Når jeg skulle bli mamma for første gang for 3 1/2 år siden, så var det for meg en selvfølge at jeg skulle fullamme mitt barn. Mamma hadde fullammet 4 barn og min søster ammet til begge barna var nesten 2 år. Jeg hadde lest masse om emnet når jeg var gravid. Norske kvinner lå på verdenstoppen i amming, og om jeg ikke husker helt feil så ammet 98% av norske mødre sine barn den første tiden.
Jeg begynte relativt tidlig i svangerskapet og lekke melk, og dette tok jeg som et tegn på at jeg kom til å få rikelig med mat til min lille
baby. Når fødselen var over så la vi med en gang den lille til brystet og han saug begjærlig. Jeg ammet han som alle de andre på barsel,
forskjellen var bare at når de andre begynte å få brystspreng og barna la på seg, så føltes mine bryst som før og barnet raste ned i vekt.
Jeg fikk beskjed om ikke å uroe meg, for hos noen starter ikke melkeproduksjonen før etter opptil 5 dager. Vår lille baby skrek og var
utilpass, han roet seg ikke, kunne ligge og suge på brystet hele tiden.
Etter noen dager fikk babyen skjelvinger og blodsukkeret ble målt, det var alt for lavt og de var nødt til å gi han litt morsmelkserstatning. Da hadde han gått ned fra 3850g til 3400g. Jeg fikk akupunktur 2 ganger for å stimulere melkeproduksjonen og jeg måtte pumpe i tillegg til ammingen for å stimulere produksjonen. Det ble masse stress rundt ammingen. Jeg måtte veie gutten før og etter amming for å se hvor mye han fikk. Og det er ikke særlig oppmuntrende når vektøkningen etter over en halv time amming viste 3-5 g! D.v.s 3-5 ml melk, altså mikroskopiske mengder.
Etter 6 dager på barsel fikk jeg reise hjem. Jeg ammet gutten, men etter hver amming skulle jeg også gi morsmelkstillegg. Jeg måtte også ned på helsestasjonen annenhver dag for å veie gutten. Barseltårene haglet, jeg følte meg som en utilstrekkelig mor siden jeg ikke hadde melk til barnet mitt. Jeg kunne ikke fatte at jeg hadde dratt rundt på disse brystene i mange år når de ikke fungerte!
Men jeg nektet å gi opp. Jeg drakk ammete, og ammet først på begge bryst for så å gi flaske slik at han fikk spise seg mett. Deretter pumpet jeg for å være sikker på at jeg fikk tømt brystene skikkelig. Jeg hadde til og med vekkerklokken på om natten og sto opp og pumpet, dette fordi jeg hadde lest at under amming på natten frigies mest av det melkestimulerende hormonet. Tårene haglet og jeg pumpet.
Etter hvert når lillegutt ble litt større (ca 2- 3 mnd) så fant han ut at pupp bare var tull. Han skrek når jeg kom med puppen og vred seg unna for han ville heller ha mat den enkle veien, altså med flaske! Dette ble veldig vondt for meg, for jeg hadde virkelig stått på for å gi han den melken han kunne få.
I en bok leste jeg om noe som het brysterneringssett (merket var Medela). Man hadde en flaske hengende i en snor rundt halsen, og en sonde ble festet med plaster på hvert bryst slik at sonden sluttet der brystvorten er. Når barnet tok brystet i munnen og saug fikk barnet også melk fra sonden. Dette bestemte jeg meg for å prøve. Sto på apoteket en evighet mens de prøvde å finne varen på dataen slik at de kunne bestille den til meg. Tobias syntes det var mye mer stas med pupp når det kom mer mat ut og vi koste oss med dette settet en periode. Jeg holdt ut med amming til han var 6 mnd. Da mistet jeg nesten all melken etter en stressende periode, og da orket jeg ikke mer.
Når jeg så ble gravid igjen så var jeg jo forberedt på at melken kanskje ikke ville strømme på. Men jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle stresse meg opp pga dette. Jeg skulle klare å nyte barseltiden denne gangen, selv om melken skulle vise seg å ikke strekke til! Sist hadde jeg vel omtrent 1/3 av den melken gutten drakk. Brysterneringssettet fant jeg frem i tilfelle at jeg skulle få bruk for det denne gangen også. Fast bestemt på å bruke det fra starten av hvis det var dårlig med melk. Pumpen hadde jeg også, men jeg kjente jeg fikk en vond klump i magen bare av å se på den. Jeg bestemte meg for at pumpen skulle få stå i fred! Den skulle jeg bare bruke ved behov.
Så kom lille Teodor til verden. Han fikk en tøffere start enn forventet og var bare 2770 g pga at han hadde ligget med navlestrengen stramt rundt halsen og var blitt hemmet i veksten sin i magen. Derfor fikk han morsmelkerstatning alt fra dag en på barsel slik at han ikke skulle gå mer ned i vekt. Jeg tok i bruk brysterneringssettet, slik at han fikk MME i det og jeg fikk stimulert brystene samtidig.
Akkurat som sist så lot melken vente på seg, og når den kom så var det i alle fall ikke i strie strømmer! Men jeg tok det hele med fatning denne gangen, selv om det var skuffende! Jeg hadde jo virkelig håpet at jeg skulle få nok melk denne gangen… Men jeg ville ikke gi opp håpet, løftet mitt om å ikke bruke pumpe holdt jeg ikke lenge! Jeg fikk låne elektrisk pumpe på helsestasjonen. Jeg pumpet hver morgen og etter noen av måltidene for å
sjekke at han hadde tømt skikkelig.
Jeg hadde også hørt at Homeøpati kunne hjelpe enkelte. Så når Teodor var 14 dager var jeg for første gang i mitt liv til en homeøpat. Jeg var tre ganger hos homeøpat og prøvde ut tre ulike homeøpatiske midler uten nevneverdig suksess. I etterkant av
første behandling økte melkemengden fra 25- 45 ml. Men etter andre behandling skjedde ikke noe. Jeg prøvde en tredje medisin fra Homeøpaten og da økte melken til ca 70-80 ml i måltidet. Jeg slo meg til ro med at jeg er en person som bare ikke får nok melk. Men Teodor skulle få den melken jeg hadde så lenge som jeg orket å holde på. Gjennomsnittelig hadde jeg 70 ml melk til han i måltidet. Det betyr at han fikk ca 4 dl
morsmelk i døgnet og jeg var fornøyd med det!
Jeg holdt på med amming og pumping til Teodor var 3 1/2 mnd. Da ble det vanskeligere og vanskeligere å motivere gutten til å spise av puppen. Han vred seg bort og VRÆLTE! Teodor nektet å ta puppen! Så jeg gikk over til å bare pumpe den melken jeg hadde og gi den på flaske. Men han fikk iallefall MM, selv om den kom av tåteflaske.... Men at han ikke tok puppen var hans valg IKKE mitt! Vet ikke hva jeg skulle gjort for å få han til å ta brystet igjen. Så jeg gav opp amming, men fortsatte å pumpe til han var 6 mnd. Da orket jeg ikke mer. Forstår ennå ikke at han ikke
ville ha pupp om morgenen, jeg pumpet jo 120-140 ml! Det var jo ett fullt måltid til han det!
Jeg vil bare si til alle dere der ute som ammer, at for de fleste går det greit, men jeg er et eksempel på at ikke alle kan fullamme sitt
barn. Og det var i hvertfall ikke innsatsen det skortet på! Det er ikke meningen og skremme noen, men jeg vil bare si at det ikke nødvendigvis blir slik man har forestilt seg! Og om man ikke får nok melk så er det ikke verdens undergang! Tobias er en stor og flott gutt uten sykdommer og allergier selv om han måtte flaskes opp med morsmelkerstatning. Og Teodor hadde lagt på seg over 2 kg på 6 ukers kontrollen. Det viktigste er at barnet er mett og fornøyd!!!
