Som annengangsfødende var jeg sikker på at jeg skulle føde til termin – spesielt siden det var så kort tid siden forrige fødsel. Termindato 22. september kom og gikk imidlertid uten tegn til at noe skulle skje. Jeg hadde ikke hatt det travelt før termin men når datoen var passert så begynte jeg å bli litt utålmodig. Klokken 18:30 om kvelden den 25. september begynte plutselig riene så vidt med ti minutters mellomrom. De var ikke spesielt vonde så jeg fikk mannen min til å lage middag og spiste godt. Klok av skade etter sist fødsel som viste seg å dra ut i langdrag sånn at jeg var utslitt på slutten, gikk vi og la oss i ti-tiden. Det var fremdeles ti minutter mellom riene og de var ikke vondere enn at jeg faktisk klarte å sove litt mellom dem. Vi har en prosjektorklokke på soverommet så jeg lå og tittet opp i taket for å ta tiden mellom riene og prøve å se hvor lenge de varte. Da jeg ikke alltid klarte å huske når sist ri startet, sier vel sitt om at de ikke var så voldsomt vonde. Jeg tror til og med at jeg sov meg gjennom et par av dem.
I halv fem-tiden var riene litt vondere, så jeg stod opp og tappet i badekaret for å ta meg et bad. Badet var nettopp ferdig oppusset (håndverkerne skulle faktisk komme innom samme morgen klokken 7 for å gjøre ferdig de siste detaljene), så vi hadde handlet masse badesaker som stod klare i skapet. Jeg fant fram en badekule som jeg regnet med inneholdt litt godlukt og skum for at badet skulle bli ekstra innbydende. Den viste seg imidlertid å være full av glitter så jordmor må vel ha tenkt sitt når jeg kom på sykehuset… Badet fungerte godt som smertelindring men nå kom riene med ca 5 minutters mellomrom og var en del vondere så det var vanskeligere å slappe av. Litt før fem ringte jeg sykehuset og snakket med jordmor som mente jeg godt kunne vente hjemme en stund til siden det hadde tatt så lang tid sist gang og det bare var en halvtimes tid riene hadde kommet med fem minutters mellomrom.
Jeg vekket mannen min så han skulle få tid til å dusje og spise frokost og han ringte søsteren sin som skulle passe Sigrid mens vi var på sykehuset. Riene ble plutselige mye vondere, så det ble ikke lange dusjen mannen min fikk før jeg kastet ham ut av dusjen så jeg kunne få bruke den mens vi ventet på svigerinnen min. Hun var på plass litt før seks og da var det bare å komme seg av gårde til sykehuset. Nå var riene så pass vonde at jeg måtte ha hjelp til å finne frem klær og kle på meg, men vi kom oss inn i bilen etter en liten stund. Det å sitte i bilen med rier er ikke noe jeg vil anbefale. Det var ikke akkurat lett å finne en behagelig stilling. Heldigvis bor vi nær sykehuset og så tidlig om morgenen er det ikke akkurat mye trafikk.
Vi kommer til sykehuset og nå skjer ting fort
Litt over klokken seks kom vi til sykehuset. Siden det er et stykke fra parkeringsplassen til hovedinngangen parkerte vi på handicap-parkeringen rett foran inngangen. Jeg var ikke klar for å gå veldig langt, så mannen min tenkte han fikk følge meg opp først og høre hvordan det stod til, og så heller flytte bilen etterpå. Vi ble fulgt inn på undersøkelsesrommet for jordmoren ville måle rieaktiviteten. Jeg følte så pass mye press at jeg foreslo at hun sjekket åpningen først og den var 5 cm. Jeg var ganske lettet for ved forrige fødsel hadde jeg bare 1 cm åpning første gang vi kom på sykehuset. Nå visste jeg i alle fall at riene virket og at det var fremgang.
Jeg hadde gitt beskjed at jeg ville ha klyster men den ene jordmoren sa bare at de var tomme. Heldigvis var den andre jordmoren litt mer forståelsesfull og gikk til en annen avdeling og fant et der. Så ble jeg sendt på badet for å gå på do og dusje.
Det tok imidlertid ikke lang tid før jeg følte så mye press at jeg ikke klarte å reise meg fra do så jeg ringte på jordmor som kom med stjernekommentaren "Jag kan jo inte forløssa deg på do!"
Hun fikk meg opp på benken og kunne konstantere at det var full åpning så hun hentet en rullestol og fikk meg over på fødestuen og opp i fødesengen. Heldigvis klarte jeg å få gitt beskjed både om at jeg ville stå på kne og at jeg ikke ville klippes med mindre det var helt nødvendig.
Jordmor brukte en stund på å gjøre seg klar så jeg måtte holde igjen et par pressrier - ingen enkel prestasjon. Jeg hadde veldig lyst til å presse men jeg hørte jordmoren si med streng stemme til mannen min ”Hon pressar vel inte!” så jeg tenkte det var best å vente. Når jeg omsider fikk lov til å presse var det ett trykk og så var hele babyen ute. Det gikk så fort at verken mannen min eller jeg skjønte hva som egentlig hadde skjedd, og at det hele allerede var over. Da var klokken blitt 07:03 og det var mindre enn en time siden vi kom til sykehuset. Mannen min hadde ikke engang rukket å flytte bilen. Jeg hadde håpet å få prøve akupunktur som smertestillende men det ble det aldri tid til. Ikke fikk jeg prøvd lystgassen denne gangen heller. På tross av at det ble en fødsel uten annen smertestillende enn det varme badet jeg tok før jeg dro hjemmefra, var det forbausende lite vondt. Jeg husker at jeg sa au, au, au et par ganger under pressrien, men det var absolutt en overkommelig smerte. Det at hele fødselen gikk så pass fort gjorde også at jeg ikke fikk tid til å grue meg for at det skulle gjøre vondt – noe som kanskje også gjorde at jeg slappet litt bedre av. Selv om det hadde gått kjapt slapp jeg å sy - noe jeg var veldig glad for.
Vi blir kjent med Christian
Etter at morkaken var kommet ut og navlestrengen var klippet (noe jordmor gjorde uten å spørre om pappaen ville) fikk vi være alene med det lille vidunderet vårt et par timer. Han var kjempevåken og lå og tittet på oss og fant puppen for å se om der var noe å hente. Jeg fikk frokost med norsk flagg og den forsvant fort for jeg var kjempesulten.
Etter at to kjempehyggelige barnepleiere hadde stelt og kledd Christian mens pappaen så på fikk jeg en dusj og fikk komme meg i mine egne klær igjen. Det å ta på seg egne klær i stedet for sykehusskjorte, morgenkåpe og tøfler gjorde at jeg følte meg atskillig freshere, så det kan absolutt anbefales. Siden fødselen hadde gått så greit, og jeg var annengangsfødende, fikk vi bo på familierom. De samme barnepleierne som hadde stelt Christian viste oss opp til rommet.
Mannen min dro hjem en tur for å hente klær og toalettsaker, klær til Christian og leie en boxette til bilen. Når han kom tilbake igjen tittet vi på hverandre og det var tydelig at vi begge tenkte det samme. Jeg kunne se hvor lettet mannen min ble når jeg sa "skal vi bare dra hjem, eller?"
Jeg var i fin form, Christian var i god form og verken mannen min eller jeg hadde spesielt lyst til å være på sykehuset så vi ringte til vaktrommet og spurte om de kunne komme og skrive oss ut. Det var midt i vaktskiftet så vi måtte vente litt, men klokken fem var vi klare til å dra hjem. Der var det en veldig stolt storesøster som tok i mot oss.
Dette var en fødsel som vel må kunne kalles drømmefødsel. Den første fødselen min var lang og slitsom og jeg endte opp med epidural – noe jeg følte som et nederlag selv om jeg vet at det ikke er det. Det at fødsel nummer to kan være så forskjellig fra den første fødselen er helt utrolig. Denne gangen følte jeg virkelig at jeg gjorde en god jobb og alt føltes så ”riktig”.
