Barnet begynner å få en dypere forståelse av hva som skjer rundt seg, etter hvert som utviklingen skrider frem. Årsakene til barnets gråt kan nå bli vanskeligere å forstå. Barnet begynner å forstå hva du sier til det. Bevissthet om egen og andres vilje vokser frem. Barnet kan nå føle skam, sjalusi, skyld og mislike noe eller noen så sterkt at det begynner å gråte.
Alle trenger å bli lyttet til, og ikke minst små barn som enda ikke har et godt utviklet språk. Grunnen til at mange voksne synes det er vanskelig å høre på gråt og raserianfall er at en som barn selv ofte ble stoppet i dette. Dessuten er det selvfølgelig vondt å høre sitt eget barn gråte og ha det vondt.
Frykt
En vanelig form for frykt på dette alderstrinnet er redsel for mørket og tordenvær. Mørkeredsel er noe som de aller fleste barn har, og det finnes ingen forklaring på hvorfor menneskebarn har denne frykten. Rasjonelle forklaringer vil ikke hjelpe.
Hva kan man gjøre:
Ikke gjør narr av barnets frykt, det er grusomt å gjøre mot barnet. Gi barnet en nattlampe. Den beste metoden å fordrive frykt på er å snakke om den. La barnet sette ord på den. Prøv også allerede nå å snakke med barnet om følelser som å være redd, være lei seg, være glad m.m. Dette vil ikke bare minske barnets frykt men også øke barnets bevissthet rundt sitt følelsesliv. Ikke fortell barnet at "dette er ikke noe å være redd for" Barnets frykt er dypt reell, og du må akseptere at den er der. Vis selv at du er rolig, din egen frykt er utrolig smittsom! Vis enkelt og rolig at ting ikke er farlig. F.eks. å bade i et basseng. Vis at det faktisk er gøy, men ikke tving barnet ut i vannet før det er rede. Hvis barnet er redd for noe som skal skje, forklar nøye barnet hva som skal skje.
Hvor mye skal du forklare? Her kan du bruke en tommelfinger-regel: Barn 1 år - kan få beskjed om en ting ad gangen. Barn 2 år kan få med seg to beskjeder om gangen: "Nå skal vi kjøre bilen. Så skal vi besøke Petter." Barn 3 år kan forstå 3 beskjeder: "Først skal vi kjøre bil, og så skal vi til Petter sitt hus. Petter skal få en pakke."
Når dere så sitter i bilen kan barnet på nytt få nye beskjeder om hva som skal skje videre osv. Det er viktig når dere kommer til et fremmed sted at barnet får beskjed om at mamma eller pappa skal være sammen med det.
Frykt for atskillelse
Barnet er fortsatt redd for atskillelse. Les mer om dette under barn 6-18 mnd.
Da barnet var yngre var det redd for å tape deg av syne. Nå er det redd for at du ikke kommer tilbake når du forsvinner. Det er fortsatt viktig å prate med barnet i detalj om hva som skal skje mens du er borte.
En liten bror eller søster skaper bekymring
Barnet vil føle usikkerhet og bekymring med tanke på en ny liten bror eller søster. Barnet er redd for å "miste" mamma og pappa til den nye babyen.
Hva kan du gjøre?
Snakk med barnet om den voksende magen og om det nye familiemedlemmet. La barnet røre ved magen og være med på forberedelser som å gjøre klart babyens rom. Sørg for at den eller de personene som skal passe på barnet mens dere er på sykehuset er en barnet er trygg på. Planlegg i god tid og prat med barnet om dette.
Når du kommer hjem fra sykehuset, sørg for at noen andre bærer babyen slik at du kan gi barnet en kjempe-klem. Ha gjerne med en liten pakke, og sørg for at barnet får din hovedoppmerksomhet de første timene. Gå sammen med barnet og se på babyen når det først ber om det selv. Barn som er 2-3 år vil kanskje ha behov for å prate med mamma om alt som har skjedd siden mamma var hjemme. Dette kan være viktigere for barnet enn å kikke på det nye søskenet.
Overtretthet
Barn 2-3 år vil ofte være overspent og overtrett når det nærmer seg sengetid. Det vil selvsagt prøve å utsette leggingen så lenge som mulig. Det vil briste i gråt over den minste ting. Dette er noe de fleste småbarnsforeldre kjenner godt til.
Hva kan du gjøre?
Hvis du vet at barnet skal være lenge oppe en kveld, prøv å legg forholdene til rette ved å tilby barnet en formiddagshvil. Dette lar seg selvfølgelig ikke alltid gjøre.
Når barnet er overtrett er det viktig at du beholder roen og ikke reagerer med samme utålmodighet som barnet. Forhold deg rolig og snakk lavt og beroligende selv om barnet hyler. Følg barnet varsomt til soverommet. Syng en sang, eller benytt annet legge-ritual som dere har innarbeidet. Faste rutiner rundt legging er viktig!
Raserianfall:
Små barn får ofte raserianfall på grunn av frustrasjon, eller fordi de setter sin vilje opp mot andre. Litt større barn fra ca. 2 år får raserianfall pga de møter motstand på noe de vil. Følelsene tar overhånd, og raseriutbruddet er eneste måte barnet klarer å få utløp for disse følelsene.
Hva kan du gjøre?
Vær tilgjengelig for barnet. Snakk rolig. Ikke la barnets aggresjon smitte over på deg. Trøst barnet når det har fått roet seg litt. Hold fast på din beslutning (F.eks. du får ikke is i dag), men unngå å avvise barnet. - "Jeg forstår at du er sint, men du får ikke is i dag. Det er ikke godt for deg å spise så mye is."
Barnet skal føle seg elsket, selv om det mistet besinnelsen. Les mer om barn og sinne her.
Skader:
Små barn har en tilbøyelighet til å gråte over selv de miste skader, som f. eks små rift eller skrubbsår.
Hva kan du gjøre?
Hver gang barnet kommer gråtendes og ber om trøst på grunn av en liten skade, må du vise medfølelse. Spør hvor det gjør vondt og si at du skjønner dette er vondt. Etter en kort trøst vil nok smårollingen hoppe ned fra fanget og fortsette leken. Barnet blir ikke tøffere av å bli avvist: "Det der er da ingenting. Slutt å surv!" Barnet vil da føle seg avvist og trolig være lei seg mye lengre enn om det ikke hadde fått litt trøst.
Kilder:
Skrevet av psyk. sykepleier Elisabeth L. Lofthus og førskolelærer Vigdis O. Lofthus.
- "Den store boken om barnet" Dr. Miriam Stoppard. Teknologisk forlag 1996.
- "Barnehageboken" red. Martha Elisabeth Landa og Anita Hamremoen. 2001. www.barnehageboken.com
