Blind og god mor?

Blind og mamma
Blind og mamma Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Jeg er en enslig, blind mor tidlig i trettiårene for en gutt på drøyt halvannet år. Som funksjonshemmet mor med lite nettverk til å støtte meg i mitt nærmiljø, opplevde jeg i begynnelsen mange vanskelige fordommer fra det offentlige, helsevesenet spesielt. Her kan du lese min historie.

Ikke planlagt graviditet

Å oppdage at jeg var gravid ble litt av et sjokk for meg. Jeg brukte prevensjon, og forstod med en gang at jeg måtte være forberedt på å ta alt foreldreansvaret alene dersom jeg valgte å bære fram barnet.

Jeg følte meg programforpliktet til å vurdere abort, men tanken fikk en brå død etter å ha lest i en graviditetsoversikt myntet på vordende foreldre på internett. Det hadde skjedd altfor mye inni magen min til at jeg kunne leve med å ta det vekk. Så jeg bestemte meg for å leve best mulig med det faktum at jeg nå skulle bli mamma, og rett og slett akseptere at livet ikke alltid blir slik man har planlagt.

Jeg vil klare dette selv!

Fastlegen jeg hadde på den tiden spurte meg med munter stemme:
- Du ville ikke synes det var bra å få Ullevålteamet og Alinesenteret på banen, da? Jeg grøsset av skrekk og vantro. Ullevålteamet er et tverrfaglig team på sykehuset som skal utrede og henvise vanskeligstilte familier. Alinesenteret er et mødrehjem i regi av barnevernet. Til slutt fikk jeg presset ut av meg: - Nei takk! Jeg kom ikke på noe annet å si. Noe av det første jeg gjorde var å bytte fastlege til en sindig og fornuftig lege jeg kjente til.

Nødt til å samarbeide med det offentlige

Jeg fikk egentlig ikke tid til å tenke så mye, så følelsene rundt graviditeten sildret langsomt innover meg mens jeg forberedte alt som måtte på plass. Jeg måtte også komme i en god dialog med det offentlige slik at jeg ikke automatisk risikerte å få en barnevernssak. Nei, det er ikke lov å starte en barnevernfaglig utredning kun basert på fysisk funksjonshemming. Men det er enkelt nok å finne på et påskudd dersom man skulle falle på at målet helliger midlet. Å beskytte et forsvarsløst, nyfødt barn fra ”blind omsorg” vil av mange som ikke vet bedre være mer enn god nok motivasjon til å ikke oppføre seg politisk korrekt. Jeg forstår det, men jeg hater det også!

Overveldende å høre hjerteslagene

Den første ultralyden falt sammen med fødselsdagen min. Da jeg fikk høre hjerteslagene til mitt levende, friske lille barn for første gang, fikk jeg et adrenalinkick som ikke kan sammenlignes med noe annet. Det var så stort og overveldende at jeg tok meg i å tenke at selv et dødsfall blant mine nærmeste ikke kunne ha drevet smilet bort fra ansiktet mitt resten av den dagen. På neste ultralyd fikk jeg vite at barnet mitt var en liten gutt, og jeg hadde allerede navnet hans klart. Vi lekte ”spark alt som trykker på magen” leken, og forbløffet jordmoren vår med at dette var mulig å gjøre så konsekvent. Babyen sparket uten unntak etter den greia hun førte over huden for å få lyttet på hjertet. Akkurat slik han pleide å sparke etter hendene mine når jeg trykket eller banket et sted på magen min.

Jeg fikk en del bekkensmerter mot slutten av svangerskapet. Jeg ble også plaget av sterke og vonde kynnere så fort jeg ble litt sliten. Det avstedkom at jeg på handletur måtte legge meg på siden i Briobutikken, og ble fulgt til drosje av Princessbetjeningen da jeg lent mot disken deres fikk vansker med å holde meg oppreist. Utrolig så pinlig, men ungen måtte jo helst ha klær, sengetøy og noen leker fra fødselen av. Kunne jo liksom ikke vente til jeg følte meg bedre i åttende måned heller.

Fødsel med komplikasjoner

Fødselen ble ingen hyggelig opplevelse. Jeg hadde omtrent ikke pusterom mellom riene fra 3-4 centimeters åpning, og fødselen varte selvfølgelig i mange timer. Da det ble på tide å trykke, fikk en jordmor seg til å si noe lavmælt til en annen om at jeg måtte nok få drypp fordi jeg ikke ville greie å trykke ut ungen selv. Jeg ble rasende. Samme jordmor gav meg beskjed om å slutte og skrike, og bruke kreftene på å trykke istedenfor. Endelig kunne jeg gjøre noe konstruktivt som jeg ikke samtidig følte kunne få en dødelig utgang smertemessig. Jeg ble siden fortalt at dryppet ikke hadde rukket å virke før jeg hadde trykket ut babyen.

Jeg følte absolutt ingenting da sønnen min begynte å skrike for første gang, eller da han ble lagt opp på brystet mitt ledsaget av oppvarmede tepper. Jeg la armene rundt den nakne, vesle kroppen, og ungen ble øyeblikkelig stille inntil en dame gjorde noe med ham som fikk han til å skrike litt igjen. Jeg var så utkjørt at da tiden kom for å klippe over navlesnoren, greide jeg bare å klippe over halvparten. Jeg hadde ikke ork til å prøve en gang til, så staben fikk ta seg av det.

Jeg spurte om jeg hadde revnet mye, men fikk ikke noe konkret svar i starten. Så skulle en lege komme å se på meg, og plutselig var ungen og jeg på vei til forskjellige steder. Han ble fraktet til barselavdelingen, jeg til operasjonsstua for å fikse på store fødselskader.

En time inn i operasjonen klarte jeg ikke å tro på det mine egne sanser fortalte meg. Bedøvelsen VIRKET IKKE lenger?! Var det mulig? Å jo da, det var visst det. Av en eller annen grunn kunne de ikke gi meg mer eller sette en ny spinal. Jeg fikk bare massevis av morfingreier, og det eneste de oppnådde med det var at jeg ikke greide å slite meg løs og løpe min vei. Smertene var ubeskrivelige. Det fantes ikke krefter igjen i meg til å mentalt takle situasjonen spesielt godt heller. Men etter halvannen times tid tok også dette slutt, og jeg ble etter mye hviskende trygling gjenforent med sønnen min.

Skuffelse og glede

Hver gang jeg sov de første månedene hadde jeg forferdelige mareritt om operasjonen, og samtidig greide vi ikke å få til ammingen. Det sistnevnte viste seg å være min aller største utfordring som mor til nå. Jeg leste lydbøker om spedbarn, og hulket meg gjennom beskrivelser av de fantastiske, gylne timene etter fødselen der mor og barn for evig skal knyttes tett sammen. Så beljet jeg meg gjennom alle de endeløse fordelene med fullamming. Enda godt at det ikke fantes et tredje sårt punkt, for da hadde jeg vel ult som ei skadeskutt bikkje mens jeg leste om det! Jeg forbannet den utilstrekkelige kroppen min som så lett hadde latt seg spjære i filler og frarøvet babyen de første timene i livet hos mamma, og som ikke en gang kunne sørge for at brystet var lett å få tak på for barnemunnen. Og likevel, tross alle skuffelsene overskygget gleden ved å holde ungen min i armene alt det andre.

Møtte mange fordommer

Jeg var forberedt på fordommene som skulle komme, men fikk likevel sjokk ved første konfrontasjon etter fødselen. En barnepleier kom for å lære meg å stelle sønnen min slik de vanligvis gjør. Hun åpnet med å si:
- Jeg forstår ikke hvordan en blind skal kunne greie å stelle en baby! Det grøsset helt inni hjerterota mi, og jeg var utrolig takknemlig for all tidligere barnevakterfaring og søskenstelling jeg hadde fra før, og som heldigvis innebar at jeg ikke trengte opplæring i å stelle et spedbarn. Men hva om jeg hadde trengt det? Hvordan ville det ha vært å være en annen blind mor som fikk en slik beskjed fra personen som var satt til å lære henne opp dersom hun aldri hadde stelt en baby før?
- Hvordan tror du barn av blinde foreldre har vokst opp før dersom ikke foreldrene stelte dem?  Spurte jeg.
Damen svarte:  - Jeg forstår jo at de må ha blitt stelt, men jeg skjønner ikke hvordan det kan ha gått til.  - Du får se på at jeg steller sønnen min, da!  Oppfordret jeg en del kjekkere enn jeg følte meg. Selvsagt kom hun til å se på! Det fantes ingen kraft i denne verden som kunne ha jaget henne bort om jeg hadde foretrukket det. Da jeg vel var ferdig med mitt første og ærlig talt nokså nervepirrende stell, spurte jeg:  - Har du noe å bemerke?  Damen hørtes helt himmelfallen ut, som om lufta var gått ut av henne samtidig som hun hadde fått et realt sjokk:
- Nei, du gjorde det helt perfekt.  De neste par dagen var rommet mitt omgjort til stedets lokale ”dyrehage”, i det en haug med ansatte til ulike tider snek seg inn og bivånet det ”mirakelet” at en blind mor greide å stelle sin egen baby like godt som en seende mor.

Vanskelig start på ammingen

Jeg visste at helsevesenet nærmest var overhysteriske hva angår den første tiden hjemme etter fødselen dersom man har en funksjonshemming. Det hadde jeg sett i flere andre tilfeller, så jeg hadde lagt store planer om å bo hos mamma en stund. Den største utfordringen vi hadde var dessuten amming, så jeg kunne nok trenge litt hjelp til å få laget morsmelkerstatning mens jeg pumpet mest mulig morsmelk. Etter en uke hadde vi blitt gitt opp av sykehuset i forhold til ammingen. Jeg hadde melk, men gutten greide ikke å ta brystet. Alt ble prøvd. Til slutt kom en fødselslege innom rommet og bad meg om å gi opp hele greia og heller mate med flaske. Gutten min begynte å fullamme da han var 13 dager gammel, og vi nettopp var kommet hjem fra sykehuset. Det som skulle til var at jeg likeglad bestemte meg for å prøve selv helt uten hjelp enten til morsmelkserstatningsflasken var varm, eller gutten begynte å skrike. Og etter noen forsøk greide ungen å ta brystet, og dermed bar det gjort. Vi strevde nok en del et par ukers tid, men jeg visste at vi klarte det nå. Mamma tok stolt ammebilder, og aldri hadde jeg forestilt meg at jeg skulle ha meldt meg frivillig til toppløs fotografering!

Ville være alene med sønnen

Jeg hadde bodd hos mamma bare i noen få dager før jeg bestemte meg for å dra hjem. Etter nesten to uker på sykehuset etter fødselen hadde jeg egentlig vært klar for å være litt alene med sønnen min, men jeg våget ikke annet enn å følge opp planen jeg hadde skissert for det offentlige. Behovet for hjemme alene tid ble imidlertid til slutt sterkere enn frykten for hva det offentlige måtte mene om saken, så vi dro hjem. Jeg hadde allerede hatt mammas helsestasjon på hjemmebesøk. Helsesøsteren derfra var som et utgangspunkt overbevist om at min mor gjorde alt det praktiske med barnet.
- Jeg får knapt røre gutten, avkreftet mormor en god porsjon snurt. Vel hjemme hos oss selv tok det bare to dager før min egen helsestasjon troppet opp med både jordmor og helsesøster. Jeg lovet dyrt og hellig å komme ned for veiing et par dager senere, og så hver eneste uke framover. Jeg både ammet og stelte gutten min de to første besøkene på helsestasjonen. Helsesøster og en samspillperson snakket mye med meg om hvordan jeg skulle klare å ta vare på babyen helt alene. Det var vanskelig for meg å takle all den genuine bekymringen deres. Jeg måtte jo si meg enig i at det tross alt var bedre at bekymringene ble tatt opp direkte med meg framfor at man hauset dem opp seg imellom og kanskje t.o.m. følte det nødvendig å blande inn andre. Men av og til fikk jeg mest lyst til å sette meg ned og stortute. Jeg var bare blind, ikke sinnssyk eller pedofil!

Hvor viktig er øyekontakt?

Jeg måtte flere ganger forklare det offentlige at sønnen min ikke kom til å lide under manglende øyekontakt med meg. Viktigheten av øyekontakt har blitt så innprentet i fagpersoner at man går ut fra at barn som ikke får øyekontakt med omsorgspersonene sine vil lide alvorlig overlast følelsesmessig og utviklingsmessig. Om det var selve øyekontakten som var det avgjørende elementet for god omsorg, ville ingen blindfødte unger kunne ha utviklet seg normalt i oppveksten. De får jo aldri så mye som et glimt av øyekontakt. Når jeg har lest undersøkelsene som har konkludert med viktigheten av øyekontakt, har jeg følgelig sett på hva den symboliserer. To hovedkonklusjoner har kommet ut av dette for min del:

  1. Normalt seende foreldre som ikke gir sine seende barn øyekontakt, oppfører seg ikke med et normalt kroppsspråk for seende. Et menneske som unngår blikkontakt med dem som står henne nær, gjør det vanligvis av en negativ årsak. Det er disse underliggende årsakene, og ikke mangelen på øyekontakt som får konsekvenser for barnet.
  2. Det er viktig å få nær og intim kontakt med småbarna sine. En måte å oppnå dette på er øyekontakt, men det fins mange andre og likeverdige måter også. Min lille sønn har alltid vært flink til å få min oppmerksomhet ved å bruke lyd og fysisk kontakt. Han har forøvrig aldri på noe tidspunkt ligget bak andre barn hva gjelder seende kroppsspråk inkl. øyekontakt overfor andre seende.

Det finnes ingen fasit

Jeg har aldri regnet meg selv for noen generell ekspert. Men jeg er eksperten på eget liv, mitt eget barn og våre styrker og svakheter. Det samme gjelder de fleste andre foreldre. Jeg er overbevist om at både foreldre og barn ville tjene mye på det dersom familienes posisjon ble styrket også når det gjelder å tenke ut egne løsninger på egne utfordringer. Jeg tror at noe av det som har gjort morsopplevelsen så fantastisk for meg fram til nå, er at jeg har brukt faglige råd som referanser til mine egne instinktive valg, framfor som en desperat nødvendig fasit for å unngå og mislykkes.

Et eksempel på det sistnevnte er at flere i barselgruppa mi gjerne kunne ha tenkt seg et faglig foredrag over hva slags leker som passer barna til en hver tid. For meg ble det rett og slett litt mye av det gode, noe jeg klokelig holdt munn om. For meg ville en liten fagartikkel eller brosjyre ha vært interessant, eller så har det alltid funket å spørre de ansatte i lekebutikken om hva som passer for den aktuelle alderen. Utover dette er min lille sønn meget oppfinnsom og glad i å bruke mye rart som leker. Og så lenge det er trygt og han koser seg, er dette det viktigste for meg.

Skaper en hverdag som fungerer

Jeg tror at maset og jaget rundt å fremme barnets utvikling, alltid drive med supert samspill, alltid gi den aller beste og riktigste maten, alltid være faglig oppdatert osv. ødelegger mye av gleden for mange. Man vet ikke hva godt man skal gjøre for barna sine, og man blir så overfokusert at man glemmer å leve et normalt liv. Men dersom man som meg er helt alene om alt sammen, og også skal ta vare på en førerhund, blir man nødt til å skape en hverdag som fungerer for alle. Gutten min har faktisk også vært nødt til å tilpasse seg litt. Hovedfokuset hos meg ble å sørge for gode rutiner fra halvtårsalderen.

Jeg elsker å være mamma. De første månedene ville ikke gutten min ligge alene eller sove for seg selv. Instinktene mine fortalte meg at jeg burde respektere det store behovet gutten hadde for nærkontakt, og det avstedkom lite skriking og en harmonisk baby. Sykehuspersonalet og omgivelsene mine fleipet med at jeg ikke forstod betydningen av ordet avlastning. Det var pinefullt for meg å la andre få holde gutten bare en liten stund, noe som heldigvis gradvis bedret seg over tid. Plutselig var sønnen min klar for å sove alene på eget rom. Jeg hadde pliktskyldig prøvd å la ham sove alene med jevne mellomrom, og akseptert signalene om at det ikke var greit inntil det plutselig var det. Jeg hadde voldsomme babyabstinenser i et par dager, og måtte av og til snike meg til litt samsoving for min egen skyld. Det var bittersøtt, heldigvis mest positivt, å oppleve at gutten min allerede nå var i ferd med å tilegne seg mer selvstendighet. Og så var jeg som alle uforholdsmessig stolt av ham hver gang han kjempet fram ei tann, lærte å snu seg, gripe om leker, lage nye bablelyder, krabbe, reise seg, gå rundt møbler, gå og klatre.

Nå ser vi at du klarer dette selv

et foregikk et paradigmeskifte hos helsestasjonen og omgivelsene mine nesten uten at jeg la merke til det. Etter det andre ukentlige besøket, sa helsesøster at jeg ikke lenger behøvde å komme hver uke hvis jeg ikke selv ville det. Det overrasket både det offentlige og meg at jeg lyktes så veldig godt med morsrollen. Vi tenkte vel alle at det måtte være mye vanskeligere for en blind person helt alene; jeg måtte ha behov for mer avlastning osv. Ja, også jeg tenkte slik, for det er mye fokus i samfunnet på hvor tøft det er å få barn. Vanligvis er det meste litt vanskeligere å greie i praksis for en blind person. Realiteten er den at jeg har fått mindre hjelp til å ta vare på gutten min enn de fleste foreldre har, og det har vært helt OK. Det er mye å gjøre som mor, og mange utfordringer til tider. Men jeg har aldri opplevd det som slitsomt eller vanskelig mer enn noen glimtvise øyeblikk en håndfull ganger til nå.

Sønnen min har sjelden barnevakt, og da har det bare vært noen få timer av gangen i forbindelse med studiene mine. Men han er en trygg, utadvendt og kjempesosial unge. Min egenerfaring tilsier at dersom man er villig til å lytte til en kombinasjon av intuisjon, følelser og fornuft innenfra, vil man oftest finne de beste svarene på hva man lurer på. Jeg har ofte bedt helsestasjonen om bekreftelse når jeg er usikker på meg selv, og de har alltid støttet mine beslutninger når vi først var blitt enige om at jeg er en god mor for sønnen min.

Positivt møte med andre småbarnsforeldre

Andre småbarnsforeldre har vært den mest positive overraskelsen i hvordan omgivelsene mine har taklet realiteten blind, enslig mor. De har møtt meg som likeverdig, og stilt spørsmålene sine på en vennlig og positiv måte. Og måten spørsmål stilles på utgjør hele forskjellen. Dersom man gjør det av genuin interesse fordi man vil forstå, og ikke av skrekkblandet fryd og nysgjerrighet fordi man tenker at det jo umulig kan gå bra, har jeg ingen problemer med å informere. Jeg skjønner jo at man ikke kan vite og forstå ting man ikke har erfaring med og kunnskap om. Men jeg er bare et vanlig menneske, med vanlige følelser.
- Jeg ser hva du får til, hvordan greier du det?  Vekker helt andre følelser i meg enn:
- Hjelp! Hvordan skal dette gå? Hvordan skal du greie det?  Der tonefallet kanskje t.o.m. signaliserer:
- La oss håpe og be om at barnet kommer fra det med liv og lemmer i behold!

Så hvordan klarer jeg det?

o, jeg må være ekstra påpasselig med barnesikring slik at hjemmemiljøet er trygt for sønnen min. Man lærer seg å høre når ungen putter ting i munnen, og jeg kan like godt som andre høre at mitt lille sjarmtroll er mistenkelig stille. I utendørs lek må også omgivelsene være kjente for meg og trygge for barnet. I tillegg har jeg en liten bamse som kan festes i beltet eller barneskoen, og som piper høyt dersom jeg trykker på en fjernkontroll.

I hverdagen gjør vi det samme som alle andre. F.eks. har både sønnen min og jeg satt stor pris på turgåing og babysvømming i tillegg til vanlig sosialisering og lek. Jeg må nok tenke gjennom det meste i større grad enn andre foreldre, men det gjelder alle praktiske utfordringer i hverdagen. 2 1/2 måneder etter at sønnen min ble født fikk jeg innvilget 11 timers brukerstyrt personlig assistanse i uka av det offentlige. Assistenten hjelper meg med praktisk tilrettelegging, rengjøring, barnesikring o.l. Det er ikke assistentens oppgave å avlaste meg med barnepass. Derfor har jeg i praksis vært helt alene om omsorgen hele veien.

Les flere fødselshistorier


Foto: Illustrasjonsbilde. Har ingen tilknytning til personen i historien.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer