Emilie Josefin Vang Westin (24) er en typisk travel alenemamma med mange jern i ilden. Hun studerer for å bli barnehagelærer og har delt omsorg for sønnen på fire år. Men selv om samarbeidet med barnefar går strålende, er det noe som skurrer.

De siste fire årene har Emilie nemlig slitt med en overveldende separasjonsangst når hun er borte fra sønnen sin. Emilie sporer det hele tilbake til graviditeten.

– Jeg var i mange måneder livredd for at sønnen min skulle dø i magen, og da han ble født gikk jeg rett inn i en alvorlig fødselsdepresjon. Da han var rundt et halvt år gammel begynte jeg å bli frisk igjen, men da kom separasjonsangsten. På grunn av depresjonen følte jeg at jeg ikke hadde vært følelsesmessig tilstede for sønnen min de første månedene og det var som at jeg måtte overkompensere for den tiden jeg hadde mistet.

– Jeg måtte tidlig være en del borte fra ham på grunn av skolen, og han begynte i barnehagen da han var ti måneder gammel. Jeg gråt hver dag da jeg skulle levere ham fra meg, fordi jeg følte at jeg sviktet ham.