VEIING AV BARN: Det store fokuset på veiing og vekt i tidlig alder, ble katastrofalt for tolv år gamle «Sara». ILLUSTRASJONFOTO: NTB Scanpix
VEIING AV BARN: Det store fokuset på veiing og vekt i tidlig alder, ble katastrofalt for tolv år gamle «Sara». ILLUSTRASJONFOTO: NTB Scanpix Vis mer

Spiseforstyrrelse barn:

Datteren (12) fikk spisevegring etter skoleveiing

Til tross for helsesøsters formaninger om at barna ikke skulle snakke med hverandre om vekten sin, tok det ikke lang tid før Sara (8) var fullt informert om at hun veide seks kilo mer enn den tynneste jenta i klassen.

– Jeg skulle ønske jeg hadde klart å beskytte min datter mer fra de som skulle hjelpe oss. Jeg er ikke en krenket mor som fraskriver seg alt ansvar, men jeg håper at vår historie kan få folk til å skjønne at vi må tenke annerledes i forhold til barn og overvekt, forteller «Marianne».

Marianne, som har valgt å fortelle sin historie anonymt av hensyn til datteren, er mamma til ei tolv år gammel jente med en alvorlig spiseforstyrrelse.

Det hele begynte med fireårskontrollen på helsestasjonen, noe Marianne i likhet med mange foreldre så frem til. Datteren «Sara» hadde alltid ligget langt fremme språklig og var ei veldig glad og utadvendt jente som var flink til å tegne.

Men fireårskontrollen skulle snart vise seg å utvikle seg i en helt annen retning enn moren på forhånd hadde sett for seg.

– Jeg husker at vi snakket litt om hvordan Sara hadde det i barnehagen, før det var på tide med veiing og måling. Helsesøster la tallene inn på datamaskinen og kommenterte at datteren min lå over kurven på percentilskjemaet.

– Resten av samtalen gikk da over til å kun handle om hva vi spiste til middag og hvor fysisk aktiv hun var - alt mens datteren min var til stede i rommet, forteller hun.

Ble bedt om å redusere matinntaket

Allerede samme dag får Marianne en samtale fra Helsestasjonen hvor de blir tilbudt en ny vekt- og høydekontroll om seks måneder for å følge utviklingen.

Hun får også beskjed om at hun må forsøke å begrense datterens matinntak frem til hun får vokst litt i høyden.

– Jeg gjorde som jeg ble fortalt og fra da av var mat ikke lenger normalt hjemme hos oss. Jeg byttet ut alle matvarene våre med nøkkelhulls-merkede produkter og forsøkte så godt jeg kunne å begrense porsjonene hennes. Spørsmål som «kjenner du at du er mett nå?» og «er du sikker på at du trenger en porsjon til?», ble vanlige. Vi økte også fokuset på fysisk aktivitet og fikk barnehagen med på å begrense matinntaket hennes.

Men da Marianne og Sara seks måneder senere tropper opp på helsestasjonen for en ny vektkontroll, er resultatet nedslående.

Sara er ifølge helsesøster fortsatt overvektig og hun ønsker å henvise henne videre til et kommunalt livsstilsprogram for familier som strever med overvekt.

Dette programmet har fokus på å gi praktiske råd om hvordan foreldre kan hjelpe barnet sitt, blant annet gjennom gode vaner for kosthold og fysisk aktivitet.

– Jeg takket først nei, da vi jo allerede hadde et sunt kosthold og fokus på fysisk aktivitet. Jeg sa til helsesøster at jeg trodde det kunne være genetisk, da både jeg og Saras far var overvektige som barn selv om vi er slanke nå. Barn vokser jo dessuten i rykk og napp. Men jeg følte at de ikke trodde på oss og da de ringte og presset på en gang til, takket jeg til slutt ja.

På informasjonsmøtet får familien vite at programmet handler om at familien skal lære seg å spise sunn mat og at fem år gamle Sara skal trene sammen med andre overvektige barn. Marianne forteller at dette ble dråpen som fikk begeret til å renne over.

– Vi hadde jo i over ett år fortalt at vi allerede gjorde disse tiltakene! Nok var nok, og vi ba dem om å ikke ringe oss igjen, sier hun.

Utviklet dårlig selvbilde som femåring

Etter dette roet ting seg ned og Marianne forteller at familien slappet mer av. Men det hun ikke visste var at det store fokuset på kropp og vekt hadde satt dype spor i Sara.

Datteren, som hadde vært tilstede på alle møtene, hadde begynt å få dårlige tanker rundt sin egen kropp. I etterkant har hun fortalt at hun følte at moren og helsesøsteren ble skuffet hver gang hun ble veid og ikke klarte å gå ned i vekt.

Selv om moren og helsesøsteren hele tiden forsikret henne om at hun var fin som hun var, måtte hun også bli veid for at hun ikke skulle bli for tykk.

Det dårlige selvbildet førte til at Sara tidlig begynte å sammenligne størrelsen på mage og lår med andre. Hun hadde også vansker med å spise sammen med andre, fordi hun ikke stolte på sine egne grenser og var redd for å spise for mye. I barnebursdager passet hun alltid på å ikke spise mer enn de andre barna.

Da det i tredje klasse ifølge Nasjonal faglig retningslinje for veiing og måling var på tide med veiing på skolen, valgte den åtte år gamle Sara å ikke gi moren informasjonslappen de fikk utdelt i klasserommet.

– Hun kastet lappen fordi hun var redd for å svikte meg ved å fremdeles være overvektig. Hun var jo satt i en umulig situasjon; hun spiste normalt som alle andre, men var allikevel større, sier Marianne.

Veide mer enn andre jenter i klassen

Før veiingen informerte helsesøster klassen om hva som skulle skje. Det ble lagt vekt på at folk veier forskjellig og at vi alle har ulike kropper. Det var derfor ingen grunn for barna å sammenligne seg med hverandre i etterkant.

Men til tross for helsesøsters formaninger om at barna ikke skulle snakke med hverandre om vekten sin, tok det ikke lang tid før Sara var fullt informert om at hun veide seks kilo mer enn den tynneste jenta i klassen.

Dette var bekreftelsen på at de følelsene hun hadde rundt sin egen kropp stemte. Selv om hun i virkeligheten nærmet seg normalvekt, trodde hun at hun var feit. Gjennom å slutte å spise fikk hun kontroll over følelsene sine.

Gradvis fra hun var åtte år gammel utviklet hun en spiseforstyrrelse, som hun i starten skjulte godt for foreldrene sine. Hun gikk med for store klær for å skjule hvor tynn hun var blitt og foreldrene fikk ikke se henne når hun skulle bade.

– Det verste av alt er at da datteren min i tredje klasse begynte å bli tynn, var min første tanke «yes, nå har vi endelig fått det til!». Jeg var så glad over at hun var blitt så tynn, jeg visste ikke at hun allerede da var blitt veldig syk, forteller Marianne.

– Den første som reagerte var en lærer som ringte hjem etter en svømmetime fordi han så at hun var så tynn. Men til og med da svarte far at dette ikke kunne stemme og at hun ikke var syk, vi trodde ikke på det. Vi merket at hun spiste litt mindre, men hun hadde lært seg triks for å lure seg unna mat. Hun kastet lunchen og frokosten sin, eller sa at hun hadde spist hos en venninne.

LES OGSÅ: - Vekt er dessverre også et tema i tredje klasse

Fikk til slutt anoreksidiagnose

Etter hvert begynte imidlertid Sara å få tydelige fysiske symptomer. Marianne forteller at datteren kunne ligge apatisk i senga, at hun knapt orket å gå og at hun var likbleik og blå på leppene.

Til slutt ble Sara så syk at hun ble innlagt på somatisk avdeling for å stabilisere tilstanden og bare ti år gammel fikk hun diagnosen anoreksi nevrosa.

Etter dette har hun vært innlagt på barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling og på en spesialavdeling for å få hjelp til å håndtere spiseforstyrrelsen.

I dag er Sara 12 år gammel og fortsatt syk, anoreksi er noe hun trolig kommer til å slite med i mange år framover. Selv om det rent fysisk går bedre med henne og hun er normalvektig, er tankesettet rundt kropp og mat det samme.

– Hun er livredd for mat og å legge på seg. Hun føler seg stor og tykk, noe hun også gjorde da hun var døden nær av undervekt, forteller Marianne.

– Det å få et barn med anoreksi er noe av det verste som kan skje i en familie, fordi det ikke bare rammer barnet men hele familien. Hun har endret personligheten totalt; fra å være kjempelykkelig til å bli en person som er hysterisk når det gjelder mat og som bruker mye energi på å unngå å spise.

Håper foreldre vil tenke seg om før de takker ja til veiing

De siste to årene har Sara vært innlagt flere ganger og Marianne er takknemlig for den hjelpen de har fått av spesialistavdelingen. Hun håper deres historie kan få andre foreldre til å tenke seg om før de takker ja til veiing i 3. og 8. klasse.

Hun mener også at helsestasjonene må kartlegge barnas situasjon mer før de setter i gang et stort fokus på vekt. Dette vektfokuset i kombinasjon med datterens «flink pike»-personlighet, mener hun er en stor medvirkende årsak til datterens sykdom.

– Jeg håper vår historie kan få folk til å skjønne at vi må tenke annerledes. Skolen er en arena for sammenligning. Vekt og veiing har derfor ingenting der å gjøre. Dersom barn skal veies på skolen må ungene få hjelp til å bearbeide disse forskjellene og det må iverksettes videre tiltak.

– For vår del endte dette veldig tragisk, da jeg ikke visste hva jeg ble med på. Dersom du googler ordene «barn og overvekt» får du hundre artikler om foreldre som har problemer med å se at barnet deres er overvektig og at foreldre undervurderer barnas overvekt. Men du finner ingen informasjon om hvilke konsekvenser et slikt fokus i tidlig alder kan få for et barn. Ingen fortalte oss om dette og det er årsaken til at jeg vil informere andre om dette nå.

LES OGSÅ: Gutter med spiseforstyrrelser ser ofte på seg selv som mindre enn de egentlig er

Jobber med å endre retningslinjene

KK har vært i kontakt med helsestasjonen og skolehelsetjenesten som er omtalt i artikkelen, men av hensyn til taushetsplikt ønsker de ikke å kommentere mors fremstilling. I en mail skriver de imidlertid at de tar familiens situasjon på alvor og at morens tilbakemelding er viktig for dem.

Kristin Sofie Waldum-Grevbo, leder i Landsgruppen av helsesøstre NSF, synes historien om Sara er svært trist.

– Den viser med all tydelighet at det er viktig å balansere oppmerksomhet om rutinemessig veiing og måling på en måte som ivaretar barnet og familien på en god måte. Det er ikke enkelt, men ensidig oppmerksomhet om vekt kosthold og fysisk aktivitet er sjelden veien å gå. Det er mye følelser involvert og det er viktig å bygge en god relasjon basert på gjensidig tillit, sier hun.

– Akkurat nå er våre retningslinjer for veiing og måling til revidering. Jeg har bragt inn denne historien som et eksempel på at vi må være varsomme, kloke og balanserte i møte med veiing. Arbeidsgruppen skal diskutere hvordan vi kan veie og måle barn og unge uten at de opplever at det er de som menneske som er på vekta. Samtidig vil vi forsøke å forebygge overvekt med de helsemessige utfordringene det fører med seg.

Ifølge Waldum-Grevbo er vekt og lengdeutvikling indikatorer som er med på å beskrive helse, trivsel og utvikling hos barnet helt fra fødselen.

– Helsestasjonen benytter seg av en vekststandard med et vidt normalområde for vekt og lengde. Barn som befinner seg utenfor grensene for normalområdet, skal utredes for mulige sykdomstilstander eller uheldig helsemessig utvikling. Forskning viser at en stor andel av de som sliter med overvekt lå høyt på kurven allerede før to års alder.

– Helsestasjonen skal bidra til å forebygge overvekt ved blant annet å gi gode råd for mat og måltider tidlig. Det kan handle om å ikke benytte mat som trøst eller premiering, porsjonsstørrelser tilpasset alder, sammensetning av kosthold og sukkerforbruk.

INGEN GOD LØSNING Å SLUTTE MED VEIING: Ifølge Kristin Sofie Waldum-Grevbo er veiing et viktig verktøy for å oppdage mulige sykdomstilstander eller uheldig helsemessig utvikling hos barn. FOTO: Privat
INGEN GOD LØSNING Å SLUTTE MED VEIING: Ifølge Kristin Sofie Waldum-Grevbo er veiing et viktig verktøy for å oppdage mulige sykdomstilstander eller uheldig helsemessig utvikling hos barn. FOTO: Privat Vis mer

Ingen god løsning å slutte med veiing

Saras mor følte at hun ikke ble trodd på at familien hadde et godt kosthold og at de gjorde de tiltakene de kunne for å redusere overvekt.

Ifølge Waldum-Grevbo skal det barn og foreldrene sier alltid være utgangspunktet i møte med helsesøster.

– For å lykkes er det viktig å lytte til det foreldrene sier slik at eventuelle tiltak bygger på tillit og felles forståelse. Samtalen om vektens betydning må balanseres opp mot annen tematikk som er like viktig for et godt liv. Alle har behov for å kjenne mestring. Et ensidig fokus på noe som oppleves negativt er ikke bra for selvfølelsen.

– Det er likevel ikke til barnets fordel hvis vi lukker øynene for en begynnende overvekt som fortsetter inn i voksenlivet. Erfaringsmessig vet vi at barn som strever med vekten ofte har det vanskelig i forbindelse med felles fysisk aktivitet fordi de ikke klarer å holde følge med de andre barna. De er også mer utsatt for kommentarer som handler om utseende. Dette kan igjen føre til dårlig selvfølelse. Det å gi riktig informasjon som skal ivareta både den fysiske- og psykisk helsen kan være utfordrende, men er særdeles viktig, sier hun.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er et frivillig tilbud, noe som i praksis betyr at foreldre kan nekte veiing av barna på helsestasjon og skole.

Waldum-Grevbo understreker imidlertid at alle barn har rett til helsehjelp.

– Det er ingen god løsning å slutte å veie og måle barn, men det kan være lurt at mor og/eller far tar en prat med helsesøster i skolehelsetjenesten i forbindelse med innkallingen til time, dersom de ønsker det. Da vil man kunne opprette en god dialog og være forberedt i forkant av konsultasjonen.

LES OGSÅ: Kristin slet med spiseforstyrrelser i 13 år: - Jeg sto opp midt på natten for å trene

Barn bør ikke inkluderes i slike samtaler

Torgunn Alise Hansen er psykologspesialist ved Regionalt senter for spiseforstyrrelser på Universitetssykehuset Nord-Norge HF.

Hennes erfaring er at veiing ved helsestasjonen og i skolehelsetjenesten i seg selv ikke fører til at barn utvikler spiseforstyrrelser.

– Denne typen regelmessige undersøkelser gir oss viktig informasjon om vekst og trivsel. I vårt arbeid er vi positive til veiing i skolealder fordi vi i behandling av pasienter bruker denne informasjonen for å se hva barnets normale vektutvikling har vært. Veiingen handler jo dessuten ikke bare om å oppdage overvekt, men også undervekt eller for lav høyde, sier hun.

– Men måten et eventuelt vektavvik blir kommunisert til barnet på, kan skape uheldige følelser og opplevelser hos barnet. Det bør derfor alltid tas hensyn til barnets alder og modning når man vurderer om barnet i det hele tatt skal inkluderes i denne informasjonen. Personlig synes jeg ikke at barn bør bli inkludert, men at det heller bør være en samtale mellom helsepersonell og foreldre. Det er viktig at ansvaret for endring legges på foreldrene og ikke på barnet.

BEHANDLER BARN MED SPISEFORSTYRRELSER: Psykologspesialist Torgunn Alise Hansen mener at barn ikke bør inkluderes i samtaler som handler om deres vektavvik. - Det er viktig at ansvaret for endring legges på foreldrene og ikke på barnet, sier hun. FOTO: Privat
BEHANDLER BARN MED SPISEFORSTYRRELSER: Psykologspesialist Torgunn Alise Hansen mener at barn ikke bør inkluderes i samtaler som handler om deres vektavvik. - Det er viktig at ansvaret for endring legges på foreldrene og ikke på barnet, sier hun. FOTO: Privat Vis mer

Gymtimene kan være en inngang til spiseforstyrrelser

Hansen forteller at inngangsporten til anoreksi og andre spiseforstyrrelser kan være veldig forskjellig fra person til person. Som regel er det en kombinasjon av ulike faktorer.

– For noen kan tilbakemeldinger de har fått om kroppen sin fra familie, venner, bekjente og helsepersonell være medvirkende. Det å få en tilbakemelding om at kroppen din ikke er bra nok og at den må endres, kan etablere en sterk følelse av skam – selv om det som har blitt sagt eller gjort er godt ment.

– Vi lever også i et samfunn hvor det er et sterkt fokus på å rose prestasjoner og for noen kan for eksempel gymtimene være en inngang til spiseforstyrrelser. Det kan virke som om gym de siste årene har gått fra å være helsebringende fysisk aktivitet til et fag som stiller stadig høyere individuelle prestasjonskrav og noen barn opplever at enkelte øvelser er lettere om de veier mindre.

Dersom veiing på helsestasjonen eller skolen viser at barnet ditt har et avvik, er det ifølge Hansen viktig at dette blir fulgt godt opp i ettertid.

– Men fokus trenger ikke nødvendigvis ligge på porsjonsstørrelsene. Det kan i stedet handle om hverdagsaktiviteten, for eksempel at familien gjør ting sammen som øker trivselen. Det er viktig at måltider blir et samlingspunkt for familien der alle kan kose seg sammen og at man heller gjør aktiviteter utenom for å regulere vekten.

– Skolehelsetjenesten og helsestasjonen skal tilstrebe at barn og unge utvikler et positivt selvbilde og selvfølelse. Det er viktig at vi voksne bidrar til dette, da det i dag er mer enn nok press fra sosiale medier og andre hold.

LES OGSÅ: Ifølge ekspertene blir de fleste friske fra spiseforstyrrelser

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: