et adoptivbarn, så kunne TV-opptakene bli vårt barn sin fødselshistorie, og at jeg senere kan vise barnet vårt hva som skjedde da vi ble foreldre, forteller Kristin.

Prosjektleder for Ønskebarn i TVNorge, Astri Lindberg forteller at innspillingen har tatt like lang tid som adopsjonsprosessene de har fulgt.

– Jeg er takknemlig for at adoptivforeldrene har sluppet oss så tett innpå seg i denne svært krevende tiden i deres liv. De måles og analyseres av fremmede personer for at myndighetene skal kunne avgjøre om de er skikket til å bli foreldre. Dette blir et interessant innblikk i en svært omfattende prosess, og resultatet er en viktig programserie som skildrer noe nært, sårt og ekte, sier Lundberg. 

Telefonen som forandret livet

Ganske nøyaktig 18 måneder senere skjer det som paret nesten ikke har turt å vente alt for mye på, men som kommer til å forandre livet deres for alltid.

Det er vinterferie og Kristin er hjemme. De har på forhånd blitt enige om at det er Kristoffer som skal ta mot telefonen – han sitter på kontor hele dagen og er lettest å få tak i.

- Hei hei, vi har et lite barn til dere, sier en hyggelig telefonstemme. I TV-serien ser vi at Kristoffer knekker sammen og gråter – gledestårer.

Kristin tror nesten ikke på han, da han kommer hjem og forteller hva som har skjedd. 

- Jeg måtte la det synke inn. Nå skjedde det! 

Så gikk det i ett. Kristin og Kristoffer har akkurat kjøpt hus, holder på med å selge leiligheten sin og innser de ikke rekker å hverken selge leilighet eller å flytte før de må reise og hente barnet sitt.

Permisjon fra jobben måtte avsluttes, Kristin hadde studenter hun måtte avbryte veiledningen for og det råder i det hele tatt kaos. De sover nesten ikke, pakker flyttelass og prøver å skaffe det mest nødvendige til sønnen. For det er en liten gutt som venter på dem i Sri Lanka. Han er 4 måneder.

<strong>MAGISK FØRSTE MØTE:</strong> Kristin og Kristoffer får møte Marcus for første gang. Foto: TVNorge/Håvard Jenssen
MAGISK FØRSTE MØTE: Kristin og Kristoffer får møte Marcus for første gang. Foto: TVNorge/Håvard Jenssen Vis mer

Det første møtet

To uker senere sitter de på flyet. De har overlatt leilighetssalg og flytting til nytt hus til familie og venner som skal hjelpe dem. De tenker på hvordan det første møtet med sønnen vil bli.

- Vi tenkte at det kom til å bli helt vilt, og var redd for at vi kom til å bryte helt sammen, og var engstelige for hvordan gutten vår kom til å ta møtet, forteller Kristin.

Sønnen deres bor i et katolsk kloster. Et vakkert sted med rolig stemning, forteller Kristin.

En av kvinnene som jobber der kommer bærende med Markus. 

- Vi opplevde en enorm glede og ro da vi fikk se sønnen vår. Vi brøt ikke sammen og vi var bare lykkelige over endelig å få møte barnet vårt. Markus var jo så liten og fant seg godt til rette i armkroken vår, forteller Kristin.


Sterke møter med biologisk mor

Ved klosteret bor også barnas biologiske mødre. Det er kvinner som har bestemt seg for å adoptere bort barnet, og har bodd på klosteret fra de ble gravide. De fortsetter å bo der sammen med barnet til adoptivforeldrene henter det.

Kristin og Kristoffer besøker sønnen sin hver dag de neste seks ukene, og møter ofte hans biologiske mor. Det er hun som leverer ham til Kristin og Kristoffer når de kommer og noen ganger steller de ham sammen også.

- På tross av språkvansker, tror jeg det måtte være trygt for henne å se hvem hun skulle overlate barnet sitt til. Og det ble en gradvis prosess. Jeg følte vi kom stadig nærmere henne disse ukene, forteller Kristin.

I Sri Lanka er det slik at man ved en endelig rettsak, fem uker etter adoptivforeldre har ankommet avgjør endelig om barnet får bli med de nye foreldrene. Biologisk mor var også til stede og ga sin godkjennelse.

Vi var veldig glade for å få den endelige godkjenningen som adoptivforeldre til Markus, men det var helt forferdelig å se reaksjonen til biologisk mor. Hun gråt og var tydelig opprørt selv om hun ga sin godkjennelse. Det føltes helt forferdelig å «ta» noens barn, samtidig som vi var overlykkelige over endelig kunne ta med oss Marcus hjem,  forteller hun.

To dager senere reiser Kristin, Kristoffer og Markus tilbake til klosteret for å ta endelig farvel med biologisk mor. Denne gang har de med seg en tolk, slik at de kan snakke sammen. 

- Det var en veldig rolig og fin stemning. Vi fikk formidlet at vi hadde stor respekt for hennes valg, og at vi skulle ta utrolig godt vare på Markus. Vi hadde en fin samtale, og vi så det gjorde henne godt. Når vi dro smilte moren til oss og vinket farvel, erindrer Kristin.

- Hun har sikkert ikke smilt hver dag siden, men jeg tror hun har en trygghet på at Markus har fått det godt.

Kristin forteller at de på mange måter har gjennomgått en lett adopsjonsprosess, fordi de slapp å vente i årevis på å få et barn, men samtidig har de har det vært utrolig tøff prosess å komme så tett på biologisk mor. 

- Tenk om det var vi som skulle gi bort barnet vårt, det er jo helt utenkelig, så jeg forstår at hun gjennomgikk en tøff prosess, forteller Kristin.

LES OGSÅ: Adoptivmor: Tenker hun noen gang på ham?

<strong>SEKS UKER I SRI LANKA:</strong> Seks uker Kristin og Kristoffer aldri kommer til å glemme - på godt og vondt. Foto: TVNorge/Håvard Jenssen
SEKS UKER I SRI LANKA: Seks uker Kristin og Kristoffer aldri kommer til å glemme - på godt og vondt. Foto: TVNorge/Håvard Jenssen Vis mer

Hjemkomsten

Da den nybakte familien kommer tilbake til Norge var det midnatt på Flesland flyplass. Like fullt har 30 familiemedlemmer, venner og kollegaer møtt opp for å feire hjemkomsten til lille Markus.

De ble kjørt hjem til sitt nymøblerte rekkehus, som de aldri hadde bodd i.  Venner har solgt leiligheten med til en gledelig pris mens de var borte. Familien hadde trådd til med å få det mest nødvendige på plass, skaffet kjøleskap og skrudd sammen senger.

- Den neste tiden gikk vi rundt i en boble av lykke, forteller Kristin.

I dag er Markus blitt 3 ½ år og er en rolig og trygg liten gutt. 

Det beste som har skjedd meg

Hun forteller at enkelte har rost henne for å «være snill som har adoptert et barn».

- Vi har bare vært egoistiske og ønsket oss et barn. Ikke fordi vi ville «redde verden» men fordi vi har samme motivasjon som alle andre som blir gravide og ønsker seg barn. 

- Når jeg tenker tilbake på tiden hvor vi gikk gjennom alle prøverørsbehandlingene, tenker jeg bare: Hvorfor i alle dager gjorde vi det? Hvorfor brukte vi så mye tid på det der? Vi kunne jo bare startet adopsjonsprosessen tidligere. Nå sitter vi med det vi ønsker oss aller mest i verden. Og når barnet kommer ut, er det jo ingen som snakker om de ni månedene man har vært gravid. Det er ikke viktig. Her og nå er viktig, understreker hun.

Selv om mange kan oppleve en adopsjonsprosess som unødvendig kronglete og langvarig, ender den opp med å bli det beste som har skjedd meg i livet. Å holde gutten min for første gang, i et fremmed land på andre siden av jordkloden, føltes som det riktigste og mest naturlige jeg har gjort i hele mitt liv, avslutter Kristin.

LES OGSÅ: «Ingrid» (14) skulle adoptere bort sønnen - så ombestemte hun seg

 

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer