Vannet gikk og det første jeg tenkte var at nå, snart var jeg mamma for andre gang!
Vannet gikk med første mann også så da viste jeg at det var max 3 dager så var alt over.
Ting stoppet opp, riene var der men de var ikke sterke nok. Inn og ut av sykehuset, men de var kjempehyggelige så følte ikke at det var noe pes. Til slutt ble det modningskrem som da ikke skulle starte noen rier men gjøre underlivet og åpningen mer modent.
Etter bare en halv time startet riene og de var straks 5 min mellom hver ri. Det ble tilslutt så intenst at vi beveget oss over til fødestua der jeg fikk litt lystgass å kose seg med. Det hjalp mye for meg. Dette var IT!! Nå begynte ting å gå sin gang og åpningsriene var der, det gikk ikke så fort men gikk tålig bra.

Jeg satt litt på krakk ved siden av senga, litt oppi senga, gikk litt som ikke var noe behagelig, jeg var innom dusjen…fikk sitte der alene og ”pleie” meg selv, så en tur innom badekaret. Det var nå 6 cm åpning, men det ble ikke mer…jeg hadde sterke hyppige rier i over 2 timer men ingenting skjedde. Dermed ble det til min fortvilelse ett nytt keisersnitt, legen sjekka meg og sa at jeg aldri har kunnet føde noen ut av det lille bekkenet.

Og akkurat det samme skjedde med første mann, og etter det fikk jeg tatt røntgen av bekkenet der de konstanterte at jeg KAN føde normalt bare at bekkenet var litt rar form, men stort nok altså. Så får jeg denne beskjeden da, ville SÅÅ føde normalt og jeg gråt masse akkurat når det ble bestemt. Det var litt nederlag for meg må jeg si.

Keisersnittet gikk fint, Jonah ble født og han var en stor flott gutt! 4160gr og 54 cm. Han måtte få litt starthjelp i begynnelsen, han hadde fått i seg petidin og skårte bare 4 poeng på apgaren. Men så var alt fint og vi alle var sååå lykkelig, en ny stor fin gutt hadde vi fått og storebror var også kjempestolt! Puppen tok han også fint, besøk var der masser av og alle syntes han var aldeles nydelig!

Så natt til 3 dag på sykehuset begynte han å tulle med puppen, han strevde masse, gråt hysterisk og ville ikke ta puppen. Jeg strevde med han i nesten 2 timer, jeg kjente tårene presse på av fortvilelse…hun i nabosenga spurte om jeg kanskje skulle ringe på så de kunne ta han slik at jeg fikk sove og at han kanskje fikk litt erstatning eller sukkervann. Det gjorde jeg, og han var inne hos pleierne hele natta.

På morgenen ble jeg vekket, de informerte at Jonah mulig var syk. De visste ikke hva det var, men han var gråaktig i ansiktet og pustet unormalt. De hadde snakket med ett barnelegeteam i Bodø som skulle komme til sykehuset for å se på han, kanskje måtte de dra med han til Rikshospitalet eller kanskje bare til Bodø. Jeg husker jeg var stiv av skrekk, jeg begynte å gråte. Inntil legene kom fikk jeg være med Jonah og jeg tok han med innpå ammerommet for å gi han pupp, men han sovnet av utmattelse etter mye gråting.

Jeg satt der å gråt med han i armene mine, barnepleieren og damen i nabosenga kom inn for å snakke med meg, de trøstet meg…sa legen var flinke så dette skulle gå i orden skulle jeg bare se. Den snille dama i nabosenga begynte å snakke om sin gutt som også var født med hjertefeil, skjønte ikke hva hun snakk om jeg og husker jeg tenkte ”Hvorfor kommer hun her å snakker om noe så alvorlig her nå??”

Jeg ville vente, jeg ventet i det lengste før jeg fikk beskjed om at nå måtte jeg ringe mannen min for han måtte være her til legene kom. Husker jeg sa at ”Jammen han har jo vært på arbeid i natt” Men det ble til at jeg måtte ringe å fortell hva som hadde skjedd og da var han der innen 20 minutter. De minnet meg på at han måtte jo pakke for meg for jeg måtte jo være med til Bodø, men det glemte jeg helt å si når jeg snakka med han. Jeg begynte å spørre mer om Jonahs tilstand og de sa at barnelegen her på sykehuset trodde han hadde en blodåre som var ganske tett. Akkurat jah! Det sa meg faktisk ingenting! Hva betyr det liksom?

Teamet med leger fra Bodø kom, de undersøkte han…han lå naken i en kuvøse, han såg så liten ut stakkars vennen vår.
Mannen min var kommet, han var ganske rolig som vanlig. Legene tok raskt avgjørelsen at de skulle ha han med til Bodø.
Det skulle gå ett ambulansefly ett par timer etterpå, så nå måtte mannen hjem en tur for å pakke litt klær til meg. Jonahen vår var faktisk så syk at de snakket om at han kanskje ikke klarte seg, det var helt ubegripelig. Hørte de snakket om masse rart, men jeg var bare helt ”borte”…tror jeg var i sjokk.

Legene måtte intubere han, dope han ned å teipe en slags maske med slange på inn i munnen og ned i halsen hans. Det var fælt å se på, helt fryktelig. Så da, legeteamet med Jonah dro til flyplassen. Jeg måtte ta taxi til flyplassen fordi det var ikke plass til meg, der sto ambulanseflyet å ventet på meg. Legene og Jonah var allerede kommet inn i flyet, jeg ble geleidet bak i flyet på en kjempe liten plass som var fryktelig vond å sitte på.

Jeg hadde så vondt i såret mitt, hadde tatt keisersnitt og jeg hadde bært bagasjen min selv…jeg gråt ikke så mye nå. Jonah hadde fult av remedier på seg, det så ut som han hadde det vondt og ubehagelig.
Vi landa i Bodø, det tok 30 minutter. Der møtte jeg på snille og flinke pleiere som gav meg litt mat og drikke. Så etter en stund fikk jeg komme inn på fødeavdelingen, slappe av litt og fikk informere de hjemme. De undersøkte Jonah mens jeg var på fødeavdeliga, men så kom sjokket….vi måtte videre! De ordnet Jonah klar nå, vi måtte til Rikshospitalet og det raskt. Det var rimelig kaotisk oppi hodet mitt, hva skjedde med lillegutt? Hva var det egentlig som var galt?

Turen til Riksen var uendelig lang, mange timer tok det….og over i ambulanse som kjørte fryktelig fort fra Gardermoen til Riksen.

Jeg satt fremme, skrev masse tekstmeldinger til mine og gråt masse! Så var vi omsider fremme, jeg fulgte bare med på lasset liksom….kom inn der Jonah skulle ligge og de kastet seg milt sakt over han.

Jeg sto der, trøtt og sliten…kjente jeg snart datt om, helt til det kom en snill lege og gav meg en stol å sitte på. De spurte om jeg ville ”ta inn” på barselen med en gang, men det ville jeg ikke. Jeg ville se hva de gjorde med Jonah, se at han hadde det fint og snakke litt med legene.

Det tok timer og jeg satt der å våka over gutten min mens legene og søstrene jobbet.
Jeg fikk snakket litt med legen som tok i mot Jonah, Jonah hadde medfødt hjertefeil. 3 stykker. De hadde gitt han medisin for å overleve i Bodø, for da han plutselig ikke klarte å ta puppen og var helt utmatta hadde han fått en kollaps i hjertet. Så nå måtte han opereres for at han skulle bli bra igjen, men først måtte han ble sterk nok til en operasjon og nå var det bare å vente og følge med han fordi nå kom han etter hvert til å bli stabil.

Til slutt, når det nesten var morgen igjen ble jeg geleidet ned på barsel, jeg fikk beskjed om å prøve sove og skulle det være vanskelig skulle jeg få sovetabbelett. Jeg sov i noen timer, sto opp og ringe mannen. Fikk beskjed om at han kom til kvelden, det var en lettelse fordi det var tungt å være der nede alene. Men jeg ble vartet godt opp og når jeg tenker på søstrene på barsel og på nyfødt intensiv så må jeg gi de skryt for at de er så gode og snille!

Det var rare dager, de hadde liksom Jonah liggende hos seg og vi fikk først ikke holde han pga alt av ledninger…Det var tungt og sårt husker jeg. Men etter hvert fikk vi holde han litt, jeg fikk prøve å gi han litt pupp, det var helt nydelig, verdens herligste følelse. Jeg pumpa meg for det meste, det gjorde jeg gledelig for lille vennen vår.

Da Jonah var 8 dager gammel ble han operert.…vi hadde altså vært på Riksen i 5 dager da Jonah ble operert for første gang.
Vi fikk telefon etter litt over 4 timer. Alt hadde gått bra, jeg gråt av glede…det var noen tøffe 4 timer!

Da var en blodåre som heter ductus blitt tetta, det var den som var blitt holdt åpen av medisin for at Jonah skulle overleve. Dette siden han hadde avbrutt aortabue, dette gjorde at hjertet ikke ble forsynt med blod på ene siden og nå var dette blitt fiksa på. Også ett hull i mellom kamrene som var så stort at de måtte gjøre noe med det.

Til slutt hadde han en trang passasje i en blodåre som heter aortastenose, den ble ikke gjort noe med men det kan hende han må operer for det i tenårene. Det ble noen komplikasjoner i etterkant, men det gikk tilslutt bra og vi fikk reise hjem med Jonah når han var nesten 5 uker gammel.

Vi måtte mellomlande litt i Bodø på hjemturen da vårt sykehus her ikke har barnelege, men da var han alså for frisk for å være på Riksen og det var en fryd å tenke på!

Nå skulle vi snart hjem til storebror som så brått ble ”fratatt” lillebror, nå skulle vi hjem til familie og venner å vise at vi fikk verdens tapreste gutt! Jonah er i dag 2,5 år og han har det bra, tross akutt re-operasjon igjen ved 4 måneder og sannsynligvis en ny til snart…som vi bare går å venter på.

Nå har vi fått lagt 2 lange sykehus opphold bak oss, vi må liksom starte på nytt selv om vi aldri glemmer det vonde. Jonah er og har vært til kontroll hver 3 mnd siden han ble født og han er i gode hender.

Det ble godt å komme tilbake til det normale igjen, hverdagen kom. Vi har opplevd mye, så bekymringene for Jonah er der enda. Hjertet hans klarer seg fint tross en ny hjertefeil, han er en livlig og vilter liten tass som vet akkurat hva han vil.

Og vi er evig takknemmelig!

Vi kjempet og kjemper fremdels kampen i lag med deg lille rampen, du er vår hjertevenn! Vi er så utrolig takknemmelig for at du fremdeles er her, stå på flinke gutten vår!

Wanja