Før jeg begynner vil jeg rette en stor takk til de jordmødrene på Ullevål som hjalp meg gjennom denne strabasiøse fødselen. De var helt fantastiske!
Dette var min fødsel nr 4 og alle (inkl meg selv) trodde dette skulle gå veldig enkelt og greit.
Jeg har hatt svangerskapsdiabetes i de to siste svangerskapene mine, og dette innebærer fare for at barnet kan bli stort. Siden hun var ca 3800g allerede i uke 35-6, var jeg veldig keen på å bli satt i gang i god tid før termin. Men gynekolog på diabetespoliklinikken ville det annerledes, og jeg ble ikke satt i gang før i uke 37-6, og dessuten var jeg jo flergangsfødende så dette ville gå fort. Det jeg ikke visste, og heller ikke fikk noe info om, var at dette kunne ta opp til 5 dager med gelé og drypp.

Dag 1: Både min samboer og jeg var under det inntrykk at vi ville bli foreldre allerede samme dag jeg ble lagt inn. Gelé ble satt og jeg fikk masse rier, men ingenting skjedde. Men fikk høre at geléen gjorde noe likevel, for den skulle være med på å modne livmormunnen. Kvelden kom og riene avtok og jeg kunne, meget skuffet, reise hjem for å sove.

Dag 2: Møtte opp på Ullevål for å få satt gelè nr. 2. Legen som satte den mente at dette ville nok gå fort for jeg var jo flergangsfødende! Etter skuffelsen dagen før spurte jeg jordmor om hva som ville skje.
Hun kunne fortelle meg at det var ytterst sjeldent at man kom i gang etter første geléen og at det vanligste var å bli satt på drypp etter
3 dager med gelé. Litt mindre optimist denne dagen, sendte jeg sambo på jobb og la meg til rette med en haug av bøker. Som forventet:
ingenting skjedde. Masse rier - uten noe som helst resultat. Hadde samme åpning som da jeg kom inn dagen før, så her hadde ikke geléen gjort noe som helst når det gjaldt modning! Riene ga seg mot kvelden, men måtte bli på sykehuset denne gangen.

Dag 3: Vel, hva skal jeg si? Det gikk ikke noe bedre denne dagen. Ny lege som også denne gangen kunne prestere å si bla, bla, bla flergangsfødende... Yeah right!! Jeg hadde mindre rier nå enn de to foregående dagene. Og ingenting forandret seg denne dagen heller. Samme åpning som da jeg kom inn to dager før.....

Dag 4: Så har dagen for drypp kommet.... Nå må det jo bli fart i sakene??? Ved godt mot leser jeg meg inn i sterkere og sterkere drypp, og plopp endelig gikk vannet!! Jeg hadde ligget med drypp i nesten 6 timer, nå måtte de stoppe dryppet. Nedturen var at åpningen var fortsatt den samme... Etter litt fram og tilbake ble dryppet satt i gang igjen, men når klokka nærmet seg midnatt hadde det fortsatt ikke skjedd noe mer og jeg fikk stoppet dryppet og fikk smertestillende slik at jeg skulle få sove. Må bare si at disse riene er MYE kraftigere enn de naturlige. Kjennes som dem man har like før barnet blir født, hele tiden... Vel, lettet og lykkelig for endelig å få slappe av la jeg meg til rette, da kom de; mine egne rier!! Var ikke helt klar for dette nå utslitt som jeg var, men her var det bare å trå til. Etter fire timer hadde jeg endelig nok åpning til å få epidural. Det er det beste som har hendt meg, og endelig fikk jeg sove litt innimellom riene.

Dag 5: Fødselen har stoppet litt opp, og jordmor vil få fortgang i sakene og setter meg på drypp igjen. Ikke fullt så ivrig, må jeg bare bøye meg for henne og gå på med krum rygg. Ca kl 11.55 kom de endelig; pressriene. Endelig skulle vi få møte vår lille prinsesse som vi hadde ventet så lenge på! Jeg trykka, og hun var på vei ut.
Hodet kom, men så stoppet det! Skuldrene hennes satt fast! Jeg trykka og trykka uten at hun kom noen vei, og her skjønte vi at dette ikke gikk slik det skulle. Jordmor skrudde opp dryppet fra 75 til 180 (som er max) og ba meg trykke alt jeg kunne selv om jeg ikke hadde rie.
Det var tre jordmødre inne i fødestua og situasjonen var veldig hektisk. Jeg ble trykka på for å få henne ut og heldigvis løsnet hun og kom ut. Jeg har aldri sett en så blå unge før, men hun pustet og alt normaliserte seg nokså fort.

Evalueringen av denne fødselsopplevelsen er at det her ble begått en grov feilvurdering av babyens størrelse, som kunne kostet henne livet. Hun ble vurdert til 33% + som skulle tilsvare 4200g, men var 4976g nesten 800g tyngre! Det er vel ingen tvil om at hun burde blitt forløst ved keisersnitt og ikke fødes på vanlig måte. Alt hadde blitt så mye bedre for både henne og meg dersom gynekologen hadde gjort jobben sin skikkelig. Det er vel bedre å overvurdere hvor stor babyen er en å undervurdere slik det ble i mitt tilfelle. Dessuten kunne de jo informert meg om hvor mange dager det faktisk kunne ta når man ble satt igang!
Det gikk heldigvis bra denne gangen takket være dyktige jordmødre!!