Alene og gravid - Jeg er klar!

Turbulent tid som alenegravid - men nå er jeg klar, forteller ukens historieforfatter. Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com ©
Turbulent tid som alenegravid - men nå er jeg klar, forteller ukens historieforfatter. Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com © Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

En vårdag i 2011 fant jeg ut at jeg var gravid. Den første dagen ble det mange tanker og mange tårer. Jeg spurte meg selv: - Hva skal jeg gjøre nå?

 

Gravid - hva nå? 

I hodet mitt surret argumenter for og mot å beholde barnet. Jeg hadde brukt siste året på å jobbe meg gjennom en depresjon. Ville jeg håndtere en helt ny livssituasjon? Var jeg klar for dette? I de neste dagene kom en helt ny følelse. En følelse jeg ikke hadde kjent på lenge. - Tenk å ha ett helt nytt liv i magen! Bare den følelsen ga meg håp om ett nytt og bedre liv. Jeg begynte å se en god fremtid og noe jeg kunne glede meg til. Jeg hadde nok egentlig ubevisst tatt valget fra første sekund jeg fant ut at jeg var gravid. Jeg hadde vært igjennom 2 spontanaborter tidligere og følte meg nå privilegert -  kroppen min holdt på dette barnet. Jeg følte at det måtte være en mening med det hele. Det var bare en ulempe – jeg kom til å ta meg av dette barnet alene. Jeg var en alenemamma.  

Jeg var 26 år, jeg hadde en utdannelse, jeg hadde opplevd livet, jeg hadde vært i militæret ett år og jeg følte meg ferdig med festing og uteliv. Jeg hadde familie rundt meg og jeg sa til meg selv at jeg ikke var den første i verden som ble alenemamma. 

Barnefar ville ikke ta ansvar

Historien til meg og barnefar går langt tilbake i tid. Min og hans familie kjenner hverandre godt. Vi har kjent hverandre i 10 år og vært kjærester i 5 av dem. Etter at det var slutt mellom oss klarte vi fortsatt ikke og glemme hverandre som da resulterte i at jeg ble gravid. 

Så kom dagen jeg offentligjorde at jeg var blitt gravid og skulle ha en baby. Barnefaren ble fullstendig oppgitt over mitt valg og sa klart i fra om at han ikke ville ta noe ansvar for den ungen. Jeg sa til han at det var greit, men da måtte han også klare å holde seg unna meg. 

Les artikkel: Når pappa ikke er der 

Problematisk forhold til egen mor

Det verste med å fortelle om graviditeten, var at min mor viste meg ryggen og ble veldig sinna over mitt valg. Hun ba meg tenke på alle andre rundt meg, og hvordan dette ville påvirke dem. Jeg ble overrasket. Jeg trodde virkelig for en gang skyld at dette handlet om meg og kun meg. Hvordan jeg ville få det med barnet mitt og hvordan jeg ville takle dette. 

Min far, stemor, mormor, tante viste meg all støtte og ga meg håp og styrke. Det trengte jeg sårt, siden jeg var lei meg og sjokkert over at min mor så grundig hadde snudd ryggen til meg. 

Denne historien ble "Ukens historie"

Forfatteren vant en uke med Basicposen levert av Matenerklar. Matenerklar er en abonnementstjeneste hvor du får levert råvarer og oppskrifter på døren, slik at du kan lage sunne og gode middager til hele familien.

Flere historier søkes! Send oss din historie, og delta i neste "Ukens historie". Kanskje blir nettopp din historie premiert..?          

«Den vognen kler deg ikke!»

Men forholdet til min mor så en liten periode ut til å bli bedre etter som månedene gikk. Hun prøvde å vise interesse og jeg lot henne komme inn i livet mitt igjen, og få være med på denne graviditeten, men gang på gang endte det i krangel. For eksempel ble hun  oppgitt over mine valg av barnevogn og stellebord. Hun viste stor forakt for den barnevognen jeg ønsket meg - en Emmaljunga Edge Duo. Hun mente at jeg måtte tenke på hvilken barnevogn som skulle kle MEG siden jeg ikke er av den høyeste her i verden. Jeg selv mente det viktigste var hvilken vogn som mitt barn ville trives best i, og ikke hva mine 1,6 meter kledde best. En annen krangel dreide seg om at mor mente at det var unødvendig med stellebord da dette ville ta unødvendig mye med plass. 

På grunn av alle negative tilbakemeldinger og utmattende krangler, bestemte jeg meg for å kutte ut kontakten med min mor igjen. 

Barnefar ville tilbake

4 måneder gikk og barnefaren kom krypende på døren og ville gjerne bo hos meg en stund for og være sammen med meg. Jeg så på dette som en mulighet for å snu tankene hans og få han til og bry seg. Jeg vet at menn trenger litt tid på å akseptere og begynne å forberede seg. 

Månedene gikk og vi hadde det veldig bra sammen. Han viste masse omsorg og brydde seg veldig med hvordan det gikk med meg. Familien hans fikk vite at jeg var gravid og de begynte og glede seg sammen med meg. Vi hadde mye kontakt med familien hans og hyppige, koselige besøk. Nå følte jeg virkelig at dette gikk den riktige veien. 

Så gikk alt galt

Men så en dag gikk alt galt. Jeg fikk vite at han hadde begynt og holde på med en annen jente. To uker senere hadde han flyttet ut og blitt sammen med henne. 

Jeg hadde hatt mistanke om at han hadde et forhold til denne jenta over lengre tid, og konfrontert han med dette. Han nektet for det gang på gang. Han så meg rett i øynene og jugde til meg. Jeg ble så forbanna og sa klart i fra om hva jeg mente og ba han om og la meg være i fred.

Forhold til mor bedret

Jeg og mor har først nå begynt å snakke sammen slik vi bør. Vi har snakket om det negative som har vært og lovet hverandre å ta opp ting som plager oss med en gang enn å bare la det ligge. Hun vil veldig gjerne være en mormor og sier at hun gleder seg til det. Jeg vil gi henne den sjansen, men jeg kan ærlig si at jeg er skeptisk etter alt som har skjedd. 

Hun sier fortsatt at hun ikke forstår at jeg valgte å få barn, særlig med en mann som barnefaren. Hun synes at det hadde vært bedre hvis det hadde vært en annen. Min far er derimot lettet over at det var han som ble barnefar. Han mener at selv om han gjør feil valg i livet så er han i bunn og grunn en snill kar, og vi kjenner han og hans familie godt.

Alenemamma, men ikke alene

Det er nå fem dager igjen til termin og jeg er mer lykkeligere nå en noen sinne. Tenk at nå er det ikke lenge igjen til min lille my i magen skal komme ut og utforske verden sammen med meg. Endelig en liten del av meg som jeg kan starte ett helt nytt liv med. Selv om ting har vært tøft gjennom svangerskapet med mor og barnefar ser jeg ikke på det som noe negativt. Jeg har også opplevd MYE positive ting. 

Jeg har hatt ett helt utrolig godt støtteapparat rundt meg av leger og jordmødre. Jeg har mange gode venner og ikke minst familie og jeg har fortsatt barnefaren sin familie i ryggen. Alle gleder seg og viser meg sin glede og støtte. Alle vet at jeg vil klare dette alene og alle vil hjelpe. 

Selv om jeg er alenemamma føler jeg meg ikke alene i det hele tatt og jeg vet jeg har mange mennesker rundt meg som vil meg godt. 

Selv har jeg hatt ett veldig lett svangerskap. Har gått opp 15 kg og har ikke hatt noen store plager enn kun en lett bekkenløsning. Jeg har fått masse hjelp av mine venner på veien. 

Fødselen gleder jeg meg masse til, selv om jeg gruer meg litt for smertene. Jeg har vært på Fødselsforberedende kurs sammen med barnefaren sin søster og jeg har avtalt at henne skal få være med på fødselen sammen med min stemor. Jeg har pakket baggen og har skrevet ett fødebrev til jordmødrene på sykehuset. 

JEG ER KLAR!

Jeg har tatt det riktige valget. Jeg vet at jeg kan gi min datter ett godt liv. Og jeg vil elske henne over alt i denne verden.  

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer