Barn og lek hører sammen. Gjennom lek lærer barn utrolig mye. Spesielt lærer de mye gjennom rollelek sammen med andre barn. Det å gå inn i en lek, ta på seg en annen rolle og glemme tid og sted er en prestasjon vi voksne ofte ser på som umulig. Se for deg hvordan det ville vært å leke sammen med andre voksne. Vi ville vært sjenert og synes det var tåpelig. For barn derimot er leken helt naturlig. De kan leke i time etter time og være fullstendig oppslukt i det de gjør.
Grunnen til at barn leker er blitt forsket på av mange forskjellige. Vygotsky og Piaget har utviklet sine leketeorier, Eli Åm har skrevet bok om ”Lek i Barnehagen” og Birgitta Knutsdotter Olofsson har skrevet ”I lekens verden”. I Rammeplan for barnehagen står det mye om lek og hvorfor barn trenger å leke. Susanne Rithander forteller om forskjeller mellom gutte- og jente-lek og Gunvor Løkken skriver om ”Når små barn møtes” og hvordan de leker sammen.
Hva med leketøyet?
Jeg har lest mye og lett mye. Jeg har funnet mye om lek og lest mye om lek, men hva med leketøyene? Alle barn og barnehager i Norge har leketøy. Alle barn i Norge får leketøy til jul og bursdager. Hvorfor har barn leketøy, og trenger de egentlig leketøy? Jeg valgte å skrive om leketøy fordi jeg mener det er satt for lite fokus på akkurat det. Unger neddynges med den ene leken finere enn den andre. Utviklingen av leketøy har vært enorm og jeg tror nok det har medført
dårligere kvalitet og mindre pedagogiske leketøy.
Pedagoger og teoretikere er veldig flinke til å snakke om lek – ”rollelek er viktig for utviklingen”, – ”små barn leker mye ved siden av hverandre” (parallell-lek), etc. Men det er ikke mange av dem som sier noe om leketøyets funksjon i leken, og om der i det hele tatt finnes en funksjon. I Rammeplan for barnehagen (R-96) står det at barn trenger godt og variert utstyr og leketøy som verktøy for leken. Jeg har tro på at i enkelte tilfeller er det slik, men hva lærer barna mest av, leketøyene eller selve lekingen? I og med at selve leken er nøye forsket på av så mange vil jeg gå ut fra at selve leken er den viktigste. Det er nok den barna lærer mest av. Men hvorfor har ungene leketøy da?
Fra 5mnd. alder vendes oppmerksomheten mot "tingenes verden"
”Ethvert barn er født med evnen til å leke”[4]. ”Det er mye som tyder på at det nyfødte menneskebarnet kommer til verden predisponert for sosialt samspill”[5]. Altså starter barnet veldig tidlig med sosialt samspill, og da først med foreldrene og spesielt mor. Enhver mor ”leker” litt med babyen når den ligger på stellebordet eller i vogna og barnet ”leker” som regel tilbake. Det er meget mulig at dette er imitasjon av den voksne, noe ganske mange hevder. Men etter relativt kort tid tar barnet neste skritt. ”Fra omkring fem-månedersalderen vendes barnets oppmerksomhet mot tingenes verden. Økende gripeferdighet og mer presis samordning av øye og hånd skal nå prøves ut på alle slags gjenstander i omgivelsene.” ”Nå blir det en oppgave både for foreldre og barn å trekke leker og andre objekter inn som tema for samtale og samhandling”[6]. Her sies det at gjenstandene er viktige slik at barnet kan trene øye-hånd-koordinasjonen og brukes som tema for samtale og samhandling. Det sies ikke at gjenstandene behøver å være leketøy.
Peder og fjæra
I praksisbarnehagen min var det en liten gutt som het Peder (0;11). Praksisfortellingen jeg skrev om ham viser at han ikke behøvde en leke for å ha det gøy:
Peder (0;11) ligger på gulvet og følger nøye med på noe. Han ligger kjempestille, veldig lenge. Jeg legger meg ned ved siden av ham og observerer. Det er ei lita fjær som har fanget hans interesse. Den er ikke lenger enn èn centimeter og når barna i rommet beveger på seg lages litt vind slik at fjæra flyger litt. Jeg blåser forsiktig på fjæra og den fyker i været. Peder følger den med blikket og ler. Når den kommer ned strekker han frem fingeren og tar litt på den. Plutselig fyker den opp igjen og Peder smiler. Jeg blåser på den flere ganger og vi har det kjempegøy sammen.
Barn kan bruke hva som helst som leketøy.
I gamle dager hadde ungene leker som de enten lagde selv eller foreldre lagde for dem. Lekene var enkle; tredokke, stylter, strikket dukketøy etc. Regel-leker, sangleker og slikt var hyppigere brukt da enn nå. Disse gikk i arv gjennom generasjoner og jeg er redd for at denne arven kan gå tapt. Det virker som det er mindre fokus på sang-leker og slikt i dag enn det var før. Jeg har nettopp lest Torborg Nedreaas’ bok ”Trylleglasset” som handler om barn før første verdenskrig. Noen av leketøyene som ble nevnt der var; trylleglasset (et prisme ungen brukte til å se gjennom), en dukkevogn flettet av bast og noen andre småting. Det var tydelig at her lekte ungene sammen med de andre ungene i gata framfor å leke med leketøy. Når de lekte baker brukte de steiner som boller. 
Leketøy også i gamle dager
La oss gå enda lenger tilbake i historien. I middelalderen levde barna slik de voksne gjorde og måtte tidlig ta del i de daglige gjøremål. De fleste barna vokste opp på landet og guttene måtte lære om gårdsdrift og bruk av sverd, mens jentene lærte å styre husholdningen samt håndarbeid. Likevel fantes det leketøy som ungene gjorde seg nytte av. I Danmark er det funnet en sølvkanne fra 1300-tallet og emaljebilder i nydelige farger hvor vi finner bilder av lekende barn. En har bind for øynene og er blindebukk i lek med voksne og andre barn, en annen går på stylter, to gutter står mot hverandre med hockeykøller for å slå ball. Kjeppene hadde de kanskje laget av noen skjevt voksende grener. Ballene ble gjerne sydd av lær og er funnet flere steder. Det er også funnet snurrebasser og brikker til forskjellige spill som mølle og kjeglespill. Det er funnet forskjellig verktøy utskåret i tre, trehester, kjepphester, tønner og leketøysbåter, og selvfølgelig lekesverd i tre. Enkle dukker er det funnet både i keramikk og i tre, de har sikkert sett litt finere ut med dukkeklær på, noen har også lekt med dukkekopper av keramikk og "kokt" dukkemat i en trebent gryte på en skammel. Det er funnet spillekuler i leire og utskårne fugler i tre. Mange av disse lekene er funnet på Grønland, i Danmark og i Bergen.[7]
Kjøkkenskuffen er spennende å gå på oppdagelsesferd i
I barnehagen der jeg jobber liker de minste ungene aller mest å få leke i kjøkkenskuffen. De drar ut øser, visper, slikkepotter og noen kasseroller fra skapet. Så setter de seg på gulvet og lager mat. Dette er ikke leketøy, men ungene leker med dem likevel. ”I 2 – 3-års alderen gjør tingene tjeneste snart som det ene og snart som det andre, alt etter det situasjonen krever. En trekloss fungerer i det ene øyeblikk som hest, i det neste som hus, deretter som bil, båt, kam osv.”[8]. Fra kjøkkenskuffen kan man leke mye spennende. Pepperkakeformene kan lett bli til dyrene på en bondegård og slikkepotten fungerer elegant som en telefon. Det virker som barnet kan bruke hva som helst og ikke nødvendigvis et ”leketøy”.
Fantasi
Man kan ikke skrive en oppgave om lek, uten å komme inn på fantasi. Barn har en enorm fantasi og gjennom lek får de bruke den mye. Især i rollelek får man bruke fantasien sin. Ute kan greiner, stein og en sandhaug bli til en hel landsby. En liten dam kan bli til Atlanterhavet og noen frosker kan være sjømonstre. Bare man har fantasi kan man leke hva som helst, uten leketøy. Kanskje kan leketøy i enkelte tilfeller være hemmende for leken? Dersom leketøyene er for konkrete, kan det sette grenser for hva de kan brukes til og barnas egen fantasi kan bli overflødig. Jo mindre finurlig utformet og jo mer primitiv leken er, desto større muligheter gir den for barnefantasien. Å kle seg ut er en av de beste måtene å utvikle barnets fantasi på. Det er en enkel sak å sørge for en stor pappeske til å samle gamle klær, hatter, smykker og sko i. Barn kan more seg i timevis med å ta på og av seg spennende og rare klær[9].
Da jeg var liten jentunge var legoklossene firkantete eller rektangulære, likevel bygde vi biler, båter, hus, trær, mennesker etc. I dag er legoklossene formet som dyr, mennesker, bilfelger og spoilere etc. Er disse lekene med på å utvikle barns fantasi? Jeg tror at barn i dag får for mye lagt i hendene. De slipper å tenke ut hvordan man kan få firkantete klosser til å bli et rundt tre eller et dyr. Det blir rett og slett for lite utfordring, og fantasi er unødvendig. I dag finnes det lekemat i plast, som ser ut som ekte mat. Hvorfor lager man plast-muffins og plast-koteletter? Jeg tror ikke jeg noen gang vil få et godt svar på det, men jeg mener årsaken ligger i utviklingen. Leketøyene blir rett og slett produsert fordi vi faktisk kan produsere dem. Selvfølgelig ligger noe av årsaken i penger. Se bare på Lego og Barbie, milliard-bedrifter som stadig kommer med noe nytt og mer moderne som ungene bare må ha. Men er det virkelig slik at ungene bare må ha det? Et barn leker bare det som er selvopplevd og kan ikke ønske seg en dukke eller en leke det ikke har sett eller har et forhold til.
Barna foretrekker å lage egne ting
Enkelte leker barna får er spennende ei stund, men blir til slutt kjedelige. Dette er fordi de ikke vekker barnas interesse eller gir dem nok utfordringer. Dersom barnet får for mange leker av samme slag, kan det skape strid i barnet om hvilken leke det faktisk vil leke med. Tenk deg ei lita jente med femten dukker i forskjellige størrelser og utseender. Det må være veldig vanskelig for henne å bestemme seg for hvilken av de dukkene hun vil leke med. Det er dessuten mye spennende barnet selv kan lage, det finnes mye ute i naturen som man kan leke med. ”70% av barna foretrekker først og fremst å lage ting selv: tegne, pusle, klippe, lime og forme”, sier den østerrikske forskeren Eva Waginger, ved Det Økonomiske Universitetet i Wien, til Aftenposten[10]. Hun baserer sine funn på en spørreundersøkelse fra 1997 blant 2000 foreldre til barn i barnehager og grunnskoler i Wien. Hun tror ikke forskjellene mellom Østerrike og Norge er særlig store.
For mange leker
På nettet fant jeg en artikkel om Thomas på åtte år og hans småsøsken, Fridtjof (5) og Philippa (2).[11] Thomas forteller at han har nok leker og ikke ønsker seg noen ting. Aller helst vil han være ute og leke sammen med vennene sine. Slik er det nok for mange barn i dag. De voksne som sitter med pengesekken ønsker å gi barna sine noe de selv ikke hadde som små, dermed går de til leketøysbutikken og kjøper flotte og dyre leketøy til barna sine. Bestemødre og bestefedre vil være snille med barnebarna sine – og kjøper dermed leker. Jul – gaver – leker! Bursdag – gaver – leker! Barn får leker flere ganger i året og mange leker på en gang. Lekene pakkes opp – lekes litt med – glemmes! ”35% av foreldrene sier at barnet deres har for mange leker, 65% sier de har nok leker, mens bare 0,9% sier at barnet har for lite leker”.[12]
Kanskje blir det for mange et status-symbol at barna har mange og fine leker? Jeg nevnte tidligere at lekene produseres fordi de kan produseres, kanskje foreldre og besteforeldre kjøper leker til barna fordi de faktisk kan gjøre det? Økonomien i dag er slik at veldig mange har råd til det de ønsker seg og enda litt til, dermed får barna også det de ønsker seg og enda litt til. Men er det nødvendig å fylle barnerommet med leker? Dersom det blir for fullt bør man kunne kaste noe, eller legge noe av lekene på loftet. Jeg vet om barn som har gitt bort sine gamle leker til barn i andre land.
Hjemmelaget er bra
Det fineste jeg fikk som lita jente, var to hjemmelagde handdukker og de var nesten for fine til å bruke. Det er de eneste lekene jeg har tatt vare på og fortsatt har. De beste lekestundene jeg hadde som lita, var rundt en dam på hytta sammen med søstrene mine. Steiner ble til hus og små plankebiter ble til båter. Leketøy i gamle dager var enkle og håndlagde. Det var sikkert stor stas å få ei hjemmelagd dukke eller en tøyball. Det er nok stor stas å få leketøy i dag òg, men jeg tror de blir lettere glemt fordi ungene får for mange leker. Det blir nesten hverdagslig å få en liten leke. Lekene blir for mange og barna får problemer med å leke med dem, det blir rett og slett ikke tid nok. ”Hvert barn i den vestlige verden har i gjennomsnitt 95 forskjellige leker, av mer eller mindre god kvalitet. Hvis de skulle leke med hver leke, ville de ikke ha tid til mer enn ett minutt om dagen med hver av dem”.[13]
Leketøyene er kanskje ikke så viktige...
Etter å ha jobbet åtte år i barnehage ser jeg at leketøyene ikke er det viktigste. Det å få være med i leken, samholdet og vennskapet mellom barna som er viktigst. Lek er en typisk væremåte for barn, og en viktig del av barnets tilværelse[14]. Med dette mener de ikke leketøy, men det å være sammen og leke rollelek. Lære seg lekesignaler, lekeregler og hvordan man skal forholde seg til andre. Sosiale ferdigheter, i tillegg til mange andre ferdigheter, blir utviklet under lek. Det er skrevet mange bøker om barns utvikling og i Dr. Miriam Stoppards bok, ”Kjenn ditt barn”, 1993 er det beskrevet hvilke leker som passer til hvilken alder. Jeg leste igjennom denne listen og deretter leste jeg en liste fra Brita Schlyters bok, ”Barn og leketøy”, 1966. Forskjellene var ikke veldig store. Lekene i begge bøkene var pedagogisk riktig, men i den eldste boken var leketøyene hverdagslige ting. Ting som allerede finnes i husholdningen eller som man kan lage selv. Utviklingen var derfor helt tydelig. I boken fra 1993 var det avbildet flotte leker i plast og mykt tøy, mens i boken fra 1966 var leketøyene hjemmelagde og gjerne av tre.
Gode leker brukes om og om igjen
Dersom barn skal ha leker bør det være gode leker som barna vender tilbake til gang etter gang og som er lærerike. Leker som utvikler nysgjerrigheten og oppfinnsomheten kan være av stor nytte for barnet. Barn trenger leker som kan være rekvisitter i en rollelek, hatter, vesker, skjerf, pledd og puter. Kopper, fat, gafler, kniver og kasseroller til kjøkkenkroken i familierommet. Dukker og dukkeklær, dukkevogner og senger etc. til dukkekroken. Gutter trenger kanskje leker som hammer, spiker, arbeidshjelm og kikkert for å kunne leke rollelek. Disse lekene kan være med på å lage rammen rundt en god rollelek. Og det er nettopp rollelek barn lærer mest av.
Konklusjon
Barn har leketøy fordi leketøyene stimulerer barnets motorikk, logikk og sanser. De blir ofte brukt som hjelpemidler i rolleleken. Barn trenger ikke mange leker. Derimot trenger de leker som er pedagogisk riktige. Leker som kan hjelpe dem i utviklingen av nysgjerrighet, fantasi og omsorg. Barn er født skapende og forskende, dermed har de store forutsetninger til å være kreative også når det gjelder verktøy til leken. Det er utrolig mye barn kan lage selv og bruke i lek. Dersom barna mangler noe i leken sin, finner de på noe som kan brukes som akkurat det.
Det at barn i dag har og får så mange leker, er nok fordi vi har muligheten til å gi dem det. I gamle dager hadde folk dårlig råd og industrien var ikke så utviklet som den er i dag. Dermed fantes det ikke et stort utvalg av leketøy og folk var vant med å lage lekene selv. Barna var også kreative og brukte gammelt husgeråd og andre avlagte ting som leker. Det var også veldig vanlig i gamle dager at barna lekte sangleker og regel-leker.
Foreldrene i dag bør være forsiktige med å gi for mye leker til barna sine. De bør også passe på at leketøyet er pedagogisk riktig. Leketøyene skal være til hjelp for leken og barnas utvikling. Det er også viktig å forklare for barna at det finnes barn her i verden som ikke har det like godt som dem. Kanskje kan man sende noen gamle leker til disse barna? Det kan være tema i barnehagen og ungene kan være med på å plukke ut leker og sende dem av gårde.
Min oppfordring er altså:
Gi barna sunne og riktige leker!
Ha jevnlig opprydding i lekene, med utrangering av gamle leker!
Prat med barna om lekene og bruken av dem!
Litteraturliste
Bøker
• Bokmålsordboka, Norsk leksikografisk institutt, Norsk språkråd og Universitetsforlaget 1986
• Evenhaug, Oddbjørn og Hallen, Dag, ”Barne- og ungdomspsykologi”, Gyldendahl Norsk Forlag 2001
• Løkken, Gunvor, ”Når små barn møtes”, Cappelens Forlag 1996
• Olofsson, Birgitta Knutsdotter, ”I lekens verden”, Pedagogisk Forum 1992
• Rammeplan for barnehagen, 1996
• Ressem, Toril, ”Lek for livet – om rollelek i barnehagen”, Gyldendahl Norsk Forlag 1986
• Rithander, Susanne, ”Snille piker og rabagaster”, Universitetsforlaget 1992
• Schlyter, Brita, ”Barn og leketøy – riktige leker til riktig alder”, Cappelens Forlag 1966
• Stoppard, Dr. Miriam, ”Kjenn ditt barn”, Aschehoug & Co 1993
• Åm, Eli, ”Lek i barnehagen – de voksnes rolle”, Universitetsforlaget 1984
Internettadresser
• http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/d99587.htm
• http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/d99588.htm
• http://www.hf.hio.no/ergoterapi/old/ergo-1/k42-9900/pbl/referater/p4284599.htm
• http://www.Mammanett.com/
• http://www.viking.no/lrf/1400/leker.htm
[1] Evenshaug og Hallen, 2001 s. 315 [2] Ressem 1986 [3] http://www.hf.hio.no/ergoterapi/old/ergo-1/k42-9900/pbl/referater/p4284599.htm [4] Birgitta Knutsdotter Olofsson, 1992 [5] Evenshaug og Hallen, 2001, s. 38 [6] Evenshaug og Hallen, 2001, s.47-48 [7] http://www.viking.no/lrf/1400/leker.htm [8] Evenshaug og Hallen, 2001, s 317 [9] Dr. Miriam Stoppard, ”Kjenn ditt barn”, Ascehougs & Co 1993 [10] http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/d99587.htm [11] http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/d99588.htm [12] Eva Waginger, Aftenpostens internettside – se fotnote 10. [13] Eva Waginger, Aftenpostens internettside – se fotnote 10. [14] Evenshaug og Hallen, 2001
Til Mammanetts sider om leker
Av Hilde Fiva Larsen, student ved førskolelærerutdanningen i Bodø
