Til info: Denne saken ble først publisert på KK.no i januar 2019. Kristina og Kim Nordbæk har godkjent at vi republiserer den i forbindelse med Rockesokk 2021, som markerer den internasjonale dagen for Down syndrom.

- Vi ble litt satt ut da vi fikk vite over telefon at babyen trolig hadde Down syndrom, men da vi så hverandre i øynene, så vi en trygghet i hverandre. Dette skulle gå bra, dette var barnet vi hadde ventet på, sier Kim Nordbæk.

Og ventet, det hadde de virkelig. 14 prøverørsforsøk kom de seg gjennom sammen før de fikk holde datteren Viktoria for første gang. Graviditet nummer to kom etter bare tre forsøk. Kunne det være så lett, undret de. Så kom beskjeden om at babyen trolig hadde Down syndrom.

– Jeg har alltid sagt at det å få et barn med Down syndrom, ikke er noe som skremmer meg. Men likevel var det et sjokk å få beskjeden, sier Kristina.

Dette er historien om to svært etterlengtede barn. Om kampen og den lange veien for å få dem. Om redsel, desperasjon og ikke minst den store gleden. Gleden over Viktoria og Amanda.

LES OGSÅ: Noen gir aldri opp

- Du må fri!

Men først, og ganske lenge, var de bare Kristina og Kim.

Første gang Kristina, partner i This is PR, og Kim Nordbæk, partner i bookingbyrået Nordic Live, møttes, var under By:larm i Tromsø i 2006. Han var der som musiker i et band, og hun jobbet som musikkpromotør. De fant tonen, men det skjedde ikke noe mer.

– Vi møttes helt tilfeldig igjen, på Dattera til Hagen i Oslo, da en felles kompis skulle spille konsert. Vi var der for å snakke med ham begge to, men han hadde jo ikke tid til noen av oss. Derfor ble vi to sittende og snakke med hverandre istedenfor, sier Kim, og smiler.

På daværende tidspunkt bodde både Kristina og Kim på Grünerløkka i Oslo. De gikk for å spise pizza, og Kim ble sittende og snakke om hvor liten tro han hadde på kjærligheten.

– Deretter fulgte jeg henne til døra, og sa at det hadde vært utrolig koselig. Litt flåsete sa jeg: «Når skal vi gifte oss da?»

«Jeg er gammeldags, du får fri først!» svarte Kristina.

Begge to ler når de tenker tilbake på hvordan de møttes. Og etter den kvelden, tok det ikke lang tid før de ble et par, i oktober 2006. Kort tid etter det, fridde Kim.

LES OGSÅ: - Sindre har lært meg hva som virkelig betyr noe.

Ble akutt dårlig

Kristina og Kim giftet seg sommeren 2009. Noen måneder senere, ble Kristina akutt dårlig, med sterke magesmerter.

– Jeg trodde det bare var mensen. Jeg satt på kontoret, og ettersom Kim var på juleturné, ringte jeg broren min for å spørre om han kunne komme bort. Han ringte til svigermoren sin som jobber på legevakten, og hun sa at han burde kjøpe en graviditetstest.

Kristina besvimte flere ganger, men hun var fortsatt overbevist om at det bare var kraftig mensen. Og hun syntes det var helt tullete å kjøpe en graviditetstest. Hun hadde jo hatt vanlig menstruasjon hele tiden.

– Da jeg skulle ta graviditetstesten besvimte jeg igjen. Da orket ikke broren min å vente lenger, så han ringte en ambulanse. Jeg klarte ikke å stå oppreist engang, fordi jeg hadde mistet så mye blod. Kontoret vårt ligger i sjette etasje, og det kom seks kjekke brannmenn for å hente meg. Det var så flaut, det var jo bare mensen, liksom, sier hun, og ler.

Det var ingen kraftig menstruasjon. Det kunne legevakten raskt konkludere med, og Kristina ble sendt til Oslo Universitetssykehus. En ultralydundersøkelse avslørte at Kristina var gravid. Men ikke på den riktige måten – hun var nemlig gravid utenfor livmoren.

– Jeg var nesten tre måneder på vei. Fosteret hadde festet seg til egglederen, og etter hvert sprekker den. Blodet bare pumpet ut, så jeg måtte hasteopereres. Det viste seg at jeg hadde fire liter blod i buken. Det var kjempealvorlig.

Ble gravid utenfor livmoren igjen

Kristina ble gravid igjen to ganger, men også disse gangene festet fosteret seg til egglederne. Etter tre operasjoner var det bare en liten stump igjen av den ene egglederen, og da valgte paret å oppsøke hjelp. De satte i gang med prøverørsforsøk, og endelig så det ut til å gå deres vei.

– Sommeren 2011 fikk vi en positiv test, etter tredje prøverørsforsøk. Legene fortalte at alt så bra ut, og vi begynte virkelig å glede oss, forteller Kim.

Den sommeren skulle Kristina og Kim til Kroatia, og de valgte å kjøre bil. Om bord i båten, på vei fra Danmark til Tyskland, ble Kristina nok en gang akutt dårlig. Da de kom i land, bar det av gårde til nærmeste sykehus.

– Det viste seg at jeg var gravid utenfor livmoren, for fjerde gang... det var helt grusomt. Vi så frem til å reise på ferie, og gledet oss over at vi skulle bli foreldre. Så ble drømmen vår knust, forteller Kristina.

LES OGSÅ: IVF behandling: Er private klinikker bedre?

Hvorfor blir noen gravide utenfor livmoren?

Ved et svangerskap utenfor livmoren vil det befruktede egget feste seg utenfor livmoren, og som oftest vil det være i eggledere.

– Dette kan skje fordi egglederne er ødelagte. Det kan være flere årsaker til det, for eksempel at man har hatt en infeksjon i underlivet tidligere. Det kan være betennelser, om man for eksempel har gått lenge med en uoppdaget klamydiainfeksjon. Endometriose kan skade egglederne, all form for kirurgi i underlivet, operasjon av cyster eller muskelknuter kan også gjøre skade på egglederne, for eksempel på grunn av sammenvoksinger, forklarer Kristin Offerdal.

Offerdal er spesialist i gynekologi og fødselshjelp, og jobber hos Trondheimsgynekologene.

– Dersom man har opplevd å bli gravid utenfor livmoren én gang, er det større risiko for at det skjer igjen. Det er ikke noe man kan gjøre for å minimere risikoen, det eneste man kan gjøre er å forebygge, sier Offerdal, og utdyper:

– Det er lurt å teste seg for kjønnssykdommer, slik at du ikke får en infeksjon som du går med over tid. Sørg for å gjøre dette hver gang du bytter partner.

Symptomer på svangerskap utenfor livmoren

Symptomer på svangerskap utenfor livmoren kan være smerter, og blødninger fra skjeden. Dette begynner ofte i svangerskapsuke seks eller syv, når fosteret begynner å vokse.

– Det kan være ganske alvorlig, dersom embryoet vokser i egglederen. Det kan føre til at egglederen kan sprekke, og at man begynner å blø inni magen. Da kan man blø ganske kraftig i buken, og det er viktig å komme seg til et sykehus raskt. Det går heldigvis bra med de aller fleste, sier Offerdal.

Ved mistanke om svangerskap utenfor livmoren, er det vanlig å ta en ultralydundersøkelse. Om man ikke ser et foster i livmoren, vil eggstokker undersøkes nøye.

– Ved mistanke om svangerskap utfor livmoren måler vi alltid hCG. Om det stiger, eller holder seg stabilt uten å synke, er det ofte et tegn på at noe er galt. Da er det vanlig å utføre en kikhullsoperasjon, for å stanse blødning og eventuelt fjerne graviditetsvev. Om situasjonen er stabil, kan man prøve cellegift. Det er en effektiv behandling, som gir gode resultater. Man mister ikke håret, og det er vanlig å få kun én eller to doser, sier Offerdal.

I Kristinas tilfelle finnes det ingen årsak til hvorfor hun ble gravid utenfor livmoren – det var kun tilfeldigheter.

LES OGSÅ: IVF-behandling i Norge

Lyktes etter 14 prøverørsforsøk

Veien videre var ikke enkel. Paret gjennomførte ett offentlig prøverørsforsøk til, før de gikk til private fertilitetsklinikker. De søkte hjelp hos fertilitetsklinikker i Norge, i tillegg til å prøve i Aarhus og Athen.

– Jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg ikke ble gravid. Jeg tenkte at jeg var skapt for å være mamma, og jeg begynte å bli desperat. Jeg googlet og leste om alt mulig, og begynte med alternative behandlinger slik som antibiotikakurer og fettbehandlinger, sier Kristina.

I februar 2015, seks år etter at babyprosjektet startet, merket Kristina at noe var annerledes. Da hadde de vært gjennom 14 prøverørsforsøk. Denne gangen ville de lykkes – hun bare visste det.

– Etter alle de andre forsøkene sa jeg til Kim: «Nei, jeg er ikke gravid. Jeg kan kjenne det. Det er ikke noe der». Han prøvde å muntre meg opp og holde på optimismen, men jeg bare visste det. Men denne gangen kunne jeg føle på hele kroppen at jeg gravid – det var helt fantastisk, sier Kristina, og smiler.

15. november 2015 ble Kristina og Kim foreldre til en liten jente. Hun fikk navnet Viktoria, som betyr seier.

– Svangerskapet var fint, og fødselen gikk over all forventning. Alt bare stemte. Det var en helt utrolig følelse, sier Kristina.

Håper at flere kan ta hensyn til barnløse par

– Hva var det vanskeligste med prøverørsprosessen?

– Folk spurte om det var tøft med alle hormonene, men kroppen min tålte det veldig bra. Det tøffeste var ventetiden etter at vi hadde satt inn egg, og til tider å være i sosiale lag, hvor det ble snakket mye om barn. Jeg satt der med en klump i magen – det gjorde så vondt... vi ville ikke dele prøverørsprosessen med alle, og det er et vanskelig tema å snakke om, sier Kristina.

– Mange tenker at det er naturlig å få barn og at det går av seg selv. Om du er 35 år og i et forhold, begynner folk ofte å spørre om barn. De tenker ikke at det er noe galt – mange trodde at vi bare ville fokusere på karriere, sier Kim.

– Det er mange som sliter, så jeg håper at vi kan slutte å stille de standardspørsmålene som for noen bare er vonde. Slik som «når skal dere ha barn da?» Om man sitter i en middag der alle har barn, unntatt ett par, håper jeg at flere kan vise hensyn ved å ikke snakke om barn hele kvelden. Man føler seg så veldig utenfor, forklarer Kristina.

– Vi satt ofte og tenkte at våkenetter og bæsjebleier var det eneste vi ønsket oss, at vi kunne ta imot hva som helst, sier Kim med en latter, og fortsetter:

– Vi var åpne om prosessen med de nærmeste, men det er ikke til å legge skjul på at det var utrolig krevende. Man opplever noen vanvittige opp- og nedturer. Først etterpå skjønte vi at vi hadde blitt mer asosiale denne perioden, noe vi ikke skjønte da vi sto midt i det. Vi er jo egentlig veldig sosiale, men vi trakk oss mer unna, fordi det ble for vanskelig.

– Hele livet handlet om å bli gravid

Det ble 13 nedturer før de endelig lyktes, og kostnadene tør ikke noen av dem å tenke på engang. De har brukt ekstremt mye tid og penger på å bli foreldre, men de ville aldri ha gjort noe annerledes.

– Da jeg skjønte at daværende forsøk ikke ble vellykket, gikk jeg rett i planleggingsmodus, for å finne ut når neste forsøk kunne gjennomføres. Hele livet handlet om å bli gravid, forklarer Kristina.

Kim ble bekymret for konas helse.

– Jeg hadde aldri holdt ut 14 forsøk om ikke Kristina kjempet sånn. Jeg begynte etter hvert å bli engstelig for helsa hennes – jeg tenkte at alle de hormonene umulig kunne være bra for henne. Men legene beroliget meg med at det var naturlige hormoner, og at det ikke var skadelig. Men jeg bekymret meg også for hennes psykiske helse – det var jo en skikkelig følelsekarusell.

- Alt var helt i orden, men vi ble bare ikke gravide!

I løpet av de seks årene, måtte Kristina og Kim se på alle de andre parene som fikk barn. De forteller at det etter hvert var vanskelig å glede seg på andres vegne, mens de jobbet mot det samme målet selv.

– Det er en veldig vond følelse når en venninne forteller deg at hun er gravid, og du bare gråter – og det er ikke fordi du er glad. Det er ikke godt å være sjalu på de du er glad i. Da broren min fortalte at de skulle få et barn til, begynte jeg å hyle, sier Kristina.

– Det blir en slags dobbel sorg. Du blir endeløst lei deg fordi du ikke klarer å glede deg på andres vegne. Det er det tristeste som finnes, når folk deler den gledelige nyheten, og du hater at du får høre det. Ingen vil at det skal være sånn, supplerer Kim.

– Redselen for at vi skulle bli gamle uten å få barn, vokste mer og mer

Kristina har alltid hatt lyst på barn. Kim hadde ikke tenkt like mye på det – han levde i nuet, og turnerte mye med bandet sitt. Men da baby ble et tema, og han forsto at det å få barn ikke er noe man skal ta for gitt, skjedde det noe.

– Redselen for at vi skulle bli gamle uten å få barn, vokste mer og mer. Etter hvert overskygget det alt. Da Viktoria endelig kom til verden, følte jeg på en lykke som flatet meg helt ut, sier Kim.

– Da Viktoria ble født, svevde vi på en rosa sky. Det er ingen selvfølge å få barn. Kim og jeg hadde et veldig godt forhold fra før, men gjennom denne prosessen kom vi hverandre enda nærmere. Jeg ville ikke ha vært foruten de seks årene; for det første ga det oss Viktoria, men vi ble også sterkere sammen, sier Kristina.

Det kan være vanskelig å pleie forholdet når man er midt i en prøverørsprosess. Noen par går fra hverandre fordi det blir for tøft, mens andre kommer styrket ut av det.

– Vi var flinke til å ta vare på hverandre, og bare være oss to. Etter et nederlag tenkte vi ok, vi får reise mer, da. Vi skal bli foreldre på en eller annen måte, men denne tiden får vi bruke på å gjøre ting vi ikke har like stor frihet til å gjøre når vi får barn, forklarer Kristina.

– Vi trengte påfyll av ny energi som gjorde oss klare for neste forsøk. Etter fjerde graviditet utenfor livmoren hadde vi det veldig tøft. Jeg husker at Kristina kastet middagstallerkenen i veggen – hun hadde et ansiktsuttrykk jeg aldri hadde sett før. Da forsto jeg at noe måtte gjøres, og vi valgte å reise til Bali i tre uker, sier Kim.

– Det blir en slags besettelse

Det er nok en del menn som kan føle seg litt overkjørt, fordi det i stor grad handler om kvinnen og kvinnens kropp, mens mannen sitter i passasjersetet.

– Jeg tror mange kvinner som har vært igjennom det samme, kan kjenne seg igjen: Du blir helt besatt. Heldigvis ble Kim like besatt som meg. Det kan fort bli veldig altoppslukende, sier Kristina.

– Altoppslukende dekker ikke engang. Det blir en slags besettelse, sier Kim, og ser på Kristina.

– Du gikk på hormonell flybensin og var en nålepute som måtte stikkes hele tiden. Du ble et slags objekt til slutt, men du ga deg ikke. Du bare kjørte på. Jeg satt på siden og fulgte med, og runket på et glass i ny og ne. Det syntes jeg var kleint og kjipt. Men når jeg tenker på alt du måtte stå i, slapp jeg billig unna. Du skulle ha vært idrettsutøver. Hadde du hatt den samme dedikasjonen til idretten, ville du ha vært gullkandidat i OL. Du har jo OL-gull i graviditetsforsøk.

Ville at Viktoria skulle få søsken

Da Viktoria ble født, ville de nybakte foreldrene dele henne med hele verden. De har vært veldig åpne om prøverørsprosessen i ettertid.

– Vi valgte å dele historien via sosiale medier, slik at folk skulle forstå hvorfor vi hadde vært litt tilbaketrukne, og for å unngå å måtte fortelle det samme om igjen hver gang vi møtte på folk. Da fikk alle vite det, så kunne vi fokusere på Viktoria og leve i nuet, forklarer Kim.

– Selv om tankene og følelsene jeg satt med da vi forsøkte å få barn er borte nå, kjenner jeg på det når jeg hører om eller snakker med andre som er i samme situasjon. Vi ønsker å gi håp til de som går igjennom den samme prosessen. Jeg har til gode å høre om noen som har hatt flere prøverørsforsøk enn oss... men det kan faktisk gå, smiler Kristina, og ser på datteren som sover i fanget hennes.

Viktoria har nemlig blitt storesøster. Denne gangen var ikke prosessen i nærheten av så vanskelig som ved første svangerskap.

– Det var ikke så hardt å starte opp med prøverørsforsøk igjen, fordi vi var så bestemt på at Viktoria skulle få søsken. Jeg er enebarn, og har alltid ønsket meg søsken. Da jeg så båndet mellom Kristina og broren hennes, innså jeg hvor verdifullt det er, sier Kim, og legger til:

– Samtidig var jeg opptatt av at vi ikke skulle igjennom 14 nye forsøk. Jeg orket ikke en ny følelsesmessig berg-og-dalbane, og denne gangen var det ikke bare oss to – det ville også prege Viktoria. Jeg ga det en deadline på tre forsøk. Og det gikk akkurat. Det er jeg glad for, hvis ikke hadde vi sikkert diskutert det enda, sier han og ler.

– Da jeg forsto at jeg hadde blitt gravid på tredje forsøk, ble jeg veldig overrasket. Jeg tenkte: «Shit, så fort?» Det føltes veldig rart, jeg trodde vi skulle holde på lenge. Jeg ble veldig glad, det ble nesten litt for overveldende, sier Kristina.

Visste at det var noe galt med barnet i magen

Par som forsøker å bli gravide ved hjelp av assistert befruktning, får veldig tett oppfølging av sykehuset. Legene kunne informerer Kristina og Kim om at alt så fint ut med barnet i magen, helt til det ble oppdaget en cyste på morkaken. De tenkte ikke noe mer over det, helt til legen ringte med beskjed om at hun ville undersøke nøyere. Kristina ble sendt til Rikshospitalet for å ta fosterdiagnostikk.

– På det tidspunktet var jeg skikkelig skjelven. Jeg har en sterk intuisjon – magefølelsen forteller meg når noe er galt. Jeg kjente at det var noe – jeg var helt nervevrak da vi kom til Rikshospitalet, forklarer Kristina.

Etter å ha gjennomført flere undersøkelser, kunne legen konstatere at fosteret hadde en fortykket nakkefold, og at det var sannsynlighet for trisomi 13, 18 eller 21.

– Jeg knakk helt sammen, det var en veldig tøff beskjed å få, sier Kristina.

For å få vite mer om fosterets tilstand, måtte det tas en morkakeprøve. Deretter måtte de bare vente på svar.

Resultatet fra morkakeprøven var klart på en fredag. Barnet hadde Down syndrom. Kim og Kristina fikk vite at mange i samme situasjon valgte abort, men de var tydelige på at de ville beholde barnet, og fra det tidspunktet føler de at sykehuset ivaretok dem på en veldig god måte.

Sårt tema

De fikk tett oppfølging gjennom hele svangerskapet, og Amanda ble født på naturlig måte 5. juni 2018. Fødselen var lang og hard, og den lille jenta fikk en tøff start på livet da hun måtte opereres i tarmen, kort tid etter fødsel.

– Etter dette har alt gått kjempebra; Amanda er en frisk og fin jente, som vi har blitt vanvittig glad i. Og oppfølgingen har vært helt fantastisk. Da vi skulle på sykehuset her om dagen, ble vi tatt imot av fire leger som hadde satt av tre timer til oss. Det er helt rått, smiler Kim.

– Å få beskjed om at barnet ditt har Down syndrom er tøft, skremmende og skummelt, men det er så viktig at man også får informasjon om veien videre. Jeg skulle ønske at vi fikk mer informasjon om det, da vi fikk beskjeden. Nå har vi et fantastisk team rundt oss, som allerede vet hva vi trenger, sier Kristina.

Down syndrom og abort er et sårt tema som mange engasjerer seg i. Kristina forklarer at enkelte personer har sagt til henne at det er så fint at de valgte å beholde barnet. Det synes hun er vondt å høre, selv om hun vet at det ikke er vondt ment.

– For oss var det aldri et valg. Det er aldri noen som har sagt at det er fint at vi beholdt Viktoria. Selv om du føder et helt «normalt» barn, har du ingen garanti for at det aldri skjer noe med det barnet. Det kan skje ting under fødselen eller senere i livet, og da må man håndtere det. Man er glad i barna sine, uansett. Det er et vanskelig tema å snakke om – jeg vil ikke være moraliserende, men for oss var det en selvfølge å beholde.

Prosessen Kristina og Kim har vært igjennom har trolig påvirket hvordan de håndterte beskjeden de fikk, og hvor åpenbart det var at de ikke skulle ta abort.

– Vi vet at det ikke bare er å hoppe i senga, så blir man gravid. Etter mange forsøk, på veien som var så vanskelig, snakket vi mye om hva vi gjør dersom det oppdages avvik under svangerskapet, sier Kristina.

– Slike samtaler har vi hatt mange ganger, fordi det var så mange tanker som var i spinn. Mer eller mindre ufrivillig drøftet vi alle mulige scenarioer, og det har nok bidratt til at vi har modnet og blitt mer klare for dette enn vi hadde vært om det var en enkel prosess, forklarer Kim.

LES OGSÅ: - Jeg mistet helt fotfestet da jeg fikk vite at min baby hadde Down syndrom

– Down syndrom kalles mulighetenes syndrom

Amanda ligger fortsatt i armene til Kristina – hun er våken, men lager knapt en lyd. Hun ser nysgjerrig opp på ansiktet til mammaen sin, og studerer henne mens hun snakker.

– For hver dag som går blir det mer og mer bare Amanda, og mindre og mindre syndrom, sier Kristina.

- Vi bestemte vi oss for å kalle henne Amanda, som betyr verdt å elske. Vi tenkte ok, hun er annerledes, men vi skal elske henne bunnløst – uansett, sier Kim.

Kim understreker at han er veldig glad for at Amanda er født i Norge i 2018, ettersom det har skjedd enormt mye innenfor forskningen på Down syndrom; kunnskapsnivået er utrolig mye bedre i dag, sammenlignet med noen tiår siden. Kristina nikker.

– Down syndrom kalles mulighetenes syndrom. Det sier litt. Vi vet at stimuli og tilrettelegging gjør at Amanda når sitt potensiale. Hun skal gå i barnehage og på skole, og gjøre helt vanlige ting, sier hun.

Kristina og Kim ser allerede hvor verdifullt båndet mellom døtrene deres er. Hver morgen spør Viktoria etter lillesøsteren sin – om hun ikke får sett henne før hun skal i barnehagen, blir hun lei seg. Hun elsker å være med på alt som angår Amanda.

– Man kan ikke bestemme alt her i livet, men man kan bestemme hvordan man velger å håndtere det. Livet vi lever nå er veldig godt, og det skal fortsette å være slik – noe vi har alle forutsetninger for å få til. Livskvalitet er viktig, og forskning viser at 90 prosent av personer med Down syndrom oppgir å være fornøyd med livet sitt. Og det er tross alt det vi mennesker streber etter, sier Kristina.

– Det er ikke så skummelt som så mange tror

Kristina og Kim ønsker ikke at deres måte å håndtere situasjonen på, skal være en mal for alle andre – alle er forskjellige, og har ulike forutsetninger. Men de tror at det var meningen at Amanda skulle komme til dem.

Da foreldrene fikk vite at en av tvillingene hadde Down syndrom, trengte de bare fem minutter på å bestemme seg

– Hun er bare noen måneder gammel, men hun har allerede tilført livene våre så mye. Å ta del i noe som er litt annerledes, gjør noe med deg, og du blir enda mer takknemlig. Har hun et godt liv, har vi et godt liv. Det er virkelig ikke så skummelt og annerledes som så mange tror, smiler Kristina.

– Amanda passer perfekt inn hos oss; hun er like viktig som alle andre mennesker, og hun beriker livene våre bare ved å være til. Vi er heldige som får lov å være mamma og pappa til to helt unike jenter, sier Kim.

LES OGSÅ: -Å bli gravid er det mest skremmende, men også det vakreste jeg har opplevd