Separasjonsangst

Alenemor Emilie sliter med å la andre passe sønnen (4)

– Hvis han sov borte, var jeg ofte redd for at han skulle slutte å puste mens han sov.

SEPARASJONSANGST: Emilie synes det er veldig vanskelig å være borte fra sønnen sin, selv i korte perioder. FOTO: Privat
SEPARASJONSANGST: Emilie synes det er veldig vanskelig å være borte fra sønnen sin, selv i korte perioder. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

Emilie Josefin Vang Westin (24) er en typisk travel alenemamma med mange jern i ilden. Hun studerer for å bli barnehagelærer og har delt omsorg for sønnen på fire år. Men selv om samarbeidet med barnefar går strålende, er det noe som skurrer.

De siste fire årene har Emilie nemlig slitt med en overveldende separasjonsangst når hun er borte fra sønnen sin. Emilie sporer det hele tilbake til graviditeten.

– Jeg var i mange måneder livredd for at sønnen min skulle dø i magen, og da han ble født gikk jeg rett inn i en alvorlig fødselsdepresjon. Da han var rundt et halvt år gammel begynte jeg å bli frisk igjen, men da kom separasjonsangsten. På grunn av depresjonen følte jeg at jeg ikke hadde vært følelsesmessig tilstede for sønnen min de første månedene og det var som at jeg måtte overkompensere for den tiden jeg hadde mistet.

– Jeg måtte tidlig være en del borte fra ham på grunn av skolen, og han begynte i barnehagen da han var ti måneder gammel. Jeg gråt hver dag da jeg skulle levere ham fra meg, fordi jeg følte at jeg sviktet ham.

Fikk katastrofetanker

Som alenemamma er Emilie avhengig av gode støttespillere for å få hverdagen til å gå opp. Det hender derfor at moren hennes og venninner må passe sønnen litt i de ukene hun har ham. Men Emilie synes det er vanskelig å være borte fra sønnen, selv i korte perioder.

– Tidligere, hvis han sov borte, var jeg ofte redd for at han skulle slutte å puste mens han sov og at de som passet ham ikke skulle merke det. Jeg hadde også katastrofetanker om at han kom til å havne i en ulykke om han kjørte bil med andre. Dersom jeg ikke fikk tak i de som passet ham, tenkte jeg at de helt sikkert hadde krasjet.

Emilie understreker at tankene hun har rundt sønnens ve og vel, ikke handler om barnefar, barnehagen eller andre personers evne til å ta vare på sønnen hennes.

Bekymringene for at sønnen ikke skal ha det bra, er like sterk uansett hvem han er hos.

– Dette er bare tanker som dukker opp og som jeg ikke klarer å slippe. Det skjer når til og med moren min, som er det mennesket jeg stoler mest på her i verden, skal passe ham i noen få minutter.

– Jeg har fått høre at jeg fremstår som overbeskyttende, noe som er vondt å høre fordi jeg ser det ikke slik selv. Etter at jeg begynte å gå til psykolog for å lære å håndtere dette, fikk jeg vite at det skyldtes separasjonsangst. Det hjalp meg mye, da det ga meg noe håndfast å jobbe med, sier hun.

Sender ofte meldinger

Da separasjonsangsten var på sitt aller verste, hadde Emilie vansker med å fungere normalt de dagene sønnen var hos faren sin. Selv om hun nå har det mye bedre, kretser tankene hennes fortsatt ofte rundt hvordan sønnen har det når han ikke er hos henne. Hun synes det kan være vanskelig å se lekene hans i stua eller gå inn på rommet hans når han ikke er der.

– Det er som om jeg går inn i en type sorg fordi han ikke er hos meg. Jeg kan fortsatt sende mange meldinger til barnefar for å spørre hvordan det går, men jeg forsøker å ikke gjøre det.

– Jeg hadde tidligere også en avtale med barnehagen om at de hver dag skulle sende meg et bilde for å vise at han hadde det bra, slik at jeg skulle komme meg gjennom dagen. Når han gråt etter at han ble levert, måtte de etter en liten stund sende meg en melding for å forsikre meg om at det gikk bra.

Viktig å være åpen

Emilie forteller at hun nok alltid har vært typen som engster seg unødvendig. Hun er veldig opptatt av å stille opp for andre og hun vil alltid forsikre seg om at alle rundt henne har det bra.

– Men det ble helt klart noe annet da jeg fikk barn, da eskalerte det veldig. Jeg har også blitt mye mer redd for andre situasjoner, for eksempel det å være hjemme alene, sier hun.

Selv om hun etter fire år fortsatt kan kjenne på disse følelsene, opplever Emilie at hun stadig blir bedre. Det er viktig for henne å være åpen om hvordan hun har det, til tross for at mange opplever disse tankene som litt tabu.

– Da jeg var i den verste perioden, fant jeg mange artikler om barn som hadde separasjonsangst, men få om mødre som hadde det. Å være åpen om dette, hjelper meg. Når andre mødre kommer og forteller at de har det på samme måte, føler man seg bedre, sier hun.

Viktig morsinstinkt

Har naturen skapt kvinner slik at de skal være ekstra på vakt for å beskytte den nyfødte babyen? Dette er et av temaene psykolog Ingvill Øvsthus fra Mammakurs.no tar opp i podcasten sin Mammahjerte.

Hun sammenligner nybakte mødre med løvemammaer som skanner omgivelsene etter trusler og ser på verden som et mye mer farlig sted enn før de fikk barn.

Dette er instinkter som jeg tenker er viktige fra naturen sin side, fordi de hjelper oss å passe på babyen vår, sier hun.

– Min erfaring er at veldig mange spedbarnsmødre merker dette i en eller annen grad, og når jeg snakker om det er det mange som forteller at de får en aha-opplevelse. For kanskje har de vært litt flau eller overraska over at løvemammahjernen har kicka skikkelig inn og trodd at de var unormale. En del av oss kan merke disse forandringene allerede i svangerskapet, man kan bli veldig bekymret og redd for å gjøre noe som kan gå ut over spiren i magen.

En kvinne med «løvemamma-hjerne» har ifølge psykologen superfokus på babyen og dens behov. De er på vakt 24/7, noe som kan føre til at de kjenner seg urolige og sover lett. De reagerer sterkt på babyens lyder og er alltid parat til å være der for babyen sin.

– Løvemammahjernen gjør at vi blir veldig sensitive for babyens signaler og for eksempel kjenner veldig sterkt ubehag når den gråter. Det hjelper oss å mobilisere krefter til å være der for babyen og gi mat, omsorg og trøst, selv om vi er skikkelig trøtt og slitne.

– Det er jo en drahjelp som kommer godt med i spedbarnstiden. Jeg er ikke glad i uttrykk som «hønemor» eller anklager om at man er en overbeskyttende mamma, for i utgangspunktet er dette fine og viktige instinkter som vi skal være takknemlige for, men det kan bli litt mye av det gode for oss.

VIKTIG INSTINKT: Psykolog Ingvill Øvsthus mener mødre fra naturens side blir utstyrt med en sterk beskyttelsestrang overfor det nyfødte barnet. Noen ganger kan det imidlertid bli litt for mye av det gode. FOTO: Privat
VIKTIG INSTINKT: Psykolog Ingvill Øvsthus mener mødre fra naturens side blir utstyrt med en sterk beskyttelsestrang overfor det nyfødte barnet. Noen ganger kan det imidlertid bli litt for mye av det gode. FOTO: Privat Vis mer

Kan utvikle seg til å bli et problem

Hos noen kan nemlig dette instinktet vippe over å bli et problem. Katastrofetanker, unødvendige bekymringer og separasjonsangst, er ifølge psykologen bare noen eksempler på hvordan denne «løvemamma-hjernen» kan påvirke mødre.

– Løvemammahjernen er skikkelig ivrig og aktiv i tjenesten! Og baksiden av det er jo at vi kan kjenne at vi blir veldig anspente, utviklet angst for forskjellige ting, har vansker med å sove når vi har mulighet, får skremmende tanker og ikke klarer å la andre passe babyen selv om vi er slitne og trenger litt egentid.

– Hvis vi merker mye til dette, så tenker jeg det er viktig å forsøke å dempe løvemammahjernen sånn at du finner mer ro, bekymrer deg litt mindre og hentet deg inn.

Kvinner som har strevd med angst tidligere i livet, kan ifølge psykologen merke at det kommer tilbake eller blir sterkere når vi får barn.

Dersom kvinnen har hatt et krevende svangerskap, hvor det for eksempel har vært bekymring for mor eller barns helse, kan løvemammahjernen også bli ekstra aktiv.

– Da har den fått mange grunner til å være bekymret og liksom fått «bensin på bålet». Det samme gjelder hvis vi har hatt en fødsel med opplevelser som har gjort oss redde. Da kan frykten sitte i og på en måte «smitte» over på andre nye ting. Å oppleve krevende belastninger og utfordringer i livet underveis i svangerskapet eller i spedbarnstiden, kan bidra til at vi får mindre mentale krefter å gå på og lettere bekymrer oss.

Dersom du kjenner deg igjen i dette og opplever at disse «løvemamma tankene» tar for mye plass i livet ditt, har psykolog Ingvill Øvsthus følgende råd:

– Minn deg selv på løvemammahjernen og alle dens finurligheter, og legg merke til når løvemammatankene dukker opp. Ofte tar vi tankene for god fisk og så er vi automatisk i gang med grubling og engstelse. Men hvis du er bevisst at det skjer, så kan du si til deg selv at «nå er løvemammahjernen min i gang igjen, gitt. Det er ikke rart, for jeg har hatt ei dårlig natt. Men jeg lar bare disse tankene være, de er ikke sannheter og så vender jeg fokuset tilbake til det jeg holder på med».

– Dette er ingen kvikkfiks, men hvis du gjør det flere ganger vil du merke at løvemammahjernen vil dempe seg og ikke lager så mye trøbbel for deg. Å prøve å få litt mer søvn og hvile, vil ofte også gjøre at løvemammahjernen demper seg litt, råder hun.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer