TVANGSLIDELSER HOS BARN: Da datteren var fire år gammel, la Anne merke til de første tegnene på tvangslidelsen. Foto: NTB Scanpix, illustrasjonsfoto, personene på bildet har ingenting med historien å gjøre.
TVANGSLIDELSER HOS BARN: Da datteren var fire år gammel, la Anne merke til de første tegnene på tvangslidelsen. Foto: NTB Scanpix, illustrasjonsfoto, personene på bildet har ingenting med historien å gjøre.

Barn kan også ha tvangslidelser: - Hun isolerte seg veldig og det var vondt å se at hun ikke kunne ha et godt liv

Annes datter var så sterkt rammet av tvangshandlinger at hun ikke kunne kle på seg.

– Når jeg tenker tilbake så var de første tegnene der da hun var rundt fire år gammel, forteller Anne (51).

Hun er mamma til ei tretten år gammel jente som har vært sterkt rammet av tvangshandlinger.

– Det hele begynte med at hun ikke kunne ha på seg klær, forteller Anne. – Noe jeg først tenkte var helt vanlig for barn i den alderen, at de ikke vil ha på seg en spesiell lue eller genser. Jeg tenkte at årsaken kanskje var at hun syntes stoffet var ubehagelig eller at klærne var for trange. Men etter hvert skjønte jeg at det ikke var der problemet lå, forteller hun.

Måtte spise med et spesielt bestikk

At det kunne være noe annet enn vanlig trass, gikk mer og mer opp for henne ettersom tvangslidelsen utviklet seg.

– Etter hvert kunne hun bare spise med et spesielt bestikk og maten måtte være tilberedt i en spesiell stekepanne. Å spise når hun var på besøk hos venner gikk ikke, da hadde hun ikke kontroll på hvordan maten var tilberedt og hvem som hadde tatt på den, forteller Anne.

Trang til symmetri var også et fremtredende symptom på at datteren kunne ha en tvangslidelse.

– Ved siden av sengen sin hadde hun et nattbord med forskjellige pyntegjenstander. Hvis jeg kom borti noen av disse tingene når jeg skulle gi henne en godnattklem, kunne man se langt etter en god natt søvn. Alt skulle ligge på en spesiell måte og det kunne ta flere timer for henne å legge tingene tilbake akkurat slik hun ville at de skulle være.

– Dette medførte også at hun ikke ville ha besøk av venner. De lekte jo med lekene og flyttet på tingene hennes. Hun isolerte seg veldig og det var vondt for meg å se at datteren min hadde så mye angst at hun ikke kunne ha et godt liv.

Tvangstanker kan være intense og skremmende

Robert Valderhaug er psykologspesialist og forsker tilknyttet Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU) Midt-Norge. Han sier en tvangstanke ofte kan være intense og skremmende.

– En tvangstanke er en tanke, forstilling, ide, eller impuls som ofte er påtrengende, uønsket, jeg-fremmed, repeterende, stereotyp, og som gir sterk angst, ubehag eller uro. Tvangshandlingen er barnets respons på de ubehagelige tankene, slik at ved å utføre bestemte handlinger opplever de at dette reduserer angsten og uroen og at handlingen forhindrer at det skjer noe fryktelig, forklarer han.

En tvangshandling må ifølge Valderhaug ikke sammenblandes med såkalte «tics».

– Den viktigste forskjellen er at tvangshandlingen utføres for å forhindre at noe fryktelig skal skje, mens tics ikke har noen slik kobling til tanker eller kognitivt innhold. Tics er mer knyttet til sensoriske følelser, nesten som en kløe, sier han.

Helt vanlig å ha tvangspregede ritualer

Ifølge Valderhaug har mellom 0,5-2% av alle barn tvangslidelser, det varierer veldig i forhold til barnets alder. Hos små barn er det sjeldnere, men tallene øker med økende alder. Hos ungdom kan cirka 2-3% ha en tvangslidelse.

Men selv om du oppdager at barnet ditt har en tvangshandling eller gir uttrykk for tvangstanker, trenger det ifølge Valderhaug ikke bety at det lider av en tvangslidelse.

– De fleste av oss kan ha tvangspregede ritualer, tanker eller handlinger, men uten at dette får noe omfang eller skaper problem for oss. Hos barn, kanskje spesielt hos små barn, kan atferden være ganske tvangspreget, men dette er normale fenomener i barns utvikling.

– For at vi skal bruke diagnosen tvangslidelse, kreves det blant annet at tvangen får et stort omfang og skaper betydelige problem for barnets daglige fungering i hjem, skole og fritid. I tillegg er det viktig å være oppmerksom på at andre psykiatriske vansker kan også gi tvangstanker, tvangshandlinger og tvangspreget grubling, sier han.

Tvangshandlingene har styrt familiens liv

Da Annes datter var syv år gammel fikk hun eksponeringsterapi, som gikk ut på mye øving og premiering for mestring.

– For eksempel øvde hun på å klare å ha på seg en sokk i et minutt og spise med ukjent bestikk. Det ga resultater en stund og det er en bra teori, sier Anne.

– Men min erfaring er at det i praksis krever veldig langvarig og tett oppfølging fra fagfolk. Noe behandlingsapparatet ikke har kapasitet til. I tillegg til at foreldre blir utslitt av å stå i dette i lengden hjemme. Derfor har barn som er avhengige av at foreldre følger opp og har regien på eksponeringen hjemme, ofte ikke så bra utbytte av denne behandlingsformen, sier hun.

Datterens tvangshandlinger har hatt en stor innvirkning på familiens liv. Det ble ekstra vanskelig når datteren begynte på skolen og fortsatt hadde perioder hvor hun ikke kunne kle på seg.

– Hun var for liten til at hun kunne være hjemme alene, så jeg var veldig mye borte fra jobben. Etter hvert fikk jeg innvilget pleiepenger slik at jeg kunne ta meg av henne, men man blir veldig isolert når man ikke kan være på jobb.

– I tillegg har jeg en eldre datter som også ble veldig skadelidende, fordi alt fokuset var på lillesøsteren. Hvis vi skulle på tur eller reise på ferie, hendte det ofte at hun ikke klarte å komme seg ut døra eller å ta på seg sikkerhetsbeltet. Det har vært mange turer som vi har måttet avlyse, forteller Anne.

LES OGSÅ: Hvordan fortelle barn om psykiske lidelser?

Mange barn skjuler tvangshandlingene

Men ikke alle barn har så synlige tvangslidelser som Annes datter. Ifølge psykologspesialist Robert Valderhaug kan det noen ganger være vanskelig å oppdage tvangslidelser, fordi barnet ønsker å skjule det.

– Blant annet fordi de er flau over «rare ting» som de må gjøre og de ønsker ofte ikke noen innblanding fra andre. Hvis foreldre kan oppnå en god dialog med barnet om vanskene, er det et godt utgangspunkt.

– Noen foreldre reagerer med «ta-deg-sammen» og «slutt-med-det-tullet», og det fører ingen god vei og viser at man ikke forstår hva barnet strever med. Andre foreldre vil gjerne hjelpe barnet med tvangen for å gjøre det lettere for barnet, noe som heller ikke anbefales. Ofte blir foreldre ganske hjelpeløse og fortvilet, og da bør de søke hjelp.

LES OGSÅ: Margunn holdt tvangstankene skjult i 12 år

Han sier det er veldig sjelden barn bare vokser av seg tvangslidelser.

– Barn som har så store vansker at vi bruker begrepet tvangslidelse, bør få hjelp. Tilrådd behandling for tvangslidelse hos barn er en behandling som kalles kognitiv atferdsterapi med eksponering og responsprevensjon. Behandlingen har vist seg å være svært effektiv i de fleste tilfeller, og svært mange behandlere i Norge har fått opplæring i denne formen for behandling. I tillegg finnes også medisiner som har dokumentert effekt, men dette skal normalt ikke være førstevalget man bruker på barn.

Har flyttet inn på en institusjon

I dag er Annes datter tretten år gammel og har i ett års tid bodd på en institusjon. Her får hun ikke tradisjonell behandling, men psykisk omsorg i praksis.

– Når hun skal stå opp for å gå på skolen og ikke får til å ta på seg klær, er de ansatte der og møter henne. De har en veldig tålmodig tilnærming som fungerer veldig bra, sier Anne.

– De klarer det jeg ikke klarte. Når hun bodde hjemme kjente jeg veldig på at jeg kom til kort. Jeg visste rent teoretisk hva jeg skulle gjøre, men når man må gå gjennom dette hver morgen, ved alle måltidene og mange andre episoder i løpet av dagen, klarer man ikke å gjøre alt riktig.

Selv om tvangssymptomer fortsatt er tilstede i livet hennes, er Anne utrolig glad og takknemlig for å se den fremgangen datteren har hatt det siste året.

Utenom tvangslidelsen er hun som en helt vanlig trettenåring, og ingen kan se på henne hvilke utfordringer hun har.

– Hun er guttegæren, bor på mobilen, elsker musikk og dans og er slik som alle andre unge jenter er. I tillegg har hun veldig mye humor, noe de også har brukt i møte med henne under behandlingen. Hun er utrolig klok og selv om hun har femti prosent fravær fra skolen, klarer hun å ta igjen det forsømte faglig. Hun er en skjønn jente både inni og utenpå!

– Jeg har veldig god tro på at den positive utviklingen fortsetter. Hennes største ønske i livet er å være en vanlig jente, få seg venninner og gjøre alt som andre på hennes alder gjør. Hun er på god vei dit, sier hun.

LES OGSÅ: Kan mors psykiske problemer skade fosteret?

Til forsiden